© Getty Images

Lene Wikander: Jerusalem - En velsignelse av en by

– Mitt første møte med Jerusalem ga meg en velsignelse jeg fortsatt kjenner, skriver Lene i den første spalten sin. Hun var 22 år og lillesøsteren hadde akkurat tatt sitt eget liv.

16. april 2019 av Lene Wikander

Jeg var 22 år, lillesøsteren min på 18 hadde akkurat tatt livet av seg og jeg var helt nyansatt som journalist i Det Nye. Verden og livet var i fri flyt. Når man mister noen man elsker på en så brutal måte, er det noe som knuses inni deg for alltid. Der og da følte jeg meg bare helt tom og kjente at jeg trengte å fylle det tomrommet med noe. Så da redaktøren under redaksjonsmøtet den morgenen spurte om noen kunne tenke seg å reise til Jerusalem å lage noen reportasjer til påskenummeret, rakk jeg opp hånden med en gang. Mitt første møte med Jerusalem ga meg en velsignelse jeg fortsatt kjenner. Jeg har aldri vært troende, men den kristne kulturarven ligger jo dypt forankret i oss alle her i Vest-Europa så å se Gravkirken ved enden av Golgata, eller Via

Dolorosa som den heter i dag, med det millioner av mennesker faktisk tror er Jesu grav, gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke så mye på grunn av graven og kirken selv - på tross av at den er betagende vakker og uendelig gammel. Men på grunn av menneskene. I flokk og følge defilerte de rundt den lille kirken inni kirken som huser Jesu grav. Katolikker, protestanter, ortodokse, koptere, pinsevenner, munker, nonner og prester. 

SLØRET MINNE: Livet i fritt svev på en uskarp polaroid fra fortiden. Lillesøster Anette og jeg kaster oss ut i det uten frykt, slik livet bør leves.

© Privat

Noen sang, noen bar på røkelse, andre mumlet ord på språk jeg ikke forstod. Inne i det trange, lille avlukket kastet en kvinne seg gråtende over steinen som dekker Jesu grav og skrek: Eli, Eli, Lamma Sabaktani. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. De samme ordene Jesus i sin fortvilelse skal ha ytret da han hang på korset. Da hun reiste seg igjen for å slippe meg til

foran steinen, kunne jeg ikke annet enn å ta henne i hånden og si: «Jeg føler med deg». Jeg sa det på norsk. Det spilte ingen rolle. Vi forsto ikke hverandres språk uansett, likevel forsto vi hverandre der og da. Hun smilte gjennom tårer, klemte hånden min og gikk. 

Selv tente jeg et lys for min døde søster der inne i det trange, mørke rommet med Jesu grav, før jeg gikk ut igjen i det yrende mylderet av levende liv, salgsboder, gatemat-traller, lekende barn, turister, jøder, muslimer og kristne som utgjør den smeltedigelen gamlebyen i Jerusalem er.

Litt senere satt jeg på en stein ved Klagemuren, helt oppløst i sorg og mine egne tanker da en nonne kom bort til meg. Hun snakket bare italiensk, men la hånden på hodet mitt og velsignet meg før hun ga meg en klem. I et lite øyeblikk hadde et helt fremmed menneske, med helt andre verdier og syn på livet, sett sorgen min og rakt ut en hånd fordi det er det vi mennesker gjør når vi står i oss selv som hele, trygge individer i møte med andres lidelse. Jeg kjenner den velsignelsen enda. 

VIA DOLOROSA: Ved enden av gaten ligger Gravkirken, med det millioner av mennesker tror er Jesu grav.

© Getty Images

Det er det Jerusalem gjør med deg. Bygget i stein, hugget i mur, kjempet over i blodige kriger og konstant konflikt, blir det grunnleggende menneskelige ekstra tydelig her.

I Jerusalem kan du ta og føle på den dypt menneskelige trangen til å skape kjærlighet som kan lindre lidelse. For i Jerusalem ble guder skapt. Og våre guder er våre forsøk på å gi mening til det meningsløse, skape orden av kaos og peke mot noe som er større enn oss selv. For selv er vi ofte så ynkelige i vår streben etter perfeksjon, etter sannheten, veien og livet. Vi kaver så mye, vi kjemper, vi faller, men vi har også evnen til å gjennomføre det utenkelige og få til ting tidene før oss ikke en gang har drømt.

Menneskeheten er så stor og likevel så liten. Her finnes det beste og det verste i oss materialisert i bygninger, murer, kunst, kirker, moskeer og templer. Jerusalem er menneskenes by. Og lidelse er dypt menneskelig, men det er velsignelsen også.

Så det jeg lærte den første gangen i Jerusalem er at vi alltid kan strekke ut en hånd fordi vi mennesker er mye, mye likere hverandre enn vi liker å tro. På tross av språkbarrierer, kultur og religion. Eller som Benjamin Disraeli sa det: «Utsikten over Jerusalem er historien om verden, men også mer: Den er historien til jorden og til himmelen».

God påske.

LEGENDARISK: American Colony Hotel er et landemerke i Jerusalem

© Getty Images

OPPLEVELSER I JERUSALEM 

Bo: På American Colony Hotel rett utenfor Damaskus-porten inn til gamlebyen. Et legendarisk hotell som startet sitt liv slik navnet indikerer: Som en liten, amerikansk koloni i byen. Anna og Horatio Spafford ville i 1881 bygge sitt egne, kristne, utopiske samfunn her. 

Senere tilsluttet også svenske kristne seg til kolonien som drev filantropisk arbeid blant Jerusalems innbyggere helt uavhengig av religion. Slik fikk de stor tillit blant både lokale muslimer, jøder og kristne gjennom sine suppekjøkken, barnehjem og andre veldedighetsprosjekter. Hotellet er i dag et landemerke der medlemmer fra alle Jerusalems kulturer og religioner fortsatt møtes. Det var også her PLO Og Israel møttes under de historiske fredsforhandlingene til Oslo-avtalen i 1993. 

Se: Foruten det opplagte som Gravkirken, Via Dolorosa, Klagemuren, Klippemoskeen, Oljebjerget osv, besøk for eksempel Jomfru Marias grav i El-Mansuriva med en av verdens mest unike og vakre ikonografier av henne. 

Spis: En av de beste attraksjonene med Jerusalem og Israel er maten! Sett deg for eksempel på den gamle kafeen på Hahurvaplassen i den jødiske delen av gamlebyen, spis nydelige småretter og studer menneskene som passerer. På 200 år gamle Zalatimo`s Café` rett rundt hjørnet for gravkirken får du Jerusalems beste mutabak – en himmelsk, arabisk dessert.  

Kanskje er du også interessert i...