Det var for noen år siden, i Slottsparken, at jeg fikk øye på en venn jeg ikke hadde snakket med på en stund. Håret, skikkelsen, frakken, alt var gjenkjennelig på langt hold, men var ikke ganglaget hans annerledes enn det pleide? Gikk han ikke litt duknakket og uvanlig langsomt til ham å være? Da vi sto overfor hverandre hilste han heller ikke så muntert som han pleide.
– Hei, fint å se deg, går det bra?
– Det gikk bra. Helt til …
– Helt til hva?
– Helt til jeg var så dum at jeg takket ja til
klassefest, r-e-u-n-i-o-n med ungdomsskoleklassen, sa han og ristet på hodet.
– Ble det ikke hyggelig?
– Hyggelig!? Depressivt er ordet.
– Hvorfor?
– Vet du hva? Jeg holdt på å få sjokk da jeg
kom inn i festsalen. Svein som løp sekstimeteren på sju blank. Harald som fikk ti kjærlighetsbrev i uka. Eva som hadde den raskeste
replikken. Og Elisabeth med det lange, lyse
håret og den drømmekroppen. De folka der
trodde jeg at jeg skulle være sammen med.
Men vet du hva som møtte meg? En sedat,
korpulent, gråhåret og totalt ugjenkjennelig
forsamling som snakket om pensjonssparing
og leiligheter med «alt på ett plan».
Herregud, det var en gjeng med gamlinger,
Tove!
Latteren var like ved å renne ut av meg. Men hva med deg, kunne jeg ha sagt. Du er jo like gammel som dem, tror du tiden har stått stille for deg, har du ikke speil hjemme, tror du at du er unntaket? Selvfølgelig kom jeg ikke med noe sånt til en som nylig hadde stått overfor selveste Aldersspøkelset.
– Du ser i hvert fall ikke ut som om du har slått røtter i sofaen. Ikke har du grått hår heller, var alt jeg nøyde meg med å si, uten å få annet enn dyster mumling til svar.
Dette dukker opp i hukommelsen der jeg står og tråkker på ellipsemaskinen.
– Ta i nå, oppmuntrer fysioterapeuten, verdens mest optimistiske mann som i fullt alvor arbeider for at leddene til folk skal holde seg smidige til de blir hundre år.
Det jeg nå skal hevde, holder sikkert ikke anatomisk, men det er faktisk slik at leddene mine speiler psyken. I likhet med resten av meg, liker leddene seg når sola skinner, fuglene synger og badetemperaturen er på full fart oppover, men på denne årstiden er leddene mine irritable og kranglete.
Det stopper ikke den optimistiske fysioterapeuten, han ber meg bare om å ta i enda hardere, helt til hodet koker og maskaraen sikkert renner i like pinlige striper som den gjorde på Trumpforsvarer Rudy Giuliani under fjorårets pressekonferanse.
Vondt skal vondt fordrive, pleide moren min å si, allerede i femtiårsalderen begynte hun å snakke om alderen sin med negativt fortegn. Jeg har bestemt meg for å satse på det motsatte, jeg samler på fortellinger om godt voksne, men vitale mennesker.
Å være vital er som kjent noe mye mer enn å være sprek & sporty, kanskje attpåtil fresh & fit. Å bevare vitaliteteten handler om noe dypere, om selve livsviljen og dens forskjellige uttrykksbehov.
På slutten av året som ligger bak oss, så jeg et tv-intervju med tidligere prima ballerina Dagny Brunvoll. Skjønt, prima ballerina er vel aldri noe man en gang var, det er noe man i sitt sinn fortsetter å være. Slik virket i hvert fall Dagny Brunvoll der hun i sitt nittiende år utførte danseøvelser med så myke ledd at hun minnet om en tolvåring.
– Sofaen hjemme hos meg er ikke utslitt av at jeg stadig ligger der og hviler, sa den unge nittiåringen. Det er ord jeg prøver å huske når ellipsemaskinen virker som en ufordragelig motbakke og kroppen lengter etter nettopp sofaen.
Belønningen kommer allerede på vei ut fra treningsrommet, føttene flytter seg så fint og fort, det samme gjør tankene.
Aldersspøkelset kan bare gå og legge seg. Det samme gjør jeg, under sofapleddet med en bok. Bøker har heller ingen alder, er de gode nok, går de aldri ut på dato.
Derfor velger jeg denne gangen å anbefale en bok av den franske filosofen Frederic Gros, han ga den ut for tolv år siden, men den finnes også på norsk og går fint an å få tak i. «Til fots. En filosofi om å gå», heter den. Skal man først gi seg over til sofaen, er dette inspirasjon til all slags videre bevegelse.
Hvor nydelig lyder ikke dette: «Når man har anstrengt seg lenge, når kroppen er like ved å gi opp, er jeg der for å trøste den: Kom igjen, dette klarer du, vet du. Så snart jeg begynner å gå, blir jeg to. Kroppen og jeg: vi er et par, et omkved.»
Her kan du få tips til styrketreningen som funker for kvinner 40+, og 4 gode øvelser som gjør deg sterk.
