Les også

Voksen Lykke

© Esten Borgos / Getty Images

Å bli venn med seg selv

Den kan være en pest og en plage. Noen ganger. Andre ganger gir den nytelse og fred. Jeg liker kroppen min – selv om den bare delvis samarbeider.

28. mars 2019 av Lisbeth Pettersen

Tara-spaltist Lisbeth Pettersen

Lisbeth Pettersen (62) har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske». Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy. Her starter Lisbeths nye spalte om mindfulness i et livsperspektiv. 

Dårlig ånde er bedre enn ingen, ifølge teologen Karsten Isachsen. 

Det er noe der.

Kanskje vi har for høye forventninger til oss selv og til kroppen som frakter oss rundt. Kan hende tar vi god helse som en selvfølge, uten å bidra så mye. Kroppen har fungert uansett. Til den ikke gjør det. 

Etter førti (forfallet begynner lenge før) er det en risikosport å være likegyldig overfor kroppens behov. Da kan den stivne, streike og surne. Den trenger at viljen er konstruktiv og samarbeider. Hvis du som sjef bare lar det skure, så kanskje kroppen gjør det samme.

En bekjent som nylig fikk en liten hjerneblødning, kom med følgende hjertesukk: «Jeg skulle ønske at noen forberedte meg på hva det vil si å bli syk. Å miste litt av seg selv».
Jeg tror det samme gjelder i aldringsprosessen. Mange får sjokk når de en grå og tung dag ser seg i speilet og skjønner at nedturen har begynt. Kanskje ble ungdomstiden sløst bort. Så vipper du over til førti, femti og seksti. 

Nåtiden blir så lett borte. Fortiden blir stadig lenger og fremtiden kortere. Det er ren matematikk. Og det er en kjensgjerning at nået er det eneste vi kan påvirke.
«Og du dør så langsomt at du tror du lever» var tittelen på en diktsamling som kom ut i 1993. Forfatteren, Bertrand Besigye, ble født i 1972 i Uganda, men vokste opp i Nord-Norge. Han mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for boken. 

Jeg intervjuet Bertrand Besigye for Dagbladet den gangen. Jeg var frilanser og småbarnsmor. Midt i den travleste tida av livet – men både mannen og diktene hans brant i meg. Hva var det han forsto som vi andre bruker så lang tid på å fatte?

Og du dør så langsomt at du tror du lever
skoene er fortsatt varme
av morgenturens skritt
utenfor flyr en ravn, ennå
med den forlatte greinens tykkelse
i sine krumme klør
om du kunne bevege deg som den
for du beveger deg i sirkel.
Men fortere framover
slik to sykkelpedaler
langsomt dreier framover
i lufta like over asfalten
du har lenge kjent hvordan ravnen
hvesser sitt nebb mot kulden
og du dør så langsomt
at du tror du lever 


© Getty Images

Vi får ikke øvd oss på å leve. Plutselig står vi der. Får sjansen. Men kroppen er konkret. Den minner oss om at alt er forgjengelig. Husker vi å leve mens vi kan? Nyte gledene? Glede oss over nytelser?
Jeg finner en slags glede også i sorgen. Sorg er kan hende noe av det dypeste, og dermed vakreste, vi kan oppleve som mennesker. Det føles som om sorgen har dype røtter, mens lykken er luftig og høy.
Å være levende er å være i prosess. Opp- og nedturer er naturlig. Både kroppslige og mentale. Opplevelser må bearbeides for at vi skal få ro. Sår må gro. Arrene kan bli fine, nesten usynlige. Eller stramme og ubehagelige.
Jeg er glad i kroppen min, men den er langt ifra perfekt. På utsiden grei nok for alderen. Sekstito og godt brukt.

Det mest påtakelige er at jeg mangler bryst. Det første røk da jeg var 55 og fikk brystkreft. Cellegiftkurene alene var tøft for kroppen. Derfor ba jeg om at de heller fjernet brystet enn å gi det strålebehandling. Det andre ble fjernet for å slippe å bruke antihormontabletter i ti år.
For ordens skyld. Alle avgjørelsene jeg har tatt, har vært i samråd med leger. Selvsagt skal vi lytte til ekspertene, men det er lov å tenke selv. Du vet hva du kan leve med. Spør og grav i møte med legen. Ikke ta for gitt at du bli tilbudt utradisjonelle løsninger.

Det er ikke bare nyttig, men også nødvendig å ha en evig samtale i gang med kroppen. En dialog om prosesser som kontinuerlig pågår i kropp og sinn. Prosessene sier oss noe om hvem vi er. Om din situasjon, dine begrensninger og dine muligheter.
Du kan observere kropp og sinn, tanker og det fysiske. Ved å observere passivt, uten de vanlige mentale filtrene som vokter over egoet, kan vi bli mer bevisst på hva som rører seg i oss – og gjøre endringer.

Jeg begynner å kjenne meg selv. Jeg vet at jeg har et system som lett blir hekta. Begynner jeg med noe, får jeg lyst på mer av det samme. Om jeg skulle fulgt driftene ubevisst, så ville jeg ha spist meg ihjel, jobbet meg fordervet. Lest bøker og sett filmserier til øynene ble blinde. Så jeg følger med. Drikker jeg vin, teller jeg glass. Jeg teller dager når jeg trener. Cirka hvor mange kalorier jeg får i meg. Og jeg har et blikk på næringsinnholdet. Ikke pedantisk, men et øye på alt.

Jeg noterer meg også det som skjer på den indre skjermen. Hva tankene holder på med. I skriveprosesser er det lett å bli veldig selvkritisk, men også innbilsk. Er tankene negative og alt er dritt, legger jeg bort manus og gjør noe annet. Er tankene høye på seg selv, leser jeg en novelle av Kjell Askildsen, for å minne hodet på at det er uendelig mye å lære. At jeg så vidt har begynt. 

Men jeg har lært at min natur må lokkes. Den lar seg ikke presse. Skal jeg få til noe, må jeg legge til rette for det. Rydde rommet og tankene. Da kommer trangen til å skrive av seg selv. Da finner jeg noe å tråkle videre på.  

Kanskje er du også interessert i...