Hilde Louise Asbjørnsen om nytt år og nye mål
© Anna-Julia Granberg/Blunderbuss/ Getty Images

- Er det mulig å endre noe på innsiden?

2020 er rett rundt hjørnet, og Hilde Louise Asbjørnsen vil gjerne bruke dette overgangsritualet til andre ting enn å fokusere på sprettrumpe og silkehud.

20. desember 2019 av Hilde Louise Asbjørnsen

Nå er den her snart igjen. Milepælen, sjansen til å starte på nytt; overgangen til det nye året. Det er rart hvordan dette gjentakende fenomenet, skiftet fra et tall til et annet, er så viktig for mange av oss. 

Som nevnt i forrige spalte: Vi er ikke utstyrt med hjernekapasitet til å se konsekvenser veldig langt frem i tid, men på den andre siden er vi veldig opptatt av å planlegge for den frem­tiden vi kan se! 

Hilde Louise Asbjørnsen om nytt år og nye mål
© Getty Images

Jeg liker dem, disse nærmest rituelle overgangene. Som årstidene! De kommer som nye kapitler og skaper forventning, gir meg muligheten til å re-starte motor’n og legge et lett slør over ting jeg ikke var så fornøyd med i forrige sesong. 

Det minner om følelsen av å endelig ha vasket huset etter 4 uker og våkne opp til en ny dag i grønnsåpeduft, og følelsen av selvbehag og mestring. En perfekt (og sjelden) start på dagen.

Men hva skal jeg vaske før midnatt i 2020?

Det jeg burde fokusere på når januar nærmer seg er åpenbart livsstil og trening. I alle fall ifølge media og handelsstanden. Nå er tiden inne for å legge opp til en ny diett, starte et forrykende treningsprogram på helsestudio, gjerne med personlig trener, spise vitaminer for hud og hår, løpe til jobben, endelig teste ut det vippe-forlengings-serumet, kutte ut sukker, gå til hudpleier en gang i måneden, drikke mindre vin. JADA!! 

Les også: Bli rå på å sette deg mål!

For det første: Mye av dette kommer gjerne av seg selv, fordi jeg har knasket svor og mumset marsipan i over en uke. (Eller lenger. Marsipanen har vært i butikk siden oktober.) Og etter timevis med velfortjent og påkrevet sofakos, så oppstår det jo et visst behov for å bevege seg. Røykingen klarte jeg å legge vekk for noen år siden, og vinen, vel, den snakker vi ikke om. 

For det andre: De fleste av disse forsettene handler om utseende, og er ikke det egentlig utrolig kjedelig? Og ikke minst; utdatert og pubertalt for damer i sin beste alder? Jeg synes det har et drag av 1950-tallet over seg, da enhver kvinnes hovedoppgave var å holde huset og seg selv plettfritt og til glede for omgivelsene. Du vet, den tiden da det fantes kvinnerettede reklamer for amfetamin, for å holde vekten!? 

Jeg tenker at det er på tide å bruke dette overgangsritualet til andre ting enn å fokusere på sprettrumpe og silkehud.

Hva har jeg lyst til å endre på innsida? Det er selvfølgelig mye vanskeligere, men når man først står ved denne døra inn i et nytt år, og vi har ikke ubegrenset mange av dem, så kunne det kanskje være verdt et forsøk? 

Les også: Hvordan motivere seg selv

Hilde Louise Asbjørnsen om nytt år og nye mål
© Svein Finneide

I 2020 har jeg lyst til å bli tøffere:

Jeg har alltid lagt planer ut fra magefølelsen, men skifter ofte kurs underveis fordi jeg blir påvirket av andres meninger. Kan jeg kjempe hardere for mine egne ideer? Bli litt «gærnere», rett og slett? 

Og så har jeg lyst til å bli en roligere og mer tilstedeværende mor. Jeg vil kunne vise sønnen min at jeg klarer å ta meg sammen og beherske det temperamentet jeg er født med. Demonstrere at det går an å ta seg sammen og snu, selv når pulsen hamrer. I alle fall av og til!

Det minner meg om min venninne Maria. Hun er alenemor til 3 barn, og kommer fra Albania. Hun levde med vold og trusler i flere år, og en dag flyktet hun. Hun valgte Norge, fordi det var den flybilletten hun hadde råd til, og nå prøver hun å passe inn i et nytt land, går på norskkurs og gleder seg til å kunne studere så hun kan tjene egne penger. Å klare seg uten en mann er nytt for henne. Hun er ensom og sliten, men hun vil klare det, fordi hun ønsker å være et forbilde for jentene sine. Hun er en dronning av en mor!

Vi trenger forbilder like mye nå som i tenåra. Bra damer å strekke oss etter, enten det er kjente stjerner eller «hun nedi gata». Og kanskje vi kan klare å være forbilder også? For de jentene og guttene som vokser opp nå og lurer på hvordan livet skal bli? 

Jeg snakker ikke om å redde verden, men det hadde vært fint om barna våre så på oss og tenkte: Livet er langt, livet er foranderlig og hardt arbeid lønner seg. Og så er det lurt å kunne le litt av seg selv innimellom. Med eller uten sprettrumpe.

Les også: Lisbeth Pettersen: Livsviktig optimisme

Seneste

Kanskje er du også interessert i...