© Getty Images

Galla eller pysjparty, godt nytt år: - Skål for at vi kan samles oftere til neste år

Også for Tove er tiden moden for en oppsummering av dette merkelige året som har gjort ord som karantene og kohort til dagligdagse …

10. januar 2021

Hadde vi, som kineserne, satt navn på årene, ville 2020 blitt kalt De store utfordringers år. Det har de fleste av oss kjent, om enn på ulike måter. Karantene og kohort ble dagligdagse ord og meldinger som åpnet med «Beklager, men vi må avlyse» dukket opp ukentlig. Vi har savnet hverandre, ingen tvil om det. Og vi har minnet hverandre på at nå, mer enn noen gang, er det viktig å samle på lyse minner. 

Her følger et av mine: Som forfatter med ny roman, føler man seg som en sirkushest. Jeg vil ut i manesjen, har jeg tenkt, ut og snakke om «Den eneste broren». Det har ikke vært nei i min munn, jeg har reist til hvert lovlige bok-arrangement med fly, buss og tog, glad for å få lov til å dele en historie som jeg tør oppfatte som viktig. Noen steder har det vært lov å samle 30 tilhørere, andre steder 100, men alle stedene har vi kjent på en ny type samhørighet rundt det å lese og skrive. 

Det har vært så fint, men etter arrangementets slutt, smetter alle hver til sitt. Da står man der i en mørk og tom gate klokka 21.00 en kveld i oktober, mellom den stengte kinarestauranten og den like stengte pizzeriaen. Så er det bare å tusle til hotellet, gå forbi den stengte baren og låse seg inn på rommet, men der, o milde himmel, der er det åpen minibar. Hvitvin, rødvin, sjokolade og snacks. Attpåtil tv og nyoppredd seng. Her skal jeg ha en aldri så liten fest med meg selv, bestemte jeg og vrengte av meg jobb-antrekket, fjernet sminken og gjorde meg klar til å skåle. Det var bare det at vinflasken ikke hadde skrukork.

Hva er problemet, vil mange si, skrukork er et nymotens påfunn. 

Før i tiden hadde alle vinflasker ekte kork, produsert for eksempel i Portugal, vinkorkenes hjemland. I Portugal finnes det til og med noe som heter korksamlernes forening, der medlemmene samler på og sammenligner korker som har latt dem oppleve den liflige lyden av motstand som gir etter og lar flasken bli klar for skjenking. Jeg hadde vinopptrekker, men korken satt bom fast. All respekt for valget om avhold, men alle som har innstilt seg på en festskål med seg selv, vet at gjenstridig kork kan utvikle seg til en barnslig-eksistensiell krise. Det umiddelbare behovsnivået raser ned til seks års alder: JEG VIL HA GODTERIET MITT NÅ! Jeg trakk med begge hender til svetten stakk uverdig i hodebunnen og et lite sammenbrudd kjentes farlig nær. Skulle jeg ringe resepsjonen og be om hjelp? 

– Hei, det er fra rom 210, jeg skal ha en liten pysjamasfest alene, men jeg får ikke opp vinkorken … Nei, det går ikke, det lyder for tørst, det hører alle, men jeg ville ikke gi opp, derfor stakk jeg hodet forsiktig ut av døren. Og der, tro det eller ei, møtte jeg blikket til en kvinne som kikket ut på nøyaktig samme måte. Begge hadde vi sikkert også samme impuls til å trekke oss tilbake, men heldigvis gjorde vi ikke det. 

– Er det noe jeg kan hjelpe deg med, spurte vi nærmest i kor. 

I løpet av sekunder hadde vi innrømmet hvert vårt like pinlige problem. Hun skulle på sen middag for to, men hadde raknet strømpebukse og stotret fram at på akkurat denne kvelden var det viktig for henne å framstå fin. Jeg stilte ingen spørsmål, men pekte på den uåpnete flasken. Mens hun utviste en teknikk som ville få medlemmene i korksamlernes forening til å sukke henført og gjerne synge en sang på portugisisk, overrakte jeg den usprettede pakken med ekstrastrømper som jeg alltid har i jobb-kofferten i tilfelle antrekkskrise. Vi håndhilste ikke, men utvekslet både fornavn og etternavn og følte nesten at vi var to gamle venninner som mer enn gjerne løste problemer for hverandre. Hun forsvant festkledd, mens jeg stablet puter, fant en krim på tv, men orket ikke se på mord og utvekslet heller en stille skål for det uttrykket som den gamle faren min ofte tydde til: 

– At det må gå bra, da! Ja, at det må gå bra, enten du skal tilbringe nyttårsaften i galla, turklær eller pysj. Skål for at vi kan samles oftere til neste år, og husk at det bare er noen måneder til du kan få øye på optimismens symbol framfor noe, den første hestehoven i en leirete skråning.

Tove Nilsen (68) ...

... er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. 

– Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...