Smarthet: Usmakelig sur

Mitt hemmelige våpen mot syrlighet: Ekstrem vennlighet og tvangshøflighet.

20. oktober 2015 av Marthe Reienes

Det finnes en kvinnetype jeg møter på med ujevne mellomrom, og siste gang var ganske nylig. Hun kastet meg og en venninne ut av et museum fordi min venninnes barn gråt litt. Denne kvinnen, som jobbet på museet, stakk ut en knoklete finger og pekte på utgangen mens hun sa høyt og skingrende at hun ikke klarte å jobbe når vi var der, og at vi måtte gå.

 

Det er den urettmessig syrlige damen. Hun som føler at verden skylder henne noe. Hun har sting, som det heter, men på helt feil måte. Jeg har møtt henne flere ganger i livet. Hun jobbet som bussjåfør på min lokale buss da jeg var 13, og svarte alltid sarkastisk når jeg ba om barnebillett. «Barn? Ja, SIKKERT. Og aldersbevis? Ja det har du SIKKERT med deg. Snøft.»

Jeg har leid en leilighet av henne, da ville hun ikke gi meg depositumet tilbake før jeg hadde vasket min egen støvsuger, hun syntes den var for skitten da vi gikk gjennom utvaskingen.

En gang var hun naboen min, hun kom løpende ut og spurte hvordan det gikk med bilen hennes da jeg og bestevenninnen min tryna på sykkel ved siden av den.

En annen gang jobbet hun i sikkerhetskontrollen på Flesland hvor hun rotet gjennom hele bagasjen min for å finne en sjampoflaske som ikke fantes, og den eneste sanksjonsmuligheten jeg hadde etterpå var å trykke hardt på ”surt fjes”-knappen på evalueringsautomaten mens jeg skulte på henne.

 

Jaja, jeg vet det, hvem er jeg som kaller henne URETTMESSIG syrlig? Jeg vet ikke grunnen til at hun er smålig og syrlig. Jeg aner ikke om hun er gift med et troll eller har fjorten vorter under foten eller om hun ikke har sovet på tre år. (Og for all del: det finnes selvfølgelig også urettmessig syrlige menn – men de er lettere å ignorere). Men hun trykker altså på noen helt spesielle knapper. For man må for faen oppføre seg som folk, synes jeg, selv om man skal fjerne fjorten vorter mens man skiller seg fra et troll.

 

Å slå tilbake med syrlighet er helt nytteløst. Syre pluss syre blir, eh, uhyre. Nei, løsningen er noe ganske annet.

 

I studietiden jobbet jeg som bartender, og da møtte jeg den syrlige kvinnen i ny og ne, hun likte, som vanlige folk, å ta seg en drink i helgene. (Ironisk nok drakk hun bare søte drinker.) Og her var hun altså, på en ekstraordinært travel kveld, hun sto helt fremme ved baren, foran seks rader med tørste kunder. Det var en sånn kveld hvor man ikke må begynne å tenke hvor travelt det er, for da begynner man å grine. Man må bare puste med magen og smile. 

 

«Er det noen som serverer her i det hele tatt? Få to rusbrus!» snerret damen. Jeg kjente igjen typen med en gang. Der er du, ja. Du som føler at verden skylder deg to rusbrus.

 

«Hørte jeg et ’værsåsnill’?» sa jeg og smilte, mens jeg tok ut to flasker fra kjøleskapet.

 

«Nei», svarte damen med nedovermunn.

 

«Okidok», sa jeg, fortsatt med et smil, og satte flaskene inn igjen i kjøleskapet og serverte i stedet den blide, høflige kunden ved siden av.

 

Det ALLER verste stedet jeg kan treffe den urettmessig syrlige damen, er et sted der jeg virkelig, virkelig ikke vil se henne.

Hjemme hos meg selv.

Hun svarer krast, tar ting opp i verste mening, slenger ut kjipe kommentarer uten å tenke seg om. Diagnose: Usmakelig syrlig. Årsak: Dårlig søvn.

Behandlingen, må jeg minne meg selv på, er enkel. Det er en leveregel som alle i verden burde pugge, inkludert bussjåfører, museumsverter og bargjester:

Pust med magen. Smil. Oppfør deg som folk, for faen.

 

Og et tilleggsnotat til meg selv: kanskje ta en kvart sovepille i kveld.

 

Tara-journalist Marthe Reienes (36) ble en gang utfordret til å finne et ord i ordboken som inneholdt navnet hennes. Det ble ett treff: Smarthet. Etter endt kreftbehandling synes hun det ordet kler hennes nye livsvisdom. Se @smarthet på Instagram. 

Kanskje er du også interessert i...