© Illustrasjon: Rune Markhus Foto: Johs. Bøe

Smarthet: Sommerfuglmorderen

Kreftbehandling er en effektiv gledesdreper. Bokstavelig talt.

12. november 2015 av Marthe Reienes

Hadde jeg visst at det skulle være så komplisert å bli frisk, så hadde jeg aldri giddet å bli syk.

Prosessen med å bli frisk er ingen lang, jevn, oppadgående linje. Det er mer som en berg-og-dalbane som krøller seg i alle retninger, men som forhåpentlig går oppover på sikt.

Den nummenheten som forårsakes av diagnosesjokket varer lenge. Den varer fortsatt. Det tar uventet lang tid å komme i kontakt med alle følelsene sine igjen. Spekteret er helt annerledes. Jeg har fått så mange nye, mørke nyanser å spille på. Dystre emo-følelser jeg aldri har visst eksisterte.

Men de lyseste nyansene, som eufori, gledesstråling, pur lykke, de er fortsatt i dvale. Jeg har fortsatt evnen til å kjenne positive følelser, for all del. Takknemlighet, behag, mild glede. Jeg kan sette pris på smaken av en god kopp kaffe, lyden av fin musikk, duften av nypresset sitron.

Men de høyeste toppene mangler. Sommerfuglene i magen, for eksempel. Det er kanskje et tegn på at de mest intense gledesfølelsene er et overskuddsfenomen. Kroppen og hodet og selvet har så mye annet å stri med en stund, så da får lykken hvile.

Det er underlig. Det føles som om magen er tom, på et vis. Som et øde glassbur i dyrehagen med et skilt hvor det står: ”Sommerfuglene ble dessverre drept av cellegift, vi håper å få bestilt noen nye snart.”

Eller er de borte for alltid?

Nei, heldigvis. Men som kjent kan man ikke tvangsfremkalle lykkefølelsen. Den må komme helt av seg selv, og den kommer gjerne ganske uventet. En kollega fortalte en gang at hennes første blaff av lykkefølelse kom to år etter kreftbehandlingen, og den kom med en sommervind på en bussholdeplass.

For meg kom den digitalt, med en epost. Den handlet ikke om noe gigantisk eller livsomveltende, det var egentlig bare en bekreftelse på et tekstopplesingsarrangement jeg hadde meldt meg på. Men kroppen min reagerte med konsentrert positiv spenning. Og det var så lenge siden sist at jeg brukte noen øyeblikk på å identifisere hva det var.

Det var ikke eufori. Men det var ikke til å ta feil av: en intens følelse, en enslig sommerfugls korte, men tydelige blafring i magen. Nok til at jeg kan sette opp et nytt lite zoologisk skilt: ”De kommer snart, sommerfuglene.”

Hvis ikke det bare var en møll.

Tara-journalist Marthe Reienes (36) ble en gang utfordret til å finne et ord i ordboken som inneholdt navnet hennes. Det ble ett treff: Smarthet. Etter endt kreftbehandling synes hun det ordet kler hennes nye livsvisdom. Se @smarthet på Instagram. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...