© Johs Bøe/ Illustrasjon: Rune Markhus

Smarthet: Djevelen i detaljene

Det er ikke mange millimeter som skal til før man ser ut som en gal professor eller en overrasket spion.

17. juli 2015 av Marthe Reienes

Sesongens viktigste detalj er ett synlig øre, leste jeg nylig på en hårblogg. Dette er morsomt av mange årsaker, særlig om man tolker påstanden bokstavelig.

Hvis jeg noen gang skulle starte moteblogg, så skulle den handle om hvordan bitte små detaljer kan endre en persons identitet. Se bare for deg en myndig person med briller, gjerne en kunnskapsrik fagperson. Så vipper du bitte litt på brillene hennes, og plutselig er hun en gal professor.

Hår er en viktig detalj, det vet vi som har vært uten.

Da jeg fikk håret tilbake etter å ha vært cellegift-skallet, så var jeg så glad for å ha hår at jeg kastet lua og gikk rundt med helt, helt millimeterkort hår så fort det viste seg på skallen. Jeg sto med forstørrelsesspeil og studerte håret mens det grodde.

Selv syntes jeg at jeg var kjempefin, punka og feminin. Men så tok jeg på meg en skinnjakke, og vips var jeg en supermaskulin biker som kunne skremt vannet av små barn.

Den ene gangen jeg gikk med statsparykken, en streit brun bob, så følte jeg meg så annerledes at jeg var nødt til å leke at jeg var spion. Det var umulig å gå rundt med parykk og late som om alt var normalt. Jeg tok på meg svart bredbremmet hatt og lang svart kåpe, satte meg på en kafe jeg aldri ellers går på og leste en avis mens jeg skulte på folk. Der de fleste spioner prøver å se ut som vanlige folk, var det like før jeg klippet øye-hull i avisen for å virke overbevisende som spion.

På Øya-festivalen i fjor hadde jeg på meg en lang blond parykk (med det beskrivende navnet ”Nicole”), det var kjempegøy helt til kvelden kom og jeg begynte å bli redd for å bli antent av sveivende sigaretter eller avslørt av fulle folk som trengte en hårlokk å støtte seg til.

 

Når du går med parykk så føler du at alle ser på deg. Hele tiden. Noe som ikke nødvendigvis stemmer i virkeligheten. Så jeg droppet stort sett parykk og gikk for tørkle på hodet.

 

Det hadde jeg også da jeg i fjor sommer skulle reise fra Bergen til Oslo. Egentlig skulle jeg ta toget, men på grunn av strømstans et sted på fjellet, så måtte jeg i hui og hast kjøpe flybillett og dra til Flesland. Jeg ble med andre ord både stresset og svett.

Flybussjåføren så på meg to ganger. ”Han synes vel synd på meg som har mistet håret,” tenkte jeg. Det gjorde tydeligvis også de andre flybusspassasjerene. Jeg smilte tappert tilbake med det fjeset jeg hadde blitt så vant til: ”Ja, jeg har kreft og jeg ser at dere ser det, takk for omtanken.”

Innsjekk på Flesland. Damen så opp på meg, hevet et øyenbryn. Det rykket litt i munnviken hennes. Jeg smilte mens jeg tenkte at det var da fælt til omtanke.

En unge på flyet lo til meg. Jeg smilte tilbake.

Flytogverten så meg ikke inn i øynene, men liksom noen centimeter for høyt.

Jeg kom hjem til leiligheten, og i gangen ble jeg møtt av mitt eget speilbilde som så lett overrasket og høyst asymmetrisk ut. I transportstresset hadde jeg tydeligvis gnidd av meg et av de (påtegnede) øyenbrynene.

Sesongens viktigste detalj for meg ble deretter å alltid ha øyenbrynsblyant i veska.

 

Tara-journalist Marthe Reienes (36) ble en gang utfordret til å finne et ord i ordboken som inneholdt navnet hennes. Det ble ett treff: Smarthet. Etter endt kreftbehandling synes hun det ordet kler hennes nye livsvisdom. Se @smarthet på Instagram. 

 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...