© Johs Bøe/ Illustrasjon: Rune Markhus

Støy på landet

Noe er galt. Den knirkete, hektiske lyden passer ikke inn. Det er noe eller noen på rommet mitt som ikke skal være her.

11. september 2016 av Marthe Reienes

Hørselen er den sansen som fortsatt er i bruk mens vi sover. Sånn har vi mennesker utviklet oss for at vi skal våkne om det kommer en tiger for å spise oss midt på natten. Tiger troner ikke øverst på sannsynlighetsskalaen akkurat her og nå, men noe levende er det definitivt. Og det beveger seg raskt og nært. Altfor nært. 

Jeg kjenner et blaff i ansiktet. Eller et pust?

Det er min egen feil at jeg befinner meg i denne gufne situasjonen. Jeg har frivillig bosatt meg midlertidig og alene i et trehus fra 1818 på ville og vakre Jæren. Jeg trengte et avbrekk fra min urbane hverdag, jeg har sett fram til å sanke ord og tanker, ideer og innsikt uten distraksjoner som internett, tv, radio, folk og Pokémon Go. 

Det vesle huset på Jæren:
Det vesle huset på Jæren:

Ikke så skummelt på dagtid.

© Marthe Reienes

Det første jeg savnet da jeg flyttet inn var å kunne sjekke værmeldingen. Men mens jeg betraktet svalene og prøvde å huske om de skulle fly høyt eller lavt eller skjevt for at det skulle bety regn, så ble jeg så fascinert av naturen at jeg glemte hele værmeldingen. 

Natur og kultur

En hjort skyndte seg gjennom hagen. Jeg gikk tur langs duvende grønne marker, mosegrodde steingarder, skremte noen høner og ble skremt av noen svarte, tause kuer som plutselig bare åpenbarte seg. Jeg leste ut en bok på en kveld. Dagene gikk, og jeg fant den flyktige flyten. Det er sånn det skal være, innså jeg, det er jo dette jeg liker, natur og kultur.

Men det var altså på dagtid. For huset som er så stille om dagen lager lyder om natten.

 

Sil-ku-ett:
Sil-ku-ett:

Tøff på avstand. 

© Marthe Reienes

Hvis det er en innbruddstyv, så er det en ubrukelig en, en som lager alt for mye lyd. Tiger har vi allerede utelukket. Spøkelser tror jeg ikke på, men jeg er tilbøyelig til å tvile midt i ørska. 

Et nytt blaff i ansiktet. Det er bekmørkt, og jeg ser absolutt ingenting. Lyden blir hissigere. En slags flakke-knirking som beveger seg i raske sirkler. Hva ER dette? 

Uidentifiserbart, Flygende Objekt

Jeg står opp, stresset, sur, skrur på lyset. Og gnir meg i øynene mens jeg prøver å identifisere hva eller hvem som flakser vilt rundt og rundt og rundt i sirkler inne på soverommet. Er det en pokémon? Et værtegn? Hva er klokka? Hvem er jeg? Hvem er du, din flygende fare?

En flaggermus, viser det seg.

En veldig irritert flaggermus. Ikke et værtegn, akkurat, men kanskje et tegn på at det nå er nok natur. This house ain’t big enough for the both of us, tenker jeg mens jeg pakker kofferten og flytter tilbake til sivilisasjonen, til internett, til digitale pokémon-flaggermus som lar seg fange av telefonen, til motorene og mekanikken og til det andre bråket, den gode støyen fra menneskene som minner meg på at jeg aldri er helt alene.

Ingen dyr kom til skade under arbeidet med denne artikkelen.



Marthe Reienes (37) er journalist og spaltist. Følg henne på Instagram: @smarthet

Flygende fare:
Flygende fare:

Er det en pokémon? Er det et spøkelse? Nei, det er BATMAN. Nesten.

© Marthe Reienes

Kanskje er du også interessert i...