Håndleddene verker om kapp med hofteleddene, det er på tide å oppsøke fysioterapeuten igjen.
– Vi prøver med strøm, det hjalp sist, sier han.
Snart ligger jeg halvavkledd på magen, med elektroder på bakre bekken og hodet ned i et hull i behandlerbenken. Lyder det stilig? Nei, det gjør det ikke. Egentlig er det utrolig hva tillit får kroppen til å gå med på, men der ligger jeg med hodet ned, en stilling som saboterer hva man ellers måtte ha av verdighet.
Strømmen settes på, huden blir varm, leddene slapper av, verkingen tar pause og hjernen takker ved å hente fram minner.
Les også: Tove Nilsen: Bøker i lange baner.
Jeg var fem år og gikk i slottsparken sammen med mor. Bakfra kom to unge menn, de må ha vært i usedvanlig godt humør og må ha signalisert til mor som godkjente hva som skulle skje. De unge mennene tok tak i armhulene mine, løftet meg opp og løp.
Plutselig ble jeg vektløs og fløy over gresset, jeg mener fremdeles at det er noe av det flotteste jeg har opplevd.
– Hit kommer folk med ulike plager og smerter, men det alle pasientene lærer meg, er hvor mye en kropp kan tåle og hvordan den kan reparere seg selv. Det imponerer meg, sier fysioterapeuten.
Dermed havner vi i en samtale om at det nesten alltid finnes muligheter. Gjør det for vondt å løpe, kan du kanskje svømme. Frister det ikke å svømme, kan du begynne å gå lange turer. Og ellers bare leve livet som det passer deg, uten skyldfølelse for at du ikke er av de supertrente.
Som du skjønner, går jeg til en fysioterapeut med stor respekt for menneskene han behandler. I behandlerrommet hans finnes ingen kjølig distanse og ingen moralisme, men profesjon på høyt nivå kombinert med livskunnskap.
Derav tilliten som lar hjernen slippe løs enda flere minner. Jeg husker hvordan jeg frydet meg, da jeg som tiåring var i København Zoo og så en sjimpanse stikke armen ut gjennom gitteret og rive brillene av nesen på en mann som sto og lo av «den dumme apen».
Etter en times behandling, inkludert massasje, tror kroppen at den er femogtyve år og går glad og fornøyd ut i virkeligheten hvor butikkene gjør alt de kan for å skape adventsstress. Lykke til alle der ute, men i år har jeg bestemt at stresset skal prelle av på meg – vel vitende om at det ikke kommer til å skje.
Men akkurat denne dagen går jeg rett hjem for å lese. Det finnes en anekdote om da forfatteren Johan Borgen møtte en mann som sa at han skulle hjem og hygge seg med en god bok:
– Nå må du bestemme deg. Skal du hygge deg, eller skal du lese en god bok? skal Johan Borgen ha sagt.
«Oktoberbarn» er Linda Boström Knausgårds siste bok. Den byr hverken på kos eller hygge, men treffer rett i sjelen. Romanen handler om sorg over skilsmissen, savn etter barna og fortvilelse over å ikke klare hverdagslivet. I tillegg er den et oppgjør med psykiatri utøvd av behandlere uten respekt for pasientene.
Forfatteren har selv vært tvangsinnlagt og utsatt for gjentatte elektrosjokk. På avdelingen sammenlignes elektrosjokkbehandlingen, som enkelt sagt betyr å sende strøm gjennom hjernen, med å re-starte en datamaskin.
Hva skjer da med hukommelsen og minnene? spør forfatteren. Hvor mye veier minner? Hvordan måles minner? Hvem blir jeg hvis jeg ikke lenger husker det vesentligste?
En dag stiller hun, via hovedpersonen sin, disse eksistensielle spørsmålene og får et like dumt som hensynsløst svar. Du kan jo bare finne på, det er vel det alle forfattere gjør, slenger overlegen ut av seg.
Da flyr hun på ham og tar strupetak. Å, som jeg takker for den scenen! Den er like fæl som flott, den skaper et adrenalinrush i leseren og er umulig å bli kvitt. Hun gjør det virkelig, hun lar hovedpersonen fly i strupen på selveste overlegen og hun nyter å se frykten i øynene hans.
I essens handler scenen om viljen til å overleve og kampen for å få være seg selv samme hvor vanskelig det kan være og hvor vondt livet kan gjøre.
For et mot, tenker jeg, å skrive om en så forsvarsløs fase i livet, særlig når du vet at du vil bli lest privat. Selvbiografisk eller ikke, det viktige er at dette har blitt et sterkt kvinneportrett.
Les også: Slik lærer du å takle motgang.
