Det var en iskald dag med vind og underkjølt regn. Jeg hastet gjennom byen med høye skuldre og for tynne klær og holdt på å fryse vettet av meg. I tillegg var jeg besatt av det som har blitt min vinterfobi, frykten for å skli og brekke skrivearmen. Da jeg endelig kunne låse meg inn hjemme, var et varmt bad det eneste som sto i hodet på meg.
Lykkelig er den som har et badekar, tenkte jeg. Det samme tenkte minoerne på Kreta for firetusen år siden, det kan man se i palasset på Knossos, der dronningen og hennes nærmeste hadde nedsenkede kar som ble fylt med varmt vann og duftende urter. Den som googler badekarets historie, kan se at inderne var enda tidligere ute, de hadde forseggjorte badekar allerede tre tusen år før Kristus. Med takk til tidligere sivilisasjoner, tappet jeg vann og helte i en badeolje som luktet en blanding av vanilje og lavendel og som lovet å redusere både stive muskler og stress.
Så var det bare å skride opp i karet. Dronningaktig var intensjonen, det var bare at jeg tok et feilsteg og mer deiset enn skred. Vannet skvulpet over kanten og ut på gulvet og hjelp, der lå den gamle mobiltelefonen. Raskere har ingen kommet seg opp av et badekar og mer omsorgsfullt har ingen stelt med mobiltelefonen sin, jeg tørket og klappet med kluter, jeg blåste og ristet uten at det hjalp. Da jeg forsøkte å ringe kjæresten, hørte jeg bare noe som lignet torden og lynnedslag.
Og da jeg forsøkte å sende en melding, sto det i stedet for «hei, kan du ringe meg?» grrrbibbbosyyxxxodox og andre deprimerende bokstavkoblinger på skjermen.
Så skjedde det jeg ville forsverge at jeg noen gang skulle oppleve. I likhet med mange av dere har jeg kommet meg gjennom ulike prøvelser. Jeg har født barn, jeg har sittet ved dødsleier, jeg har oppsøkt farlige strøk i fremmede land, og selv om jeg har vært skremt, har jeg bevart fatningen sånn noenlunde. Men der og da, stående på badegulvet, inntullet i et badehåndkle, med den ødelagte mobiltelefonen foran meg, fikk jeg et øyeblikk panikk. Ingen kunne kontakte meg og jeg kunne ikke kontakte noen! Det kjentes som om hele mitt sosiale liv kollapset, som om jeg ikke hadde venner og som om ingen brydde seg om meg. Eller enda verre, hvis de få som brydde seg, forsøkte å kontakte meg, og jeg ikke svarte, ville de tro at jeg ikke brydde meg, men ga blaffen i dem.
– Ånei, ånei, ånei, stønnet jeg med knausgårdsk inderlighet.
– Åååååh, hvorfor måtte dette skje meg,
Joda, jeg forsøkte å se meg selv utenfra. Jeg var klar over at jeg hadde levd helt fint i femti år før jeg skaffet meg mobiltelefon. Jeg sa til meg selv at det som lå på badegulvet var en teknisk tingest som alle mennesker kan klare seg uten. Det hjalp ikke, ordene nådde ikke inn, det som nådde meg via kroppens samlede arsenal av stresshormoner, var vissheten om at jeg hadde blitt avhengig.
– Slapp av, du kan dra til nærmeste handlesenter og kjøpe ny mobil i morgen, sa fornuften. – Det hjelper ikke, det er NÅ jeg MÅ ha mobilen min, ååååh, jeg orker ikke mer, sa følelsene. Da døtrene mine kom på besøk samme kveld, var dette min velkomsthilsen:
– Mobilen min er død, den har druknet!
– Det er bare å steke den, sa eldstedatteren.
– Steke mobilen?
– Sett ovnen på 50 grader, legg mobilen på et bakepapir på rist i en halvtime. Jeg så gjorde. Vantro tok jeg mobilen ut igjen. Den luktet en blanding av kokosmakron og nyttårskalkun, men o milde himmel, den virket. Døtrene smilte moderlig og jeg ble grepet av en blanding av skam og trang til å gjøre botsøvelser.
Hvordan kan jeg oppveie at jeg har startet det nye året med en så uverdig reaksjon, lurte jeg.
– Ved å lese Knausgårds «Morgenstjernen», bestemte underbevisstheten. Og dermed var jeg i full gang med beretningen om hvordan høyst ulike mennesker reagerer når det plutselig dukker opp et lysende legeme som ingen før dem har sett på himmelen. Hva er det de ser? En hallusinasjon? En supernova? Et tegn fra Gud? En psykologisk åpenbaring? Jeg var ikke kommet lenger enn til side førti av sekshundreogseksogseksti, før jeg var oppslukt, tapt for teknologien og tingenes verden og i stedet tatt av fiksjonens frie og fantasifulle vrier. Og ja, helt ubevisst slo jeg av den nystekte telefonen og lot kombinasjonen av hverdagsliv og kosmiske undere lede meg videre inn i dette året som ingen vet hva vil bringe.
