Lene Wikanders reise: Snubleflaks på tuktuk-safari

Det engelske ordet «serendipity» ble i 2004 erklært å være det vanskeligste ordet å oversette til andre språk. Likevel ble det fire år tidligere kåret til Storbritannias favorittord. I dag er det fornorsket til «serendipitet», men noen av de beste, norske oversettelsene jeg har sett inkluderer «snubleflaks» og «tilfeldighetshell».

NRK kalte det en gang «tilfeldig griseflaks» i en reportasje om dette fenomenet som innebærer at du gjør heldige oppdagelser mens du egentlig søker etter noe helt annet. Som for eksempel da den skotske mikrobiologen Alexander Fleming i 1928 kom hjem fra ferie og fant en uvasket og gjenglemt bakteriekultur i laboratoriet sitt, som det hadde begynt å vokse mugg på. Da la han merke til at bakteriene ikke vokste rundt muggsoppen. Han konkluderte derfor med at muggen avga et et bakteriedrepende stoff, og hadde som de fleste vet dermed oppdaget penicillinet. Det de fleste imidlertid ikke vet, er at det var Sri Lanka som inspirerte til selve ordet. Nærmere bestemt det gamle, persiske navnet på Sri Lanka: Serendip. 

Ordet serendipity ble nemlig skapt av den britiske forfatteren Horace Walpole i et brev til navnebroren Horace Mann i 1754. I det brevet omtalte Walpole en bok ved navn «De tre prinser fra Serendip», som kort fortalt handler om jakten på en rømt kamel. Eller som Walpole beskrev det: «en enfoldig saga der disse tre prinser noen ganger, gjennom tilfeldigheter og skarpsindighet, gjorde oppdagelser av slikt de ikke var ute etter. Dette er oppdagelser av den typen jeg kaller serendipitet, et meget uttrykksfullt ord.»

Og dermed var ordet etablert i det engelske språk frem til det i dag altså er blitt det mest populære. Selv om serendipitet handler om tilfeldige oppdagelser og lykketreff, skiller det seg likevel vesentlig fra vanlig flaks siden slik snubleflaks krever at du faktisk aktivt gjør noe, setter i gang en prosess eller beveger deg i en retning med et formål for øyet, bare for å bli omdirigert av tilfeldige hendelser som skjer underveis. Litt som livet selv, egentlig.

Den aller beste måten å oppleve slikt tilfeldighetshell på under sightseeing i Serendips viktigste by Colombo, er å gjennomføre den per tuktuk. Denne trehjulingen av en motorisert farkost har sitt opphav i rickshaws som ble dratt rundt ved hjelp av apostlenes hester i Asia, så langt tilbake at ingen er helt sikre på hvor gammel denne oppfinnelsen er.

Tuktuken derimot, ble oppfunnet i Japan på 30-tallet og har spredt seg som en farsott over hele verden siden. Kjært barn har mange navn, og trehjulingen kalles alt fra autorickshaw, trishaw, autorick, mototaxi, babytaxi og bajaji. Sistnevnte kalles de her i Tanzania der jeg bor nå for tiden, og det finnes altså ingen bedre måte å tråkle seg gjennom den stillestående trafikken i Dar es Salaam på enn ved hjelp av bajaji! 

En tuktuk kommer seg frem overalt, selv i den mest overbefolkede storby. Tuktuk-kjøring i Colombo er likevel ikke noe for pyser, så da jeg var der sist ble jeg kjent med noen kule karer som har laget et firma de kaller «Tuktuk Safari». Bortimot det mest geniale sightseeing-konseptet jeg har vært borti noen gang.

Vi satte av gårde i pimpa, komfortable tuktuk-er med kjølebag full av kald pils og kokosnøttvann, litt snacks og godt humør. Man kommer så tett innpå bylivet i en delvis åpen tuktuk. Du føler at du er helt nede der hvor det skjer, sammen med torgkoner og gatematutsalg. Midt oppi det yrende markedet. Du kjenner alle luktene, hører alle lydene og kan formelig føle og ta på den fargesprakende, kaotiske opplevelsen det er å se en storby som Colombo våkne til liv om morgenen.

Foran ikoniske Grand Oriental Hotel i Colombo står det da også en obsternasig og lite politisk korrekt statue av en lokal arbeider som drar en rickshaw der en koloniherre sitter og røyker sin pipe når vi suser forbi i vår moderne, motoriserte utgave av farkosten.

Rundt halsen har jeg en blomsterkrans som overdøver noen av de mindre behagelige duftene som slår mot meg fra fiskemarkedet og en åpen kloakk, men sånt er en del av sjarmen med en vaskeekte tuktuk-safari.

Og det beste av alt er at når resten av trafikken med vanlige biler og busser står bom fast i trafikken, kunne vi bare gjøre en liten u-sving ut i grøfta, snu og sette av gårde i en annen retning. Og det er her serendipiteten kommer inn. 

Du har et program for dagen, ting du skal se i en oppsatt rekkefølge, men fordi Colombo lever og yrer, går ting aldri helt etter planen. Da er det beste du gjør å bare la deg rive med, følge skjebnens tilfeldigheter og slå deg til ro med at noen ganger er det nettopp omveiene som viser deg det vakreste du får se.

Som når en trafikkork bringer oss til det ubegripelig vakre hindu-tempelet Kapikaawatha Shivan Temple. Det er det eldste hindu-tempelet i Colombo og ble påbegynt i 1783. Her er det altere til Ganesh, Shiva, Skanda, Durka, Vaivar, Ambaal og andre guder som triller på tungen når tuktuk-sjåføren forklarer.

Og fordi vi egentlig ikke skulle vært her nå, fordi vi var på vei et annet sted, men måtte snu siden trafikken sto, er vi akkurat nå så heldige at munkene gjør seg klare til en ofring av blomster, lys og røkelse til guden Shiva. Med bare overkropper og oransje lendekleder, defilerer de i tur og orden mellom fargesprakende guder og mytiske figurer, fordi det er det de gjør akkurat nå, mens vi egentlig skulle vært et annet sted. For et tilfeldighetshell.