© Johs Bøe/ Getty

– Feminist? Selvfølgelig!

Feminisme er ikke en privat følelsessak som kan velges vekk så snart vi føler oss sterke, smarte og vellykket.

7. mars 2016 av Tove Nilsen

Hun er ca. 35 år, hun har gjort suksess, hun har blitt kjent, hun intervjues i aviser og magasiner. Hun svarer intelligent og humoristisk og virker absolutt som om hun har sine egne tanker. På slutten av intervjuet blir hun spurt om hvordan hun forholder seg til feminisme, da kommer det svaret som jeg velger å tenke at andre har lagt i munnen på henne:

– Feminisme var sikkert viktig før, men det er ikke noe jeg trenger. Egentlig føler jeg at feminisme er litt avleggs i dag.

Det er da jeg må puste dypt for å bevare roen. Ikke fordi jeg har trang til å presse meningene mine på andre, men fordi det er et så lite modig svar. Det er så uoriginalt, tamt og fryktsomt at du kan høre underteksten:

– Se at jeg ikke hører sammen med de politisk korrekte, de ukule, de sinte og usexy, de bitre bitchene. Se at jeg er vellykket, pen og tiltrekkende, se at jeg ikke er en av dem som skremmer bort menn, se at jeg klarer meg alene.

Husk suffragettene

Nei, du klarer deg ikke alene, du står på andres skuldre, får jeg lyst til å si.

Så får jeg lyst til å minne om suffragettene. For hundre år siden kjempet de for at kvinner skulle få stemmerett i Storbritannia. I ettertid kan det høres ut som en enkel kamp, siden målet var rettferdig, men det er så fjernt fra realitetene som det kan bli. Suffragettene var sin tids Pussy Riot.

Etter å ha forsøkt med fredelige metoder, som ble møtt av latterliggjøring, hån og vold, så suffragettene seg nødt til å bli militante. De satte fyr på postkasser, de knuste ruter og de lenket seg til gjerder. De gikk med store hatter og side kjoler, men under de fotside kjolene bar de køller. De stiftet gruppa The Bodyguard, lærte seg kampsport og la politimenn i bakken. De ble fengslet og startet sultestreiker i fengslene.

En av de mest desperate av dem, var Emily Davidson. Hun studerte språk og litteratur med strålende resultater, men måtte avslutte studiene uten tittel og grad, siden kvinnelige studenter ikke hadde rettigheter ved Oxford. Hun aksjonerte, for å bli fengslet og tvangsforet gang på gang. I 1913 utstyrte hun seg med et banner og gikk rett ut i banen foran kongens Derby-hest. Noen dager seinere døde hun av skadene og ble fulgt til graven av en stor folkemasse.

Ingen vet hva Emily Davidson, 41 år, tenkte da hun utførte den fatale aksjonen, men det er ikke vanskelig å forestille seg hvor opprørt og fortvilet hun må ha vært.

Mens kampen sto på, var det få som ville bli forbundet med de kjempende kvinnene.

Så snart kampen var vunnet, var det mange som ilte til med å forkynne at de også hadde vært for kvinners stemmerett. (Bare som et lite apropos til behovet for å distansere seg fra femininsmen).

Feminisme gjelder flere enn oss

Det er over hundre år siden suffragettenes tid, aksjonene deres er historie. Bortsett fra at vi kan takke fortidens pionerer for dagens rettigheter, hva er poenget?

At feminisme ikke er en privat følelsessak som kan velges vekk så snart vi føler oss sterke, smarte og vellykket.

At feminisme gjelder støtte til flere enn de vi møter i korridorene på jobben i det lille velstandslandet vi lever i.

Verden har ikke blitt mindre, men den har blitt tilgjengelig via et tastetrykk. Når jeg googler voldtektsstatistikken for Afghanistan og India, og ser raseriet til aktivistene, kan jeg tenke at det er langt unna den norske virkeligheten. Men jeg kan også trekke en linje til den frykten døtrene mine og venninnene deres kan føle ved å gå gjennom byen sin på vei hjem fra fest en sommernatt. Det burde være en av de beste følelser, å slentre under parktrær med skoene i hånda og festmusikk på øret, men alle vet at det kan ende som en stygg historie.

Vi vil ha de vakre og ville historiene. Jeg går til bokhylla hvor Simone de Beauvoir står sammen med Suzanne Brøgger. Jeg henter fram Brøggers «Kærlighedens Veje og Vildveje». Boka kom i 1975 og jeg leste den i filler. Den er en hyllest til livsgleden, den handler om retten til å elske hvem man vil, men også om retten til å skape seg selv i sitt eget bilde. «Det er uendelige mengder av safarier, tindebestigninger og falkejakter og polarekspedisjoner du må ut på» skriver Brøgger som bilde på hver enkelts vei mot et modigere liv. For å føye til at hun elsker virkeligheten så sterkt at hun aldri kan nøye seg med lite.

Jeg setter boka på plass og lover meg selv at jeg skal forbli en glad feminist med blikket vendt ut mot verden.

 

Tove Nilsen er forfatter, feminist og spaltist i Tara.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...