Hilde Louise Asbjørnsen
© Svein Finneide, Getty Images

Hilde Louise: Blues i motoren

En motor trenger mange ting, har jeg lært etter noen år som kona til en rally-motorsyklist. Bensin visste jeg om fra før, faktisk, men drivreim var nytt for meg. Drivreima er avgjørende for om ting går rundt i det hele tatt. I det siste har jeg lurt litt på om jeg trenger å bytte min egen.

26. oktober 2019 av Hilde Louise Asbjørnsen

Det er mandag morgen. Jeg har akkurat fått mann og barn ut døra. Jeg setter på oppvaskmaskinen, tørker benken, mater pus, tar med kaffekoppen inn til skrivebordet, og så blir det mørkt.

Ganske jevnlig kommer denne «bluesen» seilende inn mellom konserter og show, høye hæler, instagram-bonanza og stettglass, og den slår meg hardt i hodet. De samme spørsmålene presser seg frem:

«Burde jeg skaffe meg en ordentlig jobb?»

«Er det nå kreativiteten min tar slutt?»

Jeg tror nok at denne regelmessige panikken hører med i stillingsbeskrivelsen til «Selvstendig næringsdrivende i skapende yrke». En realitetsorientering som skaper dønninger i grunnmurene: 

Hilde Louise Asbjørnsen

«Det å holde motet oppe fordrer faktisk en viss mangel på realisme»

© Svein Finneide

– Skulle jeg ha snudd på hælen den gangen på student-teateret, da tenninga oppsto? Skulle jeg ha tenkt: «Dette er sikkert flott, men det er IKKE lurt! Jeg skaffer meg heller en trygg jobb med fast arbeidstid, fast lønn, faste arbeidsoppgaver og fastsatt ferie!»

Men jeg elsker jo jobben min! Det vibrerer i alle nervene når jeg står og fremfører sangene mine og merker at publikum vugger i takt og lytter. Når noen plutselig ler høyt på «feil» sted og jeg vet hva de tenkte på, når det sukkes eller smiles med øynene og vi er sammen om det.

Ingenting kan erstatte den boblende følelsen av å ha kommet i mål med en ny tekst eller melodi som jeg vet kommer til å leve sitt eget liv der ute over en scenekant. Et lite, merkelig «vesen» som plutselig står på egne bein etter å ha snubla og stabba rundt i hodet mitt i noen uker.

Jeg er intenst heldig som jobber sammen med musikere som legger hjertet sitt i låtene mine, som ler og skåler, hjelper meg å velge kjole før konsert og gir verdens beste klemmer. Alle disse tingene er uforlignelige, og gjør at jeg elsker og orker jobben min. For jeg må også orke den.

Tjener jeg nok de neste månedene? Jeg må orke å ikke vite om jeg kan dekke skatt, arbeidsgiveravgift, yrkesskadeforsikring og pensjonssparing. Jeg må orke å garantere for inntekten til andre mennesker med familie, basert på tilstedeværelsen av eget vesen. Jeg har ingen vikar for rollen som meg selv. Wenche Foss sa at den enste gyldige grunnen til at man ikke går på scenen er at man er død, og det stemmer.

Jeg må orke å vite at hvis jeg skal ha noe å gjøre neste år, så må jeg finne på det selv. Og så må jeg orke å være prosjektleder, adm. dir., budsjettansvarlig og markedssjef, og vite at verden suser videre uten problem hvis jeg velger å slutte. 

Les også: Hvordan motivere seg selv

Hilde Louise Asbjørnsen
© Svein Finneide

Tungsinnet kommer oftere nå enn før. Motor’n fusker! Vi blir klokere med alderen, og det er svært uheldig i min jobb. Det å holde motet oppe ford­rer faktisk en viss mangel på realisme. Det vet alle som har startet noe selv, hatt en visjon og gjennomført den. Motet til å sikte høyere enn det som er realistisk er avgjørende for hvor langt du når. Kanskje det er der drivreima kommer inn i bildet! Men hvor kan jeg bestille en ny?

Tårene tørkes og jeg går ut og drar inn den skarpe høstlufta. På gata passerer jeg en gammel dame i pels uten kjole under, som går og synger for seg selv. Det er trist og vakkert. Brent espresso siver inn i nesa og tirrer sansene. 

En mann kommer bort til kafébordet mitt og sier: «Jeg likte den siste plata di kjempegodt! Hva jobber du med nå?» Sakte, men sikkert begynner motor’n å tikke igjen. Reima har ikke gitt opp! 

Solstrålene faller på en blank side i skriveboka, en setning former seg langt inne i hjernen et sted og jeg vet at jeg er klar for noen runder til. Ved middagstid ramler 9-åringen inn døra og roper i ekstase at han endelig har klart en «Tailwhip» på sparkesykkelen. Sparkesykler trenger ikke drivreim, de trenger bare muskelkraft.

Jeg tror det ligger noe der. 

Les også: Seriene vi elsker på Netflix og HBO

Seneste

Kanskje er du også interessert i...