– Når 15-årige jenter skriver til meg og sier at hvis de ikke blir oppdaget snart, så kommer de til å slutte og synge, da tenker jeg: «Bare slutt! Du har feil drivkraft.»
Unni Wilhelmsen (44) har nettopp kommet inn fra steinkulda. Det er noe med Unni, en slags udefinerbar varme og sjarme, et slags «velkommen til meg».
Tilbake til drivkraften: for hvis jeg skal være tro mot Unnis ånd, er det nemlig viktig å poengtere at hun aldri ville fraråde noen til å slutte med noe, selv om de har en annen drivkraft enn henne.
Unni er den som setter seg ned og kan skrive godt gjennomtenkte svar til alle de 15-åringene der ute som har drømmen om en drøm. Drømmen om å oppnå det Unni Wilhelmsen har oppnådd.
Les Unnis blogginlegg om sitt møte med Tara her!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hver gang vi møtes
Selv hadde Unni aldri noen drøm om å komme på TV.
– Jeg er på TV som et resultat av at jeg plukket opp en gitar en gang på 90-tallet og ikke la den fra meg igjen, sier hun nøkternt.
Denne vinteren er Unni med i «Hver Gang Vi Møtes» på TV 2. Kombinasjonen av musikk, kjente artister, deres samspill og deres tolkninger av hverandre, har gått rett hjem hos det norske folk.
– På mange måter er «Hver Gang Vi Møtes» litt sånn kulturkræsj, sier Unni, som har satt seg og åpnet opp for noe som skal vise seg å bli et seks timers snakkemaraton – i en fart som ville fått en italiener til å fremstå som en sinke.
– Selv om vi kjenner til hverandre, står vi musikalsk og erfaringsmessig langt fra hverandre. For eksempel ante jeg ikke at Wenche Myhre hadde så mye ansvar for egen karriere! Og at det ligger en klok tanke bak hvert eneste ett av Ravis tilsynelatende gøyale ordspill. Vi har begynt å spille squash sammen, faktisk.
Tøft av Ravi. For Unni Wilhelmsen er tennisspiller i førstedivisjon, og da er du langt over frøkensportnivå.
Unni har slengt sin karakteristiske lange flette over den ene skulderen og fortsetter ufortrødent.
– Det kuleste med dette konseptet er å ikke risikere å bli stemt ut av fjortiser med nytt kontantkort. Å føle at vi er en gjeng som vil det samme, og at musikken er i fokus. Jeg oppdaget skatter – både nye og gamle. Og fy søren, så flinke de er! Å anerkjenne hverandres arbeid på denne måten, det synes jeg er et dytt i riktig retning.
Avtrykk fra et liv
Unni jobber mye alene. Hun skriver musikk og tekst selv, med få unntak. Hun utgir på eget selskap, og tar seg av alt det praktiske og administrative. Og hun står på scenen – alene – med gitarer og piano.
I løpet av sin karriere har hun holdt rundt 1800 konserter. I år er det faktisk 20 år siden gjennombruddet med «Won’t go near you again», men når jeg nevner dette, legger Unni hodet i hendene og synker litt sammen.
– Det er i år, ja, det stemmer. Om jeg skal feire? Jeg vet ikke helt. Jeg har jobbet så hardt og så mye og så lenge – og så langt inn i hver eneste lille detalj, at jeg føler meg litt sliten. Kanskje jeg rett og slett har fått et utslag av mental ME? Det er nemlig ikke slik at vi «kjente» artister ligger på sofaen og drar inn en million i året, som det ofte fremstilles. Vi jobber hardt, og jeg kan føle en like stor utfordring når jeg synger for 11 førskolelærere på Eidsvoll, som for 1000 stykker i Tyskland.
Det er ikke pengene som driver meg. Det er musikken. Jeg frykter alltid at dette er dagen da alt går til helvete. At i dag er dagen jernteppet kommer. Så jeg jobber hardt for at det ikke skal skje. Det er kanskje derfor jeg foretrekker intimkonserter – 100–1500 mennesker. Jeg vil gjerne se om de er blide eller om de gjesper.
Jeg har ingen ritualer, men jeg må få dem til å le. Da løsner det, da er kontakten der. Det er viktig for meg å vise ironien og historien bak hver enkelt tekst. Jeg bruker masse humor.
Hvis jeg klarer følgende tre ting: å få publikum til å le, å være musestille mens jeg spiller og å juble varmt mellom låtene, da har jeg oppnådd det jeg vil. Da er jeg trygg. Tekstene mine er personlige, de er mine avtrykk fra et liv, og når jeg får tilbakemeldinger på at folk blir berørt av dem, at de vil ha den i bryllupet sitt eller at de føder til den, at min tekst er med på livets store øyeblikk, da blir jeg glad og rørt.
Les resten av intervjuet i Tara nr 2, i salg nå!
