Hilde Louise synger ut: Lidenskapelige kjole-affærer

Det er høst, gradestokken viser «absolutt-ikke-sommer-temperatur», forkjølelsen er på plass etter å ha sverget til åpne sko på overtid, og jeg står der til knes i sommerklær, vinterklær og pappkasser som skal forvises til toppen av skapet. Det har vært det jeg vil kalle varmt i syv uker i år, det vil si at det kommer til å være kaldt i 45 uker. 

Hvorfor i all verdens land og rike eier jeg da følgende:

25 sommerkjoler, (les florlett stoff, uten ermer, i farger man kun kler med nøttebrun hud), og 5 vinterkjoler. 

30 sommer-topper i samme kategori som over, inkludert de med bar mage(!?), og 5 ullgensere.

10 par sko med åpen tå, og 2 par varme støvletter. 

5 BIKINIER!?? 

Tøysete. Jeg vet. Og jeg vet også at jeg ikke er alene om å befinne meg i denne skamfulle situasjonen. Mamma telte 17 sommerbukser sist vi snakket om det, og hun bor i Sykkylven på Sunnmøre der sommertemperatur vanligvis betyr 12 grader i skyggen og 17 i sola. Man trenger med andre ord ikke sommerbukser. Men trenger ull og vadmel!

En forklaring er at vi er født med et slags absurd overlevelsesinstinkt, en snøblind tro på at sommeren neste år kommer til å være av sydlandske dimensjoner, vare i minimum fire måneder og ha en gjennomsnittstemperatur på 22 +. En annen teori er at vi begynner å handle sommerklær mens de vi allerede eier, fortsatt ligger på loftet. Det er da ca. 45 uker siden vi så dem sist, så vi har glemt at de eksisterer, og går derfor med god samvittighet bananas i butikkene og kjøper trippelt opp av plagg vi har fra før. 

Uansett årsak: Hver høst, når pappkassene fra Ikea rakner i sømmene under vekten av et tonn sommerklær som skal bytte plass med 5 kg vinterklær, så forsøker jeg å sortere ut. Jeg prøver virkelig! «Når brukte jeg faktisk denne kjolen sist?» «Er det to eller syv somre siden?» Og så legger jeg alle de bortviste plaggene i en bunke som skal vurderes som Fretex-materiale. Men resultatet er alltid nedtrykkende. Både for meg og pappkassene.

Først og fremst er jo tiden vi lever i full av gjallende argumenter for å beholde disse avlagte fillene: Miljøvern, plast i havet, masseproduksjon, overforbruk, barnearbeid – det finnes et utall gode grunner til å ikke kvitte seg med klær. Men jeg har også noen andre, mer personlige argumenter som jeg ikke kommer rundt. 

Kjolene som ble vurdert gitt bort i år: Den mørkerosa lycra-kjolen med broderte stropper, kjøpt nederst i Karl Johan da jeg var ny-singel og skulle på alenetur til Firenze: Når jeg tar i den er jeg PANG tilbake på Ponte Vecchio med mine første sanglinjer i hodet og en meget kjekk italiener på armen. Og senere den kvelden ... Nei, altså, det blir rett og slett for privat å sende noe sånt til Fretex.

Sitrongul drakt som jeg fikk sydd av mormors gamle stoffer fra Steen & Strøm. Jeg kler ikke sitrongult, aldri gjort. Dårlig passform har den også. Men jeg kan faktisk ikke gi bort arven etter mormor. Eller skreddersydde drakter.

Den eldste pinup-kjolen min fra «Los Lobos» på Grünerløkka, ekte Betty Boop-modell som jeg poserte med på min aller første konsertplakat, dampende på en diger sigar. Glem det, Fretex! 

Min fotside 60-tallskjole, kjøpt brukt til juleballet i 1993. Fôret har raknet, og jeg er elendig i håndarbeid så det blir aldri fikset, men jeg får den fortsatt på meg! It’s love.

Den sorte H&M-kjolen fra 2001 med dyp utringning og volanger, som jeg skal gå i den dagen jeg endelig har fått langt, bølgende hår og kan være bohem på Grand Café. (Aldri klart å spare lenger enn til skuldrene, noen sinne.) Leve drømmen.

Jeg blir glad i klær! De blir en del av meg og historien min, som gamle arvemøbler. Det går ikke. Jeg får nøye meg med å gi bort alle topper med bar mage! Det skulle være en smal sak. Men vent litt ... nå er jo bukselivene blitt så høye at disse toppene har fått et nytt uttrykk! Den korte lyseblå fra Gran Canaria, for eksempel. Den passer perfekt til de mørkeblå skipperbuksene som når meg langt over navlen. Den må være 25 år gammel, men 90-tallet er in igjen! Neste sommer kjører jeg vintage fra eget skap! 

Note to self: Jeg må bare huske å skrive en liste over det som ligger i sommerkassene! Og ha den i veska neste vår, når butikkvinduene fylles på nytt! Lykke til med det. 

Møt meg på Tara-weekend! 

– Jeg gleder meg veldig til å synge (og snakke) på Tara-weekend, sier Taras nye spaltist Hilde Louise Asbjørnsen. Hun skal opptre under den store festaftenen på Tara-weekend, lørdag 26. oktober. Denne kvelden skal vi blant annet kåre Årets modigste kvinne 2019, og finalistene vil fortelle sine sterke historier fra scenen. 

– Jeg har satt sammen en liten Tara-kabaret, sier komikeren og artisten som ser frem til å være med å hylle kvinner som tør.

– For meg er mot å trosse motstand for å gjennomføre det man drømmer om, uansett hvor den motstanden kommer fra, sier Hilde Louise og ser frem til 26. oktober på Geilo. Les mer om denne helgen fra 25.–27. oktober på side 22, eller gå inn på Taraweekend.no.