Hilde Louise synger ut: Rebeller, foren eder!

Jeg startet tidlig å sette sammen antrekk fra mammas klesskap, og brøt tidlig «regler» som damene hjemme hadde definert. Som at rødt og rosa ikke passet sammen, eller at man ikke under noen omstendigheter kunne kombinere kjole med bukse. På ungdomsskolen på 90-tallet gikk jeg i mammas innsvingte, flaskegrønne ull-kåpe fra 1970 med kjempe-krage og lakk-ballerinas, et godt stykke unna allværsjakke og seilersko, som var uniformen blant tenåringer i Sykkylven på den tiden. 

Jeg håper og tror at jeg har fortsatt med dette, å rebellere. Selv om jeg nå har en ganske definert smak som peker bakover i tid, er jeg mest opptatt av å lage egne kombinasjoner og antrekk som jeg trives i. Klær jeg føler meg vel i. Jeg må for eksempel ha «liv». Jeg er 164 (og en halv) centimeter høy, og har pupper og rumpe. Det vil si at jeg føler meg som en trill rund teskjekjerring i sånne tunika-saker som liksom skal «henge» elegant fra skuldrene. Dermed velger jeg det bort! Det var noe av det deilige med å bli ordentlig voksen: Etter årevis med eksperimentering og smeller i klesveien, å klare å finne sin egen stil. Å kunne tenke: Sånn! Dette er meg og sånn skal jeg se ut fra nå av!

Det var vel omtrent da det hendte. Jeg fylte 43 og følte plutselig et nytt, bebrillet og dømmende blikk hvile på min voksne kropp. Det er godt mulig at det blikket kom innenfra, men jeg føler likevel at det fortsatt finnes visse normer for hvordan en voksen kvinne skal kle seg og te seg.

Det første spørsmålet som ramlet ned, var: Er det lov å gi assosiasjoner til en pin-up-modell når man er 43, 47, 55 og så videre? Kan jeg fortsette å gå i Marilyn-kjolene mine som ordentlig voksen kvinne? Hvor kommer disse reglene egentlig fra, og MÅ jeg begynne å gå i tunika? Eller kan jeg være en regelbryter og en rebell og kanskje få med meg noen kvinns på saken? For å motivere meg selv på barrikaden har jeg listet opp noen regler jeg skimter der ute (eller inne), og som jeg foreslår at vi går sammen om å meie ned:

Hår

Da mamma var på min alder skulle alle kvinner klippe håret kort og farge det rødt med det samme de hadde bikka 40. Og mamma fulgte lydig etter, til min fars store sorg. Det tok noen år å gro ut igjen, men i dag er mamma 73 år og har en lys (les lys grå), deilig, flommende manke. For meg fremstår hun mer kvinnelig og sensuell enn noen gang. Konklusjon: Knute i nakken, lilla permanent eller rød gutteklipp: Ingen regler for sveis etter fylte 40! Jeg spretter en Cava. 

Skjørtekant

Tanta mi sa en gang at voksne damer ikke kunne ha skjørtekant over kneet. Det må vel være fordi det myke feltet over kneskålen begynner å «sagge» etterhvert, og det må man for all del ikke utsette omverdenen for. Hvorfor det!? Slutter menn å gå i shorts etter fylte 50? Er det slik at verden legger merke til de tynne pipestilkene med grå hårvekst og null antydning til muskulatur, og vemmes? «I don’t think so!» Så hvis du liker korte skjørt? Kjør på! Vi feirer regelbrudd nummer to med litt LYS sjokolade.

Caps 

Min venninne og kollega Julie Dahle Aagård er ei lita, snerten soul-tjelle fra Trøndelag. Mørk og sped som hun er, kler hun alt, men hun trives altså best i ... sportsklær! Over noen glass vin på hyttetur la hun dystert frem spørsmålet: Er det lov å gå i caps når man blir 50?? Jeg roper et rungende JA!! Hvis du føler deg kul i caps, så er det argument nok. Jeg velger nok sixpence, men det går for det samme. Dette regelbruddet tar vi faktisk et stykke marsipankake på! 

Leve rebellen! 

Dersom leserne har forslag til flere regler som bør brytes, så send mail! ([email protected]). Jeg kjenner at dette er starten på noe vi må stå sammen om. Enn så lenge tar jeg på meg røde lepper, trang kjole og røde sko og drar for å holde jazz-konsert i en kirke. Satser på at det går greit også ...