© Svein Finneide /Getty Images

Bambi på isen (Og damer med dødsforakt)

Du vet de vinterkveldene, da du er for sliten til å finne på noe bedre enn å styre fjernkontrollen fra horisontal sofastilling – da dukker gjerne de to britiske mote-ekspertene Trinny og Susannah opp i Toves liv, i en av de uttallige reprisene. Med alle sine vase-, bjelle, kjegle, iskjeks-kroppstyper….

23. mars 2019 av Tove Nilsen

 Du har sikkert sett noen av tv-programmene med de to britiske mote-ekspertene Trinny og Susannah, med motetips tilpasset ulike figurer, selv om jeg synes inndelingen i kroppstyper virker både snål og skjematisk. Timeglass, vase, eple, pære, bjelle, beger, cello, søyle, kjegle, iskjeks og murstein, mener de to britiske ekspertene at kroppene våre kan bestemmes ut fra. Ærlig talt, hvem tenker der kommer kjegle-venninnen min? Hvem ser en nabo på bussen og tenker at hun har iskjeks-kropp? Og hvem har lyst til å bli kategorisert som en fysiologisk murstein?

Ikke jeg, ikke du.

Sånt tull bryr vi oss ikke om, men mote-programmer kan være avslappende, inspirerende eller frastøtende. Det siste handler om det ubehagelige ved at to eksperter kledd i figurnære og gjennomtenkte plagg, finner et offer som kler seg som et takras og så tilbyr seg å fornye og forbedre henne. Offeret takker skamfullt og går gjennom de mest brutale prøveroms-seanser, for å komme ut på catwalken i ny utgave som får foreldrene til å gråte over å få en penere datter, barna til å gråte over å få en penere mor, ektefellen (som gjerne er ufiks og dvask) til å gråte over å få penere dame. Hallo, dette har både du og jeg gjennomskuet for lengst, likevel sitter vi der, i hvert fall jeg, og ser på noen av disse programmene.

Trinny og Susannah kommer til nordiske byer. Der skrider de langsomt på høye hæler og ser seg hoderystende rundt. Hva er det med nordiske kvinner som kler seg så kjedelig og usensuelt? Hvorfor går de i helt like parkaser med pels på hetta og turstøvler med flat gripesåle, som om de er polfarere på vei til neste ekspedisjon? Hvorfor vil de ligne på mennene sine? Ja hvorfor, tenkte jeg en kveld da jeg lå på sofaen og var så lite i kontakt med februar-virkeligheten at jeg fablet om sandaler, luftige sommerkjoler og hår som levde opp til den røde boksen i badeskapet, den det står big sexy hair på.

Så våknet jeg til ny dag. Jeg var bedt i fødselsdagsselskap som begynte tidlig. Jeg hadde lyst til å være stilig og gikk hjemmefra i kjole, kåpe og støvler med halvhøye hæler. I veska lå gaveposen med to vinflasker. Jeg gikk av bussen ved Oslo S og der slo realismen inn. Det både blåste og snødde, men under snøen var asfalten omgjort til skøytebane. De med brodder klarte seg, men vi som hadde lagt igjen broddene hjemme, fikk mer enn trøbbel. Jeg så for meg fall med knuste vinflasker, brukket håndledd og langvarig sykemelding i stedet for fødselsdagsselskap. Jeg stavret og skled, så stivnet jeg og kom ikke av flekken. Foran meg sto en eldre dame med staver, hun rørte seg heller ikke.

Fra sidelinjen kom en tenåringsjente som ikke var kronisk norsk.

– Hey, trenger du hjelp eller, sa tenåringen til damen med stavene.

– Langt ifra, og i hvert fall ikke fra deg, bet stavdamen med et tonefall som vanskelig kunne tolkes som annet enn rasistisk.

– Men jeg trenger hjelp, jeg kommer ingen vei, sa jeg.

Dermed tok tenåringen meg i armen, sammen kom vi oss over på trygg grunn og der håndhilste vi.

– Jeg heter Tove.

– Jeg heter Saiida.

– Takk for at du hjalp meg.

– Skulle bare mangle.

– Håper du får en fin dag.

– Det samme til deg.

– Om vinteren må vi passe på hverandre.

– Klart vi må!

De gamle rasistene er snart en saga blott, fikk jeg lyst til å si, men det var ikke nødvendig, det lå innforstått i måten blikkene våre møttes. Så gikk tenåringen og jeg i hver vår retning. Det vil si at jeg stavret videre med sterkt savn etter både parkasen, hetta med fuskepels og støvlene med gripesåler. Da jeg endelig kom fram til stedet hvor fødselsdagsselskapet skulle holdes hadde jeg flat pannelugg, iskalde hender, muskelspenn og øyne som rant i kulda. Ikke minst hadde jeg en trang til å sende Trinny, Susannah og deres like en melding som informerte dem om at vi her i nord er mye mer enn kopier av menn, vi er damer med dødsforakt, vi begir oss ut på ustrødde fortau vinter etter vinter og gjør det vi kan for å beholde hjertevarmen.

Kanskje er du også interessert i...