Tove Nilsen: Farlig sensommer

En bekjent kommer gående over Stortorget. Steinar pleier å være en munter fyr, men jeg ser på langt hold at det er noe trist i uttrykket hans. 

– Så var den sommeren over, fastslår han. 

– Neida, september har mye sommer i seg, insisterer jeg. 

– Jo, men det blir bonusdager. 

Den egentlige sommeren er jo over. 

– Men har den egentlige sommeren vært fin, da? 

– Fin nok. Vi har vært en tur i Danmark, en tur i Rondane og to uker i Hellas. 

– Men det lyder jo storslagent. 

– Joda, hvis du ser bort fra at vi blåste bort på Jylland, regnet bort i Rondane og holdt på å svette bort i Hellas. Hvordan har sommeren din vært? 

– Interessant. 

– Å, har du vært i et nytt land? 

– Nei, jeg har vært på legevakta. 

– Ikke i hele sommer håper jeg? 

– Nei, men det var faktisk sommerens mest interessante opplevelse, sier jeg. Så forteller jeg ham historien:

Jeg skulle møte en venninne på Aker brygge. På veien dit fikk jeg litt vondt i hodet, men tenkte pytt, pytt, det går snart over. Fordi det var en kjølig dag, satte vi oss inn på en pizzarestaurant. Vi bestilte vann, men jeg rakk ikke å ta mer enn en slurk før alt gikk galt. 

Hodet slo til med voldsom smerte, som om noen sendte lyn inn i hjernen min. Pulsen gikk amok og rommet gikk rundt. Jeg ville reise meg, men klarte ikke å stå. Det eneste jeg klarte, var å få fram at jeg trengte hjelp. 

Fra da av skjedde alt raskt. En servitør ringte 113. To vektere dukket opp fra ingensteds og var så omsorgsfulle at de burde få medalje. I løpet av fem minutter var ambulansefolkene der. Da de geleidet meg inn i bilen, rakk jeg å høre en restaurantgjest utbryte: 

– Jøss, endelig litt action på brygga! Lurer på hva som feiler dama? 

Bak oss kom servitøren løpende med pizzaen i eske. Han nektet å ta imot betaling. 

Venninnen min ble plassert foran hos sjåføren. Jeg satt bak i bilen sammen med ambulansesjefen. 

– Kan du peke på nesetippen din og samtidig si en meningsfull setning, ba han. 

– Jeg heter Tove, jeg er forfatter, jeg har to flotte døtre, jeg er forelsket i kjæresten min, jeg har mange gode venner, jeg skriver på en roman som jeg synes er spennende og i tillegg elsker jeg å leve. Var det meningsfullt nok?

– Absolutt. Vi må sjekke deg for hjerneblødning eller for blodpropp i hjernen. Jeg klarte ikke å la være å stjele replikken til lille My: 

– Jeg er redd! 

– Ikke vær redd, dette fikser vi, sa ambulansesjefen.

Det samme sa de på legevakta. To unge leger satte i gang med alskens målinger og prøver. Fra en stol ved veggen fulgte venninnen min med mens jeg beviste at jeg både kunne hinke og løfte armene over hodet og snakke sammenhengende.

– Vi er ganske sikre på at du har hatt et brått blodtrykksfall. Det er veldig ubehagelig, men ikke farlig, sa legene til slutt. Det paradoksale skjedde, jeg begynte å skamme meg over ikke å feile noe verre. 

– Dette ble jo stor ståhei for ingenting. 

Nå har jeg tatt av tiden deres. 

– Absolutt ikke. Det beste vi vet er å gjøre folk friske, sa de to legene. 

– Og jeg synes det var fint å få hjelpe deg. 

– Dette må vi se på som en interessant erfaring, sa venninnen min med pizzaesken i fanget.

 Foran meg på torget sto Steinar og lyttet. Han så allerede gladere ut. 

– Etter dette fikk jeg ikke behov for å dra noe sted i sommer. 

Jeg ville bare være i Norge. Tenk for et land vi bor i. Et illebefinnende på restaurant, og så kommer ambulanse og ekspertise omtrent på sekundet. Og alt sammen er gratis! Disse ordningene må vi forhindre at noen bygger ned. Men vet du hva det beste med å tro at hjelp, nå dør jeg, er?

 – Nei. 

– Du blir så glad for å leve at det er nok å se en spurv for å bli i hundre! 

– Jeg skjønner, sa Steinar og innrømmet at han hadde dratt i gang en krangel med kona før han gikk ut. 

– Og krangelen var min skyld, innrømmet han. 

– Gjør det godt igjen ved å gi henne den nye boka til Trond Svendgård, «Plukk selv». Ta den med dere ut i skogen eller til sjøen og plukk noe spiselig. Det er en kjempefin bok å dele med noen man er glad i. 

– Takk for tipset. Så fint at du havnet på legevakta, sa Steinar, før han forsvant i retning nærmeste bokhandel.