© Johs Bøe/ Illustrasjon: Rune Markhus

Smarthet: Livet på bingobåten

En av mitt livs viktigste reiser var den hvor jeg spilte bort alle pengene mine og knuste et stereoanlegg.

3. juni 2016 av Marthe Reienes

Vi var som bestevenner flest, vi likte å gjøre alt likt. Så da vi tok fatt på den 24 timer lange fergeturen fra studentlivet i Storbritannia til voksenlivet i Norge, så hadde begge forlatt hver vår bartenderjobb og reist fra hver vår skotske kjæreste med likt navn. Vi rakk så vidt å tørke tårene før vi slepte med oss alt vi eide gjennom den lange gangen til båten.

Fly var utelukket på grunn av bagasjevektgrensen på 22 kg. På båten var det bare én regel; Vær i stand til å bære din egen bagasje.

Ingen er så kreative som fattige studenter, så vi koblet sammen ulike bagasjeenheter til et sinnrikt pakk-esel-system, pluss to trillekofferter hver med objekter som ikke lot seg pakke montert oppå. Ett av dem falt av, men hang fast i ledningen, så bak oss hoppet og skranglet et JVC-stereoanlegg med minidisc-spiller, på en uforskammet glad måte.

To halvlitere og to bingobrett, takk

Vi hadde brukt våre siste penger på båtbillett, men klarte å skrape sammen 20 pund til lommepenger på turen. De brukte vi – som fornuftige voksne – på to halvlitere og to bingobrett. Vi spilte bingo med de gamle damene av hjertens lyst, og adopterte den britiske bingosjargongen; 22, two little ducks, 88, two fat ladies, 13, unlucky for some!

BINGO! Tror du ikke vi vant! Premien var perfekt: et gavekort på 20 pund som kunne brukes i båtens restaurant, akkurat nok til to wienerpølser med potetstappe og – har du sett – to halvlitere til.

På fullkomment symbolsk vis var vi fremme da vi våknet, det svære skipet la tungt og forsiktig til i Stavanger med et mykt drønn og strakte ut en lang gang hvor vi nok en gang måtte slepe med oss fjorten vesker og kofferter og et nå ganske skambanket stereoanlegg, men nå var det ikke tungt lenger, for vi hadde målet i sikte, og vi hadde foreldre som ventet med flagg og bil.

Vi var så små og så store på samme tid, og snart, snart skulle vi begynne å klare oss selv, og tjene våre egne penger og betale ned våre egne studielån, men akkurat den dagen var det lov å være liten og fri og få skyss og vafler av foreldre. 

Vi skulle tidsnok videre. Akkurat da var vi i havn.

13 år senere har vi sluttet å oppføre oss identisk, forresten. Hun føder mens jeg flytter for meg selv. For det er sånn livet er. Og det er greit. 

For selv om Newcastle-Stavanger-fergen ble lagt ned i 2008, hviskes det om at den skal gjenåpnes en gang. Når det skjer skal vi stå først i køen, vi skal kapre oss et bord, og så skal vi være de gamle bingodamene, de med rynker og livserfaring og to bingobrett og to halvlitere.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...