Lenes reise: møte med Hizbollah

Fatima åpner døren og ønsker oss velkommen. Hun har ikke fylt tretti ennå, men er iført svart fra topp til tå, slik en martyrenke skal. Hun byr oss te fra små glass med snirklete mønster. Foran tv­en sitter en gutt i militæruniform og ser den samme videoen igjen og igjen: En bil kjører mot en israelsk kontrollpost og eksploderer i et flammende inferno. Gutten snur seg mot moren, smiler forsiktig og peker mot flammene: «Pappa!» Opptaket gutten ser på er del av farens martyr­video. Ved siden av tv­en henger et bilde av Hizbollahs religiøse leder Hassan Nasrallah som leser avisen fra dagen etter at mannen til Fatima sprengte seg selv og flere israelske soldater i luften.

Gutten er stolt over dette. Det har moren hans lært ham. For en norsk kvinne som meg er det nesten ubegripelig grotesk det hele. Hvordan kan en mor lære sin sønn at det beste i verden er å drepe andre mennesker og dø mens du gjør det? Hvordan kan en kvinne være takknemlig over at mannen hennes tar sitt eget og andres liv? 

Men jeg er ikke her for å kritisere, jeg er her for å prøve å forstå det uforståelige. For uten kvinner som Fatima, hadde Hizbollah aldri klart å få så mange menn til å ofre livet for saken. Den Iran­støttede, sjia­muslimske organisasjonen Hizbollah ble stiftet i 1982 for å bekjempe Israels okkupasjon av Sør­Libanon som varte til år 2000. Av noen er den ansett som en legitim frigjøringshær, av andre som en terrororganisasjon. Det kommer an på hvem du spør. 

Når jeg sitter her i Fatima og sønnens lille leilighet i Beirut, er det rundt femten år siden Hizbollah ble stiftet og selvmordsaksjonen til mannen hennes skal vise seg å bli en av de siste utført av Hizbollahs mujahedin; hellige krigere. Men på 80-tallet var det Hizbollah som oppfant selvmordsbombing som militær strategi. Det var også de som oppfant koordinerte angrep da to selvmordsbombere i 1983 samtidig angrep den amerikanske marinen sine brakker i Beirut og et boligkompleks tilhørende franske fredsarbeidere. 

Terrororganisasjoner og ekstremister verden over skulle i årene som kom, kopiere dem. Men Hizbollahs bruk av selvmordsbombere har bare vært en liten del av selve grunnpilaren i deres militære ideologi, nemlig martyrdøden. Og her har kvinner som Fatima spilt en helt sentral rolle. Det var som tolken vår sa da vi de foregående dagene kjørte rundt i de Hizbollah-kontrollerte bydelene i Beirut for å få på plass et møte med Fatima: «Kvinner som Fatima er som Jennifer Lopez for oss!» Med det mente han nok å sammenligne Fatima med et kvinnelig, vestlig ikon. Sammenligningen fortonet seg likevel grelt absurd der jeg satt iført en lilla hijab i baksetet. Både tolken og sjåføren vår tilhørte Hizbollah og var begge tungt bevæpnet med maskingevær og håndvåpen.

På fasader pepret med kulehull var det malt enorme veggmalerier av Ayatollah Khomeini, Hizbollahs logo og absurde hyllester til martyrdøden. I tegneserieaktige tablåer med hvite, selvlysende skikkelser som rakte bakkeraketter til knelende mujahedin, fremsto budskapet nesten komisk i hele sin klisjéfylte absurditet, hadde det ikke vært for at nettopp denne heltedyrkelsen av martyrer har drevet så mange i døden. 

Martyrenker og mødre som Fatima ble nemlig gitt den aller høyeste status av Hizbollahs ledelse. Det var ikke sørgende venner, familie og naboer som flokket til Fatimas leilighet dagen etter at mannen hennes sprengte seg i luften, men gratulerende pårørende og bekjente samt representanter for Hizbollah selv. Samtlige var av den oppfatning at en martyr kommer direkte til paradis, og hans mor eller kone ble derfor hyllet og beundret for sitt offer. I tillegg fikk hun og hennes gjenlevende barn en fast månedslønn, gratis utdannelse og helsehjelp av Hizbollah. 

På den måten har Hizbollah rettet sitt budskap direkte til samfunnets kvinner for å få menn til å ofre seg i krig. Det er mødrene som oppdrar sine sønner. Så med kvinnenes hjelp kan Hizbollah sende sine menn i døden. Martyrgravplassene i Beirut er fulle av prangende glassmontere, plastblomster, stolte enker og mødre kledd i svart. 

Men da Israel trakk seg ut av Libanon i 2000, ble det slutt på selvmordsbombere fra Hizbollah. Frem til konflikten med Israel blusset opp igjen under krigen i 2006, var mødrene og enkene fortsatt Hizbollahs viktigste verktøy for å verve menn til krig. Det er de fortsatt, men noe har skjedd. I dag ser man ikke like mange av de store, offentlige og pompøse begravelsene for Hizbollahs martyrer. De færreste av deres mødre og enker mottar økonomisk støtte. Etter fem år på slagmarken i Syria ved Assads side, er martyrdøden rett og slett ikke lenger like stas. Når man vasser i død, når antallet drepte mujahedin langt overstiger de overlevende, smaker martyrdøden altfor mye av tap og altfor lite av seier.

Hizbollah har til og med bevisst tilbakeholdt halvparten av antallet drepte på Syrias slagmark. Tilbake i Libanon sitter mødre og enker som ikke en gang vet om eller hvordan deres sønner og menn døde. De mottar ingen offentlig hyllest, ingen naboer kommer for å gratulere dem, ingen representanter for Hizbollah dukker opp med månedslønn og gratis skolegang. Alt de vet er at deres sønner og ektemenn aldri kom hjem fra den hellige krigen.

Hva skjer hvis alle disse kvinnene viser sin misnøye? Hva skjer hvis martyr-narrativet faller? Hva gjør du som mor når du har trodd og trent på å ofre din sønn i hellig krig, og så viser det seg at alt bare var propaganda? Hva gjør det med et menneske? En kvinne? Et folk? Og hva gjør det med barna deres? 

Det er tanker jeg har tenkt mye på den siste tiden etter at konflikten mellom Israel og Hizbollah igjen blusset opp i slutten av august. Eksperter frykter at dette kan være opptakten til den første krigen mellom de to siden 2006. Og så har jeg tenkt mye på Fatima og sønnen hennes. Lever gutten hennes fortsatt, eller ofret han livet fordi hun oppdro ham til det? Er hun fortsatt nabolagets Jennifer Lopez, eller har hun blitt sveipet ned fra pidestallen av dødens uutholdelige trivialitet i Syria? Finner hun mening i livet sitt nå, eller er livet etter døden det eneste hun kan håpe på som brikke i et spill for menn? 

For når noen prøver å lære deg at døden er viktigere enn livet, kan du være sikker på at du blir lurt av folk som aldri ville valgt å dø selv. Hassan Nasrallah sitter jo fortsatt sprell levende på Hizbollahs trone.