© Svein Finneide

– Hvem vil vi være?

Ønsker vi ene og alene å verne om vårt, eller ønsker vi oss evnen til å vise barmhjertighet?

9. mars 2016 av Astrid Gunnestad

Etter at «Donau» hadde seilt fra Oslo den 26. november 1942 med 532 jøder som så å si alle skulle ende sine dager i gasskammeret, dro min ekstra mor i denne verden, Rebekka Bloch, over grensen til Sverige. Hun var, sa hun ofte, den siste jøden som kom seg ut av landet. Før avreisen hadde hun kontaktet en forretningsforbindelse som skyldte firmaet hennes penger. Dermed fikk hun med seg kr 10 000 i cash, veldig mange penger den gangen.

De ble kjørt i en overtrukken liten lastebil som det fantes mange av den gangen. Sammen med henne var hennes mann, som hadde befunnet seg i dekning, og deres to barn på ti og tolv. Underveis ble de stoppet.

– Jeg kjører poteter! forsikret sjåføren, men for sikkerhets skyld ble det stukket bajonetter gjennom presenningen og inn i bilen. Den tolv år gamle gutten som senere skulle bli meg en venn for livet, fortalte meg det aldri, det var det hun som gjorde, og hun visste vel, som jeg kom til å ane, at den angsten tolvåringen følte da han så vidt unngikk bajonettene, den skulle aldri helt forlate ham.

Men de kom til Sverige, og i dag synes vel både smykkelovsdansker og mang en nordmann at svenskene var noen skikkelig kjøtthuer som ikke tok fra henne både pengene og ringen hun hadde på fingeren, dette som ga henne en mikroskopisk følelse av trygghet i vanviddet.

Nå skal ikke jeg sette likhetstegn mellom jødenes flukt fra gasskamrene med det som skjer i dag, men det skal ikke mye innlevelse til for å forstå noe av den angsten som må ri enhver som forlater sitt hjem og land for å sette ut til en verden som egentlig ikke vil vite av deg. Om de skulle ha noen kroner eller en verdigjenstand på si, ja, så er vel det det eneste som kan gi en syltynn trygghetsfølelse.

 

Jeg tenker at dette handler om hva slags mennesker vi ønsker å være.

Ønsker vi ene og alene å verne om vårt eller ønsker vi oss evnen til å vise barmhjertighet? En som taler for barmhjertighet er pave Frans. Han har akkurat gitt ut en vakker liten bok: «Guds navn er barmhjertighet». I en samtale med journalisten Andre Tornielli forteller paven oss at Gud ikke vil annet enn å møte oss med sin barmhjertighet, og hvis vi alle, prester og biskoper, ja til og med paver, innser at også vi er syndere, så vil evnen til å tilgi og vise barmhjertighet falle naturlig.

Paven snakker om en menneskehet som er blitt påført dype sår. Vi vet ikke hvordan disse sårene skal helbredes, eller tror rett og slett ikke at det er mulig å helbrede dem. Det dreier seg ikke bare om sosiale sykdommer, om mennesker som lider under fattigdom, sosial utestengelse og eller mulige former for slaveri som finnes i det tredje årtusen, det dreier seg om hele menneskeheten. Og «Denne menneskeheten trenger barmhjertighet», sier paven.

Jeg er nok blitt temmelig kynisk for da jeg hadde kikket på boken, tenkte jeg at den kan umulig selge i Norge. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg spørre forlagssjef Alexander Elgurén i Pantagruel hva som fikk ham til å satse på pavens bok. Så fort Alexander åpner munnen skjønner jeg at dette er en bok som betyr noe for ham, ordene renner ut av ham og jo, han trodde virkelig at boken ville selge:

– Boken føles som en barmhjertig, tilgivende, kjærlighetsfull omfavnelse og kan jeg bidra til å gjøre verden mer barmhjertig ved å gi den ut, så vil jeg det. Og når jeg også trodde den ville selge, så er det fordi jeg tenker på hva jeg selv trenger, slik er det ofte, at når jeg føler at dette er noe jeg har behov for, så stemmer det overens med markedet.

En setning fra Dostojevskijs «Ynglingen» dukker opp i hodet mitt: «Jeg elsker ikke en eneste av dem, for de er uten skjønnhet», sier han. Ynglingen hadde nok ikke kunnet elske en eneste av disse som synes det er greit å konfiskere det en flyktning måtte ha av verdi. Derimot føler jeg meg temmelig sikker på at han ville kunne elske enhver som i vår iskalde verden holder fast ved at barmhjertighet og menneskekjærlighet er en uvurderlig verdi. Og det gjelder, tenker jeg, enten du har en gudstro eller ei.

 

Astrid Gunnestad er selverklært sjefsmegge, glam-journalist og spaltist i Tara.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...