Vi er som kjent flokkdyr, og hjernen vår har ikke kapasitet til å se langt nok frem i tid, derfor måtte vi kanskje helt til kanten av stupet for å endre holdning?
Hverdagen er snudd på hodet. Vi må nå «frivillig» forvanske gjøremål som mennesket har brukt 200 år på å effektivisere og gjøre mer komfortable. Vi skal bruke mindre vann, spare strøm, lage maten fra bunnen, spise opp restene, bruke mindre bil og fly, handle mindre billigklær, vaske og sortere søpla vår og aller helst velge den uinnpakkede, steinharde avokadoen som først er moden etter 5 dager på kjøkkenbenken. Tidkrevende prosesser!
Les også: Slik lager du vakker julekrans.
Men i det store og det hele tror jeg dette er bra for oss. (Nå er jo jeg en «vintage-dame», så alt som skrur tiden tilbake appellerer til meg.) Men helt ærlig, jeg vet at jeg kjører for fort, både på veien og i hverdagen.
Jeg er en mester i å starte for mange prosjekter på en gang, og setter tidsfrister som alle rundt meg ser er umulige å holde. Derfor omfavner jeg denne gå-sakte-, lage-selv-, reise-kort- og være-til-stede-trenden. Jeg prøver i hvert fall.
• Jeg forsøker å ta toget på turné der det er mulig.
• Jeg syr i knapper, lapper igjen hull og finner nye kombinasjoner for å bruke klærne mine så lenge som mulig. (Jeg er elendig i håndarbeid, så resultatet kan diskuteres, men som sagt, jeg prøver.)
• Jeg baker brød! Eksperimenterer med ulike korn og meltyper, langtidsheving og eltefritt (genial oppfinnelse). Det blir ikke alltid vellykket, men mann og sønn er søte og spiser det de får servert. Og så fråtser de i kjøpebrød og croissanter når jeg er på turné.
I kortreist, hjemmelaget- og fartssenkningens navn: Hva skal vi gjøre med jula!? Det finnes vel knapt en tid på året da vi legger lista så høyt for å nettopp: senke lista?! Og knapt en tid da dette er så utrolig vanskelig å få til.
Dette er høytiden for å gå sakte og lage selv. Le hånlig mot markedskreftenes lettvinte løsninger mens vi fokuserer innover og bakover i tid. Vi vil ikke stresse, vi vil være hos, nyte de små tingene, den ekte varen, og spise hjemmelaget, kortreist og tradisjonsrikt.
Vi skal bake 7 slag etter oppskrift fra oldemor, kjøpe frittgående ribbe-gris fra nærmeste gård, marinere den i tre døgn i egenkomponert kryddermiks, møtes hos venner og bake lefser eller male kjøtt til våre egne, økologiske julepølser.
Som om ikke det var nok vil vi helst gi bort hjemmelagede gaver: chutney på selvplukkede plommer, likør satt på molter fra hytta, hjemmestrikkede gensere i Røros-ull og til nød, produkter fra bondens marked, ystet og avlet på en gård maks 50 km unna. Og selvsagt, alt skal være sirlig innpakket i gråpapir med hjemmespunnet garntråd, dekorert med selvlaget sukkertøy.
Hvordan i alle dager skal jeg rekke dette? Skal jeg begynne i februar? Må jeg bli hjemmeværende?
Jeg har ikke sjans. Jeg klarer ikke leve opp til denne «lave» lista!
Det var det med å skille mellom hva vi må, hva vi bør og hva vi kan gjøre.
Derfor har jeg bestemt meg for følgende: I år kjøper jeg 6 slag hos baker’n og lager mormors peppermynteputer som nummer 7. De inneholder melis, peppermyntedråper og eggehvite, og tørker helt av seg. Pinnekjøttet kjøper jeg på Rema. Det er norsk sau, og det får holde. Julegavene skal forenkles. Venninnene får en lunsj på nyåret, så vi får sett hverandre. Mannen min skal få en frihelg der han kan bestemme alt.
Og resten skal få nydelige gavekort fra Unicef. Dette er et hot tips, damer: For 78 kroner kan man kjøpe 10 000 liter rent vann! Og for lite grann mer kan man få æren av å ha gitt en underernært mor kosttilskudd og vaksiner så hun kan amme barnet sitt og gi det en fremtid!
Dette slår både kapitalismen, dommedagsprofetiene og de høye skuldre langt ned i støvlene. En vinn-vinn-situasjon.
GOD JUL!
Les også: Slik lager du julekonfekt!
