Det skjedde nøyaktig 26. januar på formiddagen. Jeg skrådde gjennom en park og var ærlig talt nokså fraværende og stresset. Hva jeg stresset med? At jeg måtte kjøpe nytt kjøleskap, at jeg nærmet meg tidsfristen for en skrivesak, at jeg måtte huske å bestille mammografitime og at jeg hadde en bunke med ubetalte regninger, høyst prosaiske saker.
Så skjedde noe alt annet enn prosaisk.
Svarttrosten begynte å synge. Midt på vinteren, kunne det stemme? Ja, høyt oppe i det bladløse bjørketreet satt svarttrosten og dro de utrolige trillene sine. Jeg stoppet og det samme gjorde en ung kvinne som kom i motsatt retning. Begge så vi opp mot fuglen med det gule nebbet. Hva fikk den til å synge på en så kald dag? Det var lyset, ingen tvil, sola var blitt sterkere, bare ørlite grann, men nok til å narre en fugl til å teste vårmelodien sin.
I det samme så jeg at kvinnen foran meg var gravid. Om det hersket heller ingen tvil, under en stor vinterkåpe var hun sikkert seks, syv måneder på vei. Dermed forsvant alt stress, alle prosaiske bekymringer og stemningen for resten av dagen ble fullstendig snudd.
Jeg spurte ikke den unge kvinnen om det var første gangen, om hun visste om hun ventet jente eller gutt, om hun gledet seg eller om hun var nervøs. Jeg sa heller ikke det jeg tenkte, at hun så flott ut, at jeg håpet at hun fikk høre det mange ganger om dagen og at jeg ønsket at alt ville gå bra med henne og barnet.
Les også: Tove Nilsen: Min fremmede venninne
Jeg gikk videre, full av minner. Jeg husket både den gangen jeg søkte om abort og den gangen, noen år senere, da jeg ble dypt ulykkelig fordi jeg aborterte. Jeg husket den perioden da jeg var sikker på at jeg aldri kom til å få barn, og bestemte meg for å vri tankene til å akseptere at det var greit nok, livet kunne by på mye annet.
Jeg husket den dagen da jeg tok keisersnitt med den første datteren min og den dagen da jeg fødte den andre. Slått av hvor mange vidt forskjellige erfaringer et kvinneliv kan romme, gikk jeg gjennom byen og alt som het hverdagslighet forsvant.
Svarttrosten sang midt på vinteren og mirakler viste seg rundt hvert hjørne. Der kom nok en gravid, og der, og der og innerst i hjørnet på et konditori satt en kvinne og ammet sin nyfødte, med det lange, mørke håret og det ømme blikket kunne hun ha danket ut en hvilken som helst renessansemadonna.
– Nå er det på tide å se litt mer nøkternt på livet, det er tross alt bare en januardag og du kan når som helst tryne på glattisen og bli slått tilbake til hverdagens fortredeligheter, forsøkte jeg å si til meg selv. For plutselig å befinne meg inne i babyavdelingen til Hennes & Mauritz, blant bodyer og sparkebukser i størrelse knøtt.
Alt var så søtt, så søtt, små plagg prydet med kaniner og engler. Ikke en eneste påminnelse om prøvelsene som kan komme, de som en av fjorårets forfatterdebutanter, Helga Feiring, skrev så usentimentalt og nokså nådeløst om. «Delt omsorg» er tittelen på romanen hennes, som jeg var så heldig å få presentere på debutantdagene i Litteraturhuset i Oslo.
Norunn i romanen blir fragått. Annenhver uke er hun alene med datteren, tre år gamle Astrid. Virkeligheten er alt annet enn romantisk. Alle som har glemt det, eller aldri har opplevd det, får her en påminnelse om hvilken tyrann en helt normal treåring når som helst kan omskape seg til, særlig midt i en skilsmissesituasjon, som barnet hverken forstår eller har ord for. Astrid skriker, sparker, spytter og saboterer.
Hun somler og sutrer og vil ikke spise, vil ikke sitte i vogna, vil ikke sove. Scenene der hun slår seg vrang når Norunn skal hente henne i barnehagen, eller når hun får de verste raserianfallene i andres påsyn, er til å bli utmattet av. Er det noen som fortjener ros, respekt og medalje, så er det alle som har eneansvar for barn, særlig når de oppfører seg som monstre.
I butikkens babyavdeling synliggjøres selvfølgelig ingenting av dette. Der er alt rosa og lyseblått, trygt og tradisjonelt. Om jeg kjøpte noe der inne? Jada, både en trøye med sjiraff på brystet, en lue med små blåmeiser og et par sokker i dukkestørrelse.
Om jeg er påvirket av at jeg skal bli mormor?
Jada, du gjettet helt riktig.
Les også: Tove Nilsen: Ung, yngre yngst!
