© Johs Bøe/ Illustrasjon: Rune Markhus

Sommersalme ved reisens slutt

– Gapet mellom forventning og virkelighet har alltid fascinert meg. Hvem er du når du havner der?

13. mai 2016 av Marthe Reienes

Leiligheten er full av esker med navn skrevet med sprittusj. Vi pakker. Bøker og bestikk. Lampeskjermer og ladere. Skibriller og skjærebrett. Hummergafler vi ikke visste vi hadde.

Jeg kommer til å tenke på en barndomssommer, en sånn som i minnet har fint vær, selv om det i virkeligheten sikkert ikke var det.

Vi brukte håv til å ta opp småfisk fra bryggekanten og samle dem i en bøtte. Jeg hadde av en eller annen grunn fått feil type håv, det var egentlig et sommerfuglnett, maskene var alt for små, og når jeg egentlig ville ha småfisk og stinter, endte jeg alltid opp med et nett fullt av bitte små reker. I leken var de verdiløse, for det var så mange av dem, litt som de vanlige klinkekulene som var mye mindre verd enn de store, blanke, sjeldne ensfargede. De irriterende gjennomsiktige rekene var ikke mer enn et par cm lange, og lå bare på ett sted i vannet og dirret i stedet for å svømme smidig og fint rundt som fiskene gjorde.

Min nemesis

En dag fikk jeg øye på noe jeg ikke hadde sett før. En voksen reke. Det var nesten for godt til å være sant. Den måtte være verd mye mer enn de idiotiske bittesmå rekebabyene som ikke kunne brukes til noen ting. Den lå rett under vannskorpa og stirret på meg med svarte pepperkornøyne.

Jeg prøvde å håve den inn, men den lå for langt ut. Jeg prøvde å legge meg ned på brygga. Den lå fortsatt for langt ut. Jeg løp og hentet støvler, panisk og pesende, livredd for at den skulle stikke av mens jeg var borte. Den lå der fortsatt da jeg returnerte. Min hvite hval. Min nemesis. Min store, blanke klinkekule.

Jeg vadet ut, det var langgrunt, forsiktig, forsiktig. Smøg sommerfuglhåven ned i vannet og holdt pusten. Og fikk tak i senior-reka! Jeg løp opp til de andre på spretne sko, med reke på gullstol, og presenterte fangsten.

Ferdig fangst

De andre humret. Var havet veldig varmt i dag? Siden reka var ferdig kokt?

Jeg skjønte ikke. Og så ned på den krøllete, rosa reka. Jo, den lignet vitterlig mer på de rekene vi pleide ha til middag på fredagen enn på de små dirre-rekene i bøtta. Og det sank inn hvorfor den hadde ligget uvanlig stille mens den lot seg fange.

Hvorfor kom jeg på den historien nå? Kanskje det var noe med gapet mellom forventning og virkelighet. Det har alltid fascinert meg. Alt det som det gapet rommer. Hvem man er når man havner der. Hvordan man takler det som ikke ble som man trodde.

Hvis jeg husker riktig, eller kanskje det er ønsketenkning, så ristet jeg skuffelsen av meg og lekte videre på land.

Eller kanskje jeg kom på historien fordi hummergaflene vi hadde glemt at vi hadde, havnet i en flytteeske med mitt navn på, fordi han andre, han som pakker i esker med sitt navn på, esker som skal til en annen adresse enn mine esker, aldri har likt skalldyr. 

 

Marthe Reienes (36) er journalist og spaltist i Tara. Følg henne på Instagram: @smarthet

 

Kanskje er du også interessert i...