© Xenia Villafranca / Getty Images

Tove Nilsen: Farlig Midsommer

Det er ikke alltid like enkelt å glede seg over det enkle, verken for fru Sur eller Tove. Førstnevnte gikk glipp av drømmeferien, mens sistnevnte lot seg sjarmere av en katt – en svart katt – og endte på legevakta

6. august 2020 av Tove Nilsen

Tove Nilsen

Tove er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

Foran matbutikken vaiet is-reklamene muntert. Mot meg kom en bekjent som også pleier å være munter, men som nå kunne fortjent tilnavnet fru Sur. 

– Vi skulle vært tre uker på Sicilia, men du vet jo hvordan det blir denne sommeren. 

– Ja, men det er jo mye annet fint det går an gjøre i ferieukene, begynte jeg, men fru Sur hørte ikke på det øret. 

– Vi skulle ha tre dager i Palermo og så skulle vi bo i Taormina, vi skulle spise pasta vongole og drikke prosecco og limoncello, vi skulle svømme i glassklart vann og sitte ute i fløyelsnettene, men nå blir ingenting noe av. Jeg føler meg innestengt i mitt eget land. 

Kjøp deg en is, se på blomstene, lytt til fuglene, kjenn sola varme, spander et smil, fikk jeg lyst til å si, men vet hvor ufordragelig det er å bli snakket positivt til når du koser deg med din egen negativitet. 

– Ja, huff for en sommerferie dette blir. Som min gamle far pleide å si, at man skal bli utsatt for slikt! Fru Sur nikket beroliget og jeg gikk hjem, ringte til kjæresten og spurte om vi kunne gå tur under mottoet aldri sur. Du husker norskoppgavene på skolen, de som ba deg fortelle om en fin eller morsom tur. Her følger min besvarelse på den: 

© Getty Images

Kjæresten er av typen som gjerne går milelangt og overnatter i det fri, mens jeg fort får tvangstanker om maur i håret og hoggorm på liggeunderlaget. Jeg blir svimmel av å ligge i hengekøye og er ikke god til å tenne bål. Derfor ble ikke dette noen villmarksekspedisjon, men en vandring langs siviliserte turveier. Likevel var det nok å beundre, det var svaler i lufta og roser oppetter veggene. Det var hundekjeks i grøftekantene og på hjemveien møtte vi til og med en kullsvart katt.

– Hei, pus, sa jeg. – Mjau, sa pus. – Svarte katter kan være skumle, begynte kjæresten. Dyreelskeren i meg overhører sånt, jeg bøyde meg for å kose, men utakk er verdens lønn. Uten forvarsel kjørte det svarte udyret klør og hoggtenner gjennom treningstightsen og inn i leggen min. Hvis du lurer på om det gjorde vondt, er svaret ja. Vi kom oss hjem og sjekket sårene, som lignet et dracula-merke med blodstriper. Ring, ring til en legevenninne: 

– Kan jeg nøye meg med å rense sårene selv? – Nei, nei, kom deg på legevakta og få satt stivkrampesprøyte. 

Og det må innrømmes: Motvillig inspirert av fru Sur, gikk hjernen min i bannemodus og kjørte de få italienske grovhetene jeg kan, som porca puttana, jævla hore og vaffanculo, go fuck yourself 

– alt myntet på kattedyret. Legevakta i epidemiberedskap, der slutter også min sommerdrøm, tenkte jeg og så for meg utslitt personale og timevis med venting sammen med alskens smittebærere. Kanskje jeg til og med vil få kjeft for å dukke opp, fryktet jeg da jeg ble møtt av en ansatt i fullt smittevernutstyr. 

Etter å ha svart avkreftende på alle nødvendige korona-spørsmål om utenlandsreiser og feber, fikk jeg komme fram med ærendet mitt:

– Jeg har bare blitt angrepet av en katt. Munnbind og visir klarte ikke å skjule latteren. Etter hvert kom en annen ansatt til og reaksjonen var den samme, ha, ha, har du blitt bitt av en katt? 

– Ja, nikket jeg, plutselig stolt og glad. Ingen trengte å fortelle meg hvor deilig det må være for helsepersonell å møte en komisk bagatell når hverdagen så lenge har handlet om det livsfarlige viruset. Også legen som satte stivkrampesprøyten måtte smile, før han fortalte at de hyppigste bittskadene de fikk inn, faktisk var forårsaket av måker som gikk for hardt ut når de skulle snappe folks gatemat. 

Bandasjert og vaksinert dro jeg hjem, takknemlig over hvor heldige vi er som lever i et land som dette og enda mer bestyrket i vissheten om at selv kortreiste utflukter i Norge kan ha litt av hvert å by på. Vi var alle enige om at vi hadde hatt en morsom og spennende tur, som vi pleide å avslutte skolestilene med. Og min oppfordring til deg må være: Nyt hver sommerdag, men ligg unna fremmede svarte katter. Eller les eventuelt Lars Fr. H. Svendsens bok «Å forstå dyr. Filosofi for hundeog katteelskere»

Seneste

Kanskje er du også interessert i...