© Johs Bøe Illustrasjon: Rune Markhus

Frøken Smarthets fornemmelse for snø

Går det an å bli venn med vinteren?

2. februar 2016 av Marthe Reienes

Da jeg flyttet til Oslo for mange år siden, så skjønte jeg raskt at jeg hadde kommet til en rar klode, her var så underlig.

Folk rundt meg ble ekstatiske da de så de første snøflakene drysse ned i oktober. Nå skulle de snøre sine ski og spenne sine sekker og løpe rundt i marka med friske kinn.

Jeg ble sur. Nå skulle jeg tryne på glatta og få elektrisk luehår.

Risikosport uten myk landing

Snø på mitt kjære vestland er å skrape seg rundt på smørefrie ski rundt huset, å tvinge en spark bortover så den lager rustne spor i asfalten.

Det er forbud mot snøball på skolen fordi snø inneholder stein og grus og gjør folk blinde. Det er små knudrete snømenn som er fulle av gress.

Å renne akebrett er risikosport uten myk landing, så det gjør man like gjerne innendørs i trappa. 

Når det en sjelden gang kommer mye snø, så føles det personlig, man blir indignert. Som den gangen jeg skulle måke oppkjørselen og i et øyeblikk av anti-smarthet bestemte meg for å dunke løssnøen av snømåka på stammen til kirsebærtreet. Mens jeg sto under det. Foff.

Eller da jeg var avisbud og måtte sykle med morgenavisen kl. 05, og sykkelen skled ut under meg og leverte alle avisene i en stor og våt vifte utover den glatte asfalten, mens en morgenfugl som sto på trappa og ventet på avisen sa «stakkars gutt» fordi det var det jeg så ut som med lue.

Er det rart jeg foretrekker våren?

Leker ikke snø

Som student meldte jeg meg inn i snøsport-klubben, og én gang i løpet av fire år sto jeg halvhjertet på slalåm.

Men hver torsdag møtte jeg pliktoppfyllende opp på klubbmøtene på en liten bar og drakk white russian og skålte for snøen som alltid befant seg på trygg avstand.

Men på Østlandet betydde snø alvor. De leker ikke snø her. Så jeg lærte meg å akseptere.

Istedenfor å bli sur av snø, så kjøpte jeg en skikkelig svær og politisk ukorrekt jakke laget av minst to dyrearter, polfarersko, brodder, ullundertøy og kuldekrem.

Og plutselig ble vinteren så vakker. Lyset, de kjølige pastellene, snøen som dekker over harde lyder og mørke underlag. Den klare, skarpe lukten rett før et snøfall. Snøen som knirker i stillheten.

Ny vinterglede

For to år siden hoppet jeg ufrivillig over hele vinteren. Det var januar da jeg ble diagnostisert, februar da jeg ble operert, mars da jeg barberte av meg håret og april da jeg endelig slapp ut av sykehuset, full av cellegift og følelser, og gråt ved synet av hestehov.

Så for å unngå at vinter og sykdom for alltid er uløselig knyttet til hverandre i sinnet mitt, så må jeg skape noen helt nye fornemmelser for snø.

Jeg tør nesten ikke si det.

Men verktøyet er noen nyinnkjøpte lange, tynne, flate pinner som skal bære meg innover hvit mark og bidra til røde friske kinn mens jeg venter på min venn hestehoven.

Kanskje er du også interessert i...