© Getty Images

En ting er å innrømme at man er uperfekt, noe ganske annet er å ta eierskap til det uperfekte

Hvorfor blir vi alle sjarmert og velvillig innstilt når en scenepersonlighet glemmer teksten eller begynner å le midt i noe som skal være gravalvorlig?

2. mars 2021 av Tove Nilsen

Det var en sløv kveld, og sløvhet kan som kjent gi dårlig samvittighet. Slik er det i alle fall for meg. Jeg satt under et pledd i sofaen og fulgte halvveis med på tv og tenkte på alt jeg i stedet burde ha gjort. Min nye treningsmatte sto skammelig nok sammenrullet og støvet ned i en krok, det samme gjorde de nye manualene. Jeg burde ha tatt en treningsøkt eller i det minste fått på meg ullklær og gått en lang tur. Jeg burde ha lest en av de mange, sikkert spennende bøkene, som har ligget på vent helt siden jul. Jeg burde ha åpnet pc-en og forsøkt å skrive starten på en bok jeg lenge har tumlet med i tankene. Jeg burde ha krystet alt jeg har av kunnskap og fantasi og begynt på et essay som ville få selv kresne lesere til å sperre opp øynene. Jeg... 

Alle burde-tingene sto i kø og gjorde meg bare enda sløvere. Det var like før jeg sank ned i den totale likegyldighet, men så annonserte Dagsrevyen et innslag. Det handlet om en mann ved navn Ronny Østnes. Du har kanskje ikke hørt om ham, det hadde i hvert fall ikke jeg. Ronny Østnes er fotograf, og en dag fikk han ideen om å lage et fotoprosjekt fra innsiden av det som kan kalles verdensøkonomiens sentrum. Han ville fotografere fra børsen i New York, men børssjefene forsto ikke hvorfor de skulle slippe en for dem ukjent nordmann inn i sitt aller helligste. De vellykkete pengesjefene satt med all makt og signaliserte game over før spillet hadde begynt. 

Da tok Ronny Ø en sjanse. Han fortalte at han hadde lidd av stamming i hele barndommen og fremdeles var preget av det, men at han i tjueårene tok en offensiv bestemmelse. Hver dag skulle han gjøre noe han egentlig ikke våget, prosjektet i Wall Street var en del av den planen, og da våknet endelig børssjefene. 

© Getty Images

– Hadde jeg strebet etter å være perfekt, hadde jeg aldri turt dette. Det som er deilig, er å eie det uperfekte. Da blir det så fint å være til. 

Noe så enkelt sa fotograf Ronny Østnes, kanskje uten anelse om hvor mange som rettet seg opp i sofaen og fikk lyst til å takke ham for de ordene. Vi som uttrykker oss uten problemer hverken muntlig eller skriftlig, har lett for å glemme hvilke hindringer språket kan by på for den som stammer eller for den som har dysleksi. Vi har kanskje enda lettere for å glemme hvilke anstrengelser som skal til for å overkomme vanskene. Ordene til fotograf Østnes handler om mye mer enn språk, de handler om noe så stort som livsmot. 

En ting er å innrømme at man er uperfekt, noe ganske annet er å ta eierskap til det uperfekte. For et flott og offensivt uttrykk, tenkte jeg, og fikk fart på tankegangen. Hvorfor blir vi alle sjarmert og velvillig innstilt når en scenepersonlighet glemmer teksten eller begynner å le midt i noe som skal være gravalvorlig? Hvorfor lengter vi etter politikere som tør å innrømme at de har tatt grundig feil? Og hvorfor føler vi varme for en venn som ringer og sier jeg har rotet til alt, nå trenger jeg hjelp! 

For ikke lenge siden satt jeg sammen med en mannlig venn da en berømt modell dukket opp på tv-skjermen i all sin ytre vellykkethet. – Klart hun er pen, men det ser jo ikke ut som om det er noen hjemme inne i der, var min venns tørre kommentar.

Se også: 5 steg til bedre selvtillit

Hun smålige inne i meg godtet seg, samtidig som jeg tenkte videre på temaet. Nei, i det perfekte virker det ofte som om «ingen er hjemme inne i der», siden det perfekte mangler sjel. Og hva skal det bety? At det vi kaller sjel, også handler om summen av sårbarhet. «Mi briljante venninne» er den norske tittelen på en av Elena Ferrantes mest leste romaner. Men tenk deg om tittelen, skrekk og gru, hadde vært «Min perfekte venninne», ville det gitt deg leselyst? 

Trolig ikke, siden venner og venninner er speil for hverandre. Hvem tør å møte speilbildet sitt hvis andre ikke liker det uperfekte de ser? Noe som leder meg rett til Kolbein Falkeids kloke dikt om vennskap: 

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper.
Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer.
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Og alt du nå har lest, ble for meg inspirert av en som vred stammingen sin til å bli en styrke. Jeg takker for det!

Les også: Hvordan motivere seg selv!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...