Makeup: Janne Skarpeid Hermansen 

© Esten Borgos

- Korona har også gjort oss mer oppmerksomme på hva som virkelig betyr noe

Den gjør noe med oss – mangelen på klemmer. Korte stunder med nærhet, selv kjappe, små berøringer fra en fremmed betyr noe for hvordan vi har det.

Ensomhet, å ikke ha noen å dele tanker, gleder og sorger med, snakkes det mye om for tiden. Vi lever koronahverdagen på niende måneden. Vi har lagt oss til nye måter. For mange gjør det vondt. Det rapporteres om økning i angst og depressive lidelser. Redsel for hva fremtiden kan bære med seg. Frykten for å bli isolert. 

Ensomhet for tankene, for sinnet. Men hva med mangelen på fysisk kontakt?

Litt under 40 prosent av Norges befolkning bor alene. Vi er enslige, om ikke nødvendigvis ensomme, for mange av oss har valgt det selv. 

Vi som trives godt alene, har mindre å slite med, dessuten gjør telefonen og internett det lett å kommunisere. Sinnet kan nøye seg med det, men det er verre med savn som sitter i kroppen. Vi vet fra forskning at selv lette fysiske berøringer, en billettkonduktør som klapper deg vennlig på skulderen, eller så vidt berører hånden din, setter i gang en positiv reaksjon inni oss (med forbehold om at det ikke er noe ekkelt over det). 

Noe inni oss roper «hurra, han liker meg, det er vennlighet der ute, jeg blir elsket ...». Selvsagt kan sinnet rasjonalisere bort slike indre gledesutbrudd: «han mente ikke noe med det, det var bare en tilfeldig berøring», etc., men for sent, for kroppen har allerede utløst et lite rush av kjærlighets- og lykkehormonet oksytocin. 

Visste du forresten at oksytocin fremkaller muskelsammentrekninger i livmoren, slik at nye mødre utskiller melk fra brystene? Og dermed øker kjærligheten til den lille – nøye skrudd sammen fra naturens side.

Les også: Føler du deg ensom?

© Esten Borgos

Så hva gjør vi – med koronaviruset hengende over oss som en ond ånd? Personlig har jeg tatt covid-19 på alvor. Jeg går ikke rundt og tenker på det, men jeg har det i betraktning, og har gjort betydelige endringer i dagliglivet. Blant annet flyttet fra Oslo og kommet nærmere naturen. Og nærmere familien. 

Min mor på 86 vet å nyte livet. Hun holdt på å stryke med i en omsorgsbolig, uten evne til å gi omsorg. Etter fire måneder på rehab har hun endelig fått plass på et flunkende nytt sykehjem med godt utstyr og et ungt og godlynt personell. Her trives hun godt – det betyr mye også for oss nærmeste pårørende. 

Vi besøker henne hyppig, men vi klemmer ikke. Selvsagt ikke. Mamma følger ivrig med på nyhetene, og vet hvor farlig ubevisste handlinger kan være. Jeg omgås selv færre folk enn før, og prioriterer familien og noen få nære venner. Vi møtes i små grupper og holder fysisk avstand. Jeg har ikke klemt noen på ni måneder! 

De få gangene jeg har hatt fysisk kontakt, har vært med tannlegen og et par leger. Og de stundene har jeg nytt fullt og helt. Legen, som foretok en utredning med ultralyd, hadde kontakt med kroppen min i ti minutter. Noe smeltet inni meg. Tårene lå på lur, men det var gledestårer. Takknemlighet. For det er grunn til å være takknemlig. Vi er opptatt av hva vi må forsake, men det har også noen fordeler å brått få endret hverdagen: Vi blir mer årvåkne. Alle vaner virker sløvende, autopiloten kommer kjapt på når vi gjentar noe vi har gjort hundre ganger før.

«Hvis du hele tiden ser hvordan du kan strekke dine fysiske, mentale, følelsesmessige og persepsjonelle begrensninger, blir livet ditt et stort eventyr.»'

Sadhguru

Korona har også gjort oss mer oppmerksomme på hva som virkelig betyr noe. Vi setter mer pris på det vi tok som en selvfølge i går. For eksempel en tur i skogen. Frisk luft i lungene. Vakre solnedganger. Og kanskje mest av alt – påminnelsen om at alt henger sammen. Vi er en del av naturen. Naturen er oss. 

Jeg har hyppig øyekontakt og småjabber litt med en svanefamilie som passerer skrivestuen min hver dag. De småpadler langs fjorden og stopper ved brygga for å sjekke om det er noe mat på gang. Eller flyr forbi vinduet mitt. For et syn! 

I tillegg har datteren min tatt til seg to kattunger. Jeg hadde glemt hvor mye lykke katter kan gi, av akutte latteranfall, kjærlighetsglede og noen å stryke på. Det må ikke menneskelig berøring til for å få et utbrudd av kjærlighetshormonet oksytocin. Katter gjør også jobben. Mens vi venter. For dette går over, og da vil vi kanskje sette enda mer pris på kroppskontakt. 

Fra fagfolk som jobber med psykisk helse, hører vi bekymring over at trygghet og nærhet vi har kjent, er blitt erstattet med fremmedhet og tvil. Og at skrekken kan sette varige spor i oss. 

Men fra et meditativt synspunkt er det viktigst å være jordet i seg selv. Du kan aldri finne trygghet hos andre, du må finne den via ditt eget indre. Det ekte, det som virkelig teller, det autentiske, kan styrkes gjennom en meditativ oppmerksomhet rundt alt som skjer inni oss og rundt oss. Og akkurat nå har vi en gyllen anledning til gå innover. Den indiske yogien Sadhguru, som var gjest hos «Skavlan» i 2019 og som har mange millioner følgere på sosiale medier, sier det slik: «Hvis du hele tiden ser hvordan du kan strekke dine fysiske, mentale, følelsesmessige og persepsjonelle begrensninger, blir livet ditt et stort eventyr.»

Les også: Ensom i julen 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...