© Johs. Bøe

Smarthet: Elskede hverdag

Av og til må teppet røskes vekk fra under føttene mine for at jeg virkelig skal sette pris på livet.

10. august 2015 av Marthe Reienes

En av de fineste tingene som skjedde under sykehusoppholdet mitt i fjor, oppsto på en kjip fredagskveld. Jeg var lei av å være nysløyd fisk, lei av nålestikk og intravenøs næring og blodoverføring og cellegift. Jeg lengtet ut og hjem, og det jeg lengtet etter aller mest var hverdag. Kjedelig, vanlig hverdag. Jeg var også ekstremt lei av å snakke om meg selv og min egen sykdom. Derfor sendte jeg en oppfordring til venner og familie om at de skulle fortelle meg hva de gjorde akkurat denne fredagskvelden.

Og folk leverte! 

En hadde kjøpt ny vaskemaskin, en skrev oppgave, en pusset opp kjøkkenet. Menyene fra de tusen fredagshjem ble servert på et fat: To hadde spist grandiosa, en spiste reker, en spiste jordbær. Det var hjemlig småpusling og deilig kjedelige aktiviteter. Noen gikk tur, noen vasket motorsykkelen, noen vokset ryggen. Far strøk skjorter. Mor renoverte badet. Mange rapporterte om regn. De aller ærligste fortalte at de lå på sofaen og så tv mens de surfet på Facebook.

Det var så vakkert og poetisk i all sin enkelhet at jeg blir fortsatt glad når jeg tenker på det. Hverdagen eksisterte der ute, og den ventet på meg.

Men det tok tid før hverdagen kom tilbake. Og det er jo sånn når du er syk, uansett om det er kreft eller influensa, at du tenker deg at den friske hverdagen skal komme med et kjærkomment smell. Og da skal du gjøre ALT du har savnet mens du har ligget syk. Men den gjør jo ikke det. Den kommer snikende, nesten umerkelig, og blåser varsomt bort skyggene og har med seg sine egne små kjærtegn, men også særheter, og plutselig tar man seg selv i å klage over bussen som er for full eller kjærestens manglende evne til å rydde inn i oppvaskmaskinen eller basilikumen som bare IKKE VIL overleve på kjøkkenbenken.

Og selv om jeg gleder meg over å være i live, så glemmer jeg å glede meg over hverdagen.


Mandolin og sugerør

For hverdagen har så mange kjedelige plikter. Det blir ikke morsommere å brette klær bare fordi man har vært alvorlig syk. Eller gå til tannlegen. Eller diskutere hva vi skal ha til middag. Eller rydde i det kjøkkenskapet som aldri har fått et system, hvor dørslag og mandolin og sugerør og stekepanne ligger i en sammenfiltret haug, som en syk kjøkkenorgie.

Var det ikke dette jeg ville da? Jo, det var vel det. 

Men så. Med fire dagers mellomrom denne uken døde to fine folk jeg kjenner. Av kreft. I tillegg til sorg kjente jeg på følelsen av at trygghetsteppet ble røsket vekk under føttene mine igjen.

Så derfor: Etter at jeg har skålt i champagne til ære for og til minne om to fine folk som ikke er her mer, skal jeg skåle i melk for min gode venn hverdagen. Jeg skal gi den en stor klem og holde den fast så lenge jeg klarer.

Og så skal jeg rydde i kjøkkenskapet.

 

Marthe Reienes (37) er journalist og spaltist i Tara. Se @smarthet på Instagram. 

 

© Illustrasjon: Rune Markhus Foto: Johs. Bøe

Seneste

Kanskje er du også interessert i...