© Getty Images

- Hjernen er bedre enn noen smarttelefon, både når det gjelder å lagre og å vise bilder

Hjernen er bedre enn noen smarttelefon, både når det gjelder å lagre og å vise bilder, hevder Tove, og verner om sin gamle Nokia – til en venninnes store forundring.

23. desember 2020 av Tove Nilsen

Du ser jo så forelsket ut. Nå som du har ham, MÅ du jo kjøpe deg smarttelefon! Det er en venninne som sier det, samtidig som hun kikker bort på den gamle Nokiaen min, som det ikke går an å ta bilder med. 

– Jeg må jo ikke det, svarer jeg. 

– Men har du tenkt å holde ham hemmelig? –

 Overhodet ikke. Jeg kan fortelle mye om ham hvis du vil. 

– Er han lys eller mørk? 

– Ganske lys i håret, men mørke vipper og bryn. 

– Det er alltid en spennende kontrast. Hva slags temperament har han? 

– Han er veldig blid, men han vet å si fra hva han vil og ikke vil. 

– Det er jo også en bra kontrast. Men jeg synes ikke du skal holde ham så mye for deg selv, jeg synes du skal dele ham litt med oss andre. Du har tross alt fått en ny mann i livet ditt. Kjøp deg en moderne telefon, du kan ikke gå rundt med en telefon som ikke kan lagre bilder, gjentar venninnen min før hun haster av gårde for å sikre seg noen julegaver. 

Hjernen er bedre enn noen smarttelefon, både når det gjelder å lagre og å vise bilder. Jeg har bildene på netthinnen og kan når som helst kalle dem fram og vise dem i skrift. Jeg ser ham når han får øye på meg og smiler, jeg ser ham når han rynker brynene for å løse et problem, jeg ser ham når han blir ivrig etter å uttrykke seg og jeg ser ham når han ligger fredelig og sover. Han kan gjerne kalles en ny mann i livet, men han har bare seks tenner og veier ikke mer enn snaue ti kilo. Han ble født to dager før hele samfunnet stengte ned på grunn av covid-19. I flere uker sto vi på trygg avstand og gransket det underet som alle nyfødte er. 

– Se på håret hans, se på fingrene, se på neglene, se på de tærne, sa vi andektig, rykket ut av all hverdagslighet, plutselig minnet på at en lilletå som kan beveges, er del av et mirakel. Ofte så jeg oss i fugleperspektiv, klar over at slik står små familiegrupper over hele kloden hver eneste time på døgnet, fulle av forundring og kjærlighet – hvis barnet tilhører de heldige, de som er ønsket. 

Fagfolk kan fortelle at for spedbarnet handler blikk og berøring om overlevelse. Blir ikke spedbarnets blikk møtt, kan det trekke seg inn i seg selv. Blir ikke spedbarnet tatt på, kan det rett og slett gi opp og i verste fall dø. Behovet for berøring slår begge veier, sjelden har jeg følt meg mer naturstridig enn da jeg sto og så på sønnen til yngstedatteren min uten å få ta på ham. En av påskedagene fikk jeg ham endelig lagt i fanget, og hva følte jeg meg som? Jeg, som har raljert over tullete bestemødre som omtaler de helt vanlige, snørrete, masete barnebarna sine som små genier og som plager alle oss andre med detaljer vi ikke bryr oss om. Jada, jeg møtte meg selv i døra, der jeg satt og agerte dronning, og hva ønsket jeg mest av alt? 

At øyeblikket skulle foreviges, selvfølgelig. 

Og likevel holder jeg hardnakket på den gamle, billedløse Nokiaen min. Hvorfor? Kanskje fordi jeg har lært så mye av å samarbeide med fotografer, i særdeleshet Morten Krogvold. Å knipse kan vi alle, men en god fotograf jobber utenfra og innover, et godt fotografi viser fotografens indre opplevelse av et motiv, hevder Krogvold. Akkurat det lyder mer enn krevende, det er så spennende at jeg aldri blir lei av å bla i praktverket «Stille lys», der Krogvold har samlet de beste bildene sine til nå. (Ja, der fikk du månedens gavetips.)

Krogvold har ikke lært meg å fotografere, men han har lært meg – og tusenvis av andre – mye om det han kaller sanselig tilstedeværelse og det å skjerpe blikket. Det tenkte jeg på da jeg forleden gikk tur med han vi kaller mann av liten størrelse. Fra vognen fikk han øye på en dueflokk. Han sperret opp øynene, spisset munnen, viftet med armene og sprellet med bena. Han stirret som om han så verdens åttende underverk, før han kom med et jubelrop, og jeg hadde ingen vansker med å skjønne hva det vil si å se med sanselig tilstedeværelse. Det jeg imidlertid har vansker med å forstå, er hvordan vi skal få til kombinasjonen juletre og liten mann som krabber rundt lik en hundevalp som vil gnage på alt og alle. 

– Han kommer sikkert til å velte treet, sa vidunderets mor tørt. 

Den tid, den glede, julefred til dere

Les også: På tide med en digital pause?

Seneste

Kanskje er du også interessert i...