© Illustrasjon: Rune Markhus Foto: Johs. Bøe

Smarthet: En samlers bekjennelser

Jeg heter Marthe og jeg samler på folk.

26. mars 2015 av Marthe Reienes

”Jeg ble rundstjålet i går”, hører jeg en ivrig damestemme si på bussen. Ørene mine blir automatisk spisset. ”De stjal til og med løstennene mine! Så nå går jeg rundt med bare gommer. Jaja, sånn er livet!”

Samme dag, på en busstopp i byen. En ung mann med skjegg snakker i telefonen: ”Men mamma, det er jo ikke noe gøy for meg å gå i begravelse på min egen bursdag!”

I det offentlige rom er jeg store øyne, vidåpne ører og lukket munn. Jeg observerer og noterer og lagrer inntrykk, folk, ord, stemmer, etikette, oppførsel. Jeg skal ikke bruke det til noe, annet enn som et fascinerende, morsomt, og noen ganger trist, innblikk i andres tilværelse. Små, komiske biter av store, komplekse puslespill.

Det er utrolig interessant å snikobservere folk som ikke vet at de blir sett. Gange, ansiktsuttrykk, alt ser helt annerledes ut når du tror at ingen ser deg. (Før du ringer politiet: Jeg snakker ikke om aktiv spionering, altså. Bare lovlige observasjoner på gata.)

Stemninger er noe annet jeg samler på. Jeg plukker dem med meg, presser dem og limer dem sirlig inn i mentale minnebøker. En varm og latterfylt seiltur i Kroatia med venner, en ensom fredagskveld med gullrekka og mariekjeks på Radiumhospitalet, en støyende stearinbelyst familiemiddag rundt et ekstra langt bord.

Jeg kommer fra en familie av samlere.

Mor samler på miniatyrgriser, på servise, på bestikk, på pynteengler, på kunst, på glass, og hun vil gjerne samle på mine vegne også. Før hver jul spør hun: ”Kan du ikke begynne å samle på noe?” Så nå gjør jeg det, passivt, fordi mor kjøper det samme serviset fra Figgjo til meg til bursdag og jul. (Dette er ikke klaging. Jeg er så ubesluttsom at det er bare fint for meg at noen andre har bestemt hvilket servise jeg skal ha.)

Far samler på folkevognbobler. Som liten fikk jeg derfor inntrykk av at alle MÅTTE samle på noe, at det var en like naturlig del av ens identitet, som det å ha et navn. Jeg heter Arild og samler på steiner, for eksempel. Jeg begynte derfor å samle på papegøyer. Dette sa jeg høytidelig fra om til alle som kunne være det minste interessert. Når folk spurte hvor mange papegøyer jeg hadde, så svarte jeg som sant var at jeg hadde én papegøye, en liten tre-suvenir en slektning hadde tatt med seg hjem fra Kanariøyene. Samlingen endte på tre fargerike trefugler før jeg gikk lei.

En gang, i niende klasse, fikk jeg som jobb å tørke støv av alle boblene til far. Hundrevis av lekebiler ble møysommelig børstet, pusset og pakket ned i esker, de skulle flyttes til et nytt rom. Det var da jeg innså at det man samler på – det samler støv.

Det er nok derfor jeg nå samler på ting som ikke tar fysisk plass – folk, stemninger, sitater, observasjoner. Det, og at jeg bor på 70 kvadratmeter og ikke i en enebolig på tre etasjer.

Ironisk nok (eller helt typisk, egentlig), så har jeg flyttet sammen med en samler. Min samboers lekebiler, romflasker, t-skjorter og bilblader fyller leiligheten vår. Se på alle disse tingene!, sier jeg. Men ærlig talt, sier han, se en gang til. Det er nemlig ikke bare stemninger jeg limer sirlig inn i bøker. En titt til, så ser jeg jaggu fotoalbumene mine, kokebøkene mine, tegneseriene mine, matbladene mine, parfymeflaskene, øredobbene, de antikke cocktailglassene … Ok, da.

Jeg heter Marthe og jeg samler på alt.

 

Tara-journalist Marthe Reienes (36) ble en gang utfordret til å finne et ord i ordboken som inneholdt navnet hennes. Det ble ett treff: Smarthet. Etter endt kreftbehandling synes hun det ordet kler hennes nye livsvisdom. Se @smarthet på Instagram.  

Seneste

Kanskje er du også interessert i...