Beirut er en av verdens eldste byer med sine over fem tusen år. Det var også hit de rike og berømte flokket seg for glamorøse ferier ved Middelhavet, men det var før borgerkrigen startet og bombene begynte å falle. Den gangen byen ble kalt Midtøstens Paris. Jeg har vært i Paris. Å sammenligne Paris med Beirut er en fornærmelse. Mot Beirut. Beirut er nemlig mye mer spennende, levende, fargerik og nyskapende. Vakrere også, på en styggpen måte.
Tusen år gamle ruiner, historisk arkitektur, ultramoderne design, redselsfulle Stalin-blokker, det glitrende Middelhavet og fortsatt noen utbomba hus, utgjør den nydelige, stygge, vakre, kaotiske og hypnotiserende miksen som er Beirut. Det er en cocktailbar i Mar Mikael som oppsummerer Beiruts estetikk på en perfekt måte.
Terminal B ligger i en ruin av et eldgammelt herskapshus med en tilstøtende jernbanestasjon fra 1800-tallet. Taket ble blåst av under Israels bombing av byen under krigen i 2006. Men i stedet for å reparere det, har de latt det være som det er. Så sitter du der da. Inni en vakker historisk ruin uten tak, under stjernene ved den ultramoderne bardisken og nipper til siste skrik i cocktails. Her er det ufullkomne gjort fullkomment, det heslige blitt vakkert og det riktig gamle mikset med det helt nye.
Terminal B, en eksklusiv cocktailbar i en gammel ruin med utbombet tak, er så Beirut som det får blitt.
© Lene WikanderMen Beiruts virkelige juvel er menneskene og det sinnssyke bylivet de skaper. Folk fra Beirut elsker å feste. Det handler delvis om mange år med krig og utrygghet som gir behov for lys og glede, og delvis om at libanesere er veldig sosialt anlagt, har et av verdens aller beste kjøkken og nydelig vin. Festen fortsatte under krigene byen har gjennomlevd også. Man flyttet dem bare til andre steder i byen når det ble for mange kuler som suste rundt cocktailglassene.
Den dag i dag er det mange fasader i Beirut med tydelige kulehull. Jeg elsker å sitte i hotellets lobbybar når jeg er ute og reiser. Ikke på Hilton og Sheraton og sånn, men helst litt mer rufsete steder og helst ikke i Europa, men i Afrika, Asia og Midtøsten for eksempel. Det er her du møter de mest utrolige skjebner og mennesker.
Som edelstenskureren med flekkete slips, en koffert full av rubiner, hele tolv munner å mette når man talte alle koner og barn og en livshistorie som hentet ut fra et titalls romaner, som jeg kom i snakk med i lobbybaren på et hotell i Hong Kong en gang. Eller den litt slitne australieren som hadde jobbet for National Geographic, men hoppet av alt for å gifte seg med Huli Wigmen-høvdingens datter på Papua Ny Guinea.
Eller han svenske somalieren som ble feilaktig arrestert for å være spion i Addis Abeba og som jeg måtte hjelpe ut av fengsel per telefon fra Istanbul. Vi er gode venner den dag i dag.
På takterrassen til mitt lurvete favoritthotell i Hamra med utsikt over over Beirut som er i konstant konstruksjon.
© Lene WikanderBeirut er en eneste stor sånn lobbybar. Her møtes turister fra hele verden, handelsreisende, søkkrike sjeiker, fotomodeller, flyktninger fra Syria, studenter til det prestisjetunge universitetet, artister, forfattere, bloggere, kunstnere, aktivister og alle de tusenvis av helt vanlige mennesker på gjennomreise i metropolen med jobber du ikke visste eksisterte en gang.
Det finnes knapt en by i verden med flere barer, klubber, takterrasser og restauranter. Nye popper opp hver eneste dag og kreativiteten er helt hinsides. Mar Mikael-området er et slags Brooklyn, men med umiskjennelig libanesisk twist.
Hamra-distriktet er fortsatt klassikeren med sine mange meze-restauranter og shopping galore. Gemmayze pumper ut musikk fra hippe klubber hver eneste natt. Corniche-promenaden langs Middelhavet byr på deilige restauranter og fantastisk utsikt. Beirut har alt.
Men først og fremst har Beirut festen. Og festen lages av mennesker som nekter å la livsgleden dø. I en by som sliter med politisk vanskjøtsel og korrupsjon, har gjennomlevd år med krig og har sterke religiøse motsetninger, er alle enige om en ting: Festen må fortsette. Og her er det ikke bare ungdommen som går på byen. Et typisk, hipt utested i Beirut huser alle aldersgrupper, noe som bidrar til den unike stemningen.
Vi mennesker kan tåle død, fortvilelse og konflikt, men det er først når livsgleden forsvinner at livet ikke lenger blir verdt å leve. Av kaos fødes de vakreste mønstre og i det stygge kan det bo en skjønnhet mye mer gripende enn i det som alltid var perfekt. Og det er det Beirut har skjønt. Som en løvetann om våren sprenger byen seg gjennom betongen mot solen og sprer sine frø med vinden når den visner.
Og hva er vel egentlig vakrere enn en løvetann som står der møkkete langs veien og titter opp gjennom sprukket asfalt? Kanskje bare Beirut
Et glass deilig libanesisk hvitvin langs Corniche med sin ikoniske utsikt
© Lene WikanderBO: Jeg bor alltid på det litt lurvete MidTown Hotels & Suites i Hamra. Veldig bra valuta for pengene, topp beliggenhet, en takterrasse med et lite basseng og verdens styggest innredete lobby, som jeg elsker! Men ønsker du et sus av det dekadente Beirut, anbefaler jeg hippe Le Grey i sentrum, som også huser en av byens kuleste takbarer.
SPIS: Meze! Libanesiske småretter som til sammen gjerne utgjør et overdådig måltid som varer i timevis. Det er bokstavelig talt tusenvis av fabelaktige meze-restauranter i byen, men prøv for eksempel Enab i Mar Mikael. Pastellvegger og glitrende lysekroner i første etasje av et hus i fransk kolonistil er en opplevelse i seg selv.
Men prøv for guds skyld også min favoritt: Kyllingshawarma kjøpt rykende fersk fra et av de mange «hull i veggen-utsalgene» over hele byen.
OPPLEV: Nattelivet! Skaff deg de siste oppdateringene fra for eksempel timeout.com og fest hele natten til ende med takterrasse, bar og klubbhopping som en ekte innfødt.
