Hva jeg blir redd for? At samtalen skal stilne før den har begynt, at kjemien ikke skal stemme, at jeg ikke finner på noe å si og framstår som forsamlingens tause Birgitte.
Forleden måtte jeg i den typen selskap. Det ble krevende nok, selv om vi alle var plassert med trygg smitte-avstand. Ved min side hadde jeg en kvinne som oste velstand på den måten som vi mindre bemidlete ikke får til å virke ekte om vi så kopierer stilen ned til minste detalj.
Villig til å legge alle smålige fordommer til side, tenkte jeg at nysgjerrighet er et godt glidemiddel. Jeg hadde litt av hvert å spørre om, vi lever tross alt i en like spennende som utfordrende tid, men sidekvinnen min kom meg i forkjøpet:
– Hva arbeider du med, da?
– Jeg skriver.
– Hvem skriver du for, da?
– For meg selv og leserne mine.
– Og hvem er leserne dine, da?
– Mange slags folk. De som leser bøker og de som leser magasinet Tara.
– Ja, det kjenner jeg til, selv om jeg aldri har lest det. Er du av dem som gir samlivsråd?
Latteren lå på lur, men jeg beholdt alvoret og ristet på hodet.
– Du har kanskje ikke levd sammen med noen?
– Joda, med opptil flere.
– Men du er kanskje ikke gift?
– Ikke for øyeblikket, nei.
– Har du barn, da?
Dette begynte å minne vel mye om et forhør, likevel var det ikke spørsmålene i seg selv, men måten de ble stilt på, som provoserte. Bare prøv å la ethvert spørsmål slutte med da, og du hører hvor nedlatende det lyder. Derfor svarte jeg som jeg gjorde:
– Ja, jeg har åtte stykker.
– Har du ÅTTE barn?
– Som i mormor og de åtte ungene, ja.
– Men … Er du medlem av Smiths venner eller noe?
Det var da en venn ved enden av bordet brast i latter. Jeg vet ikke hva han lo mest av. Tanken på sin gamle forfattervenninne som medlem av en religiøs sekt eller tanken på de åtte fiktive barna som myldret rundt skrivepulten min, men brått ble det stille. Du vet, stille på den måten som gjør det klart at noen føler seg krenket. Krenket over at jeg ikke svarte sant, krenket ved tanken på å få åtte barn, krenket over ikke å kunne få barn, krenket over at religiøsitet kan framkalle latter?
Umulig å si, men inne i meg skålte jeg for den norske musikeren og standupkomikeren som i et intervju nylig lurte på hvorfor folk plutselig hadde blitt så strenge og som mente at det finnes noe morsomt i alle situasjoner. Noe som fikk meg til å huske en bisettelse for mange år siden. En flott kvinne var død etter et langt og innholdsrikt liv. La oss, for diskresjonens skyld, gjøre om navnet hennes til Sally. Presten hadde ikke gjort hjemmeleksene sine, han kalte henne konsekvent for Bally. Som du vet, er Bally et sko-merke. Et eksklusivt sådan, men hvem vil reduseres til et sko-merke på den dagen da det skal tas farvel?
Noen av slektningene så på hverandre med rasende uttrykk, mens jeg og en annen slektning knapt våget å veksle blikk. Vi sørget også over tapet, men kombinasjonen av alvor og absurditet ble for mye for oss. Så snart vi var på trygg avstand fra kirkegården, knakk vi sammen og jeg lover at den latteren var like langvarig som rensende. Hvis noe er en gave fra gudene, må det være latter i alle dens valører, særlig den som kalles upassende.
Hvordan det stive selskapet endte? I et ubevoktet øyeblikk snappet jeg sidekvinnens bordkort, googlet adressen og vel hjemme frankerte jeg en konvolutt og sendte henne et eksemplar av Tara, med hilsen fra en løgnaktig skribent. Lite er deiligere enn å komme hjem fra kjedelige selskaper, vrenge av seg finklærne, sparke av seg vonde sko og kaste seg over spennende lesestoff.
Alle vet at Vigdis Hjorth kan være både farlig og morsom, og hvis du ikke vet hva du skal bruke mørke høstkvelder til, så er det bare å skaffe seg den nye romanen med den urovekkende tittelen «Er mor død». Jeg tror jeg kommer til å ha ordene mine i behold, om jeg spår at den angår oss alle.
Test deg selv: Er du introvert eller ekstrovert
