© Svein Finneide

Vigdis Hjort: - hvis romanen blir bedre av at jeg tråkker noen på tærne, så gjør jeg det

Bokaktuelle Vigdis Hjorth er blitt modigere i sitt forfatterskap. – Jeg tør mer, sier suksessforfatteren.

20. september 2020 av Lisbeth Skøelv

«Jeg skammet meg over at jeg hadde ringt mor. Det var ikke lov, og likevel gjorde jeg det. Overtrådte et forbud jeg hadde gitt meg selv, og et forbud som var gitt meg.» 

Fra romanen «Er mor død» 

Er du fortsatt like nervøs før en boklansering? 

– Nei, jeg har fått mye trening i det, og jeg har jo vært ute i veldig mye ulikt vær med utgivelsene mine. 

I mange av bøkene dine har du skrevet mye selvopplevd. Er det mer nervepirrende å gi ut bøker som er mer personlige enn andre? 

– Jeg synes ikke det er så stor forskjell på det som er veldig fjernt fra meg og det som ligger litt nærmere. Det har nok noe med at bøkene som fremstår veldig personlig, faktisk ikke alltid er så personlige som de fremstår. At de skal virke autentiske er jo også på et vis en litterær teknikk. 

Så du lurer leserne …? 

– Ja, jeg gjør det, skjønner du, ha-ha. Bøkene mine er nok ikke så utleverende som mange ser ut til å tro. Jeg husker at en debutant en gang sa at å gi ut bok føltes som å stå naken på torget. Og den følelsen har jeg nok hatt noen ganger, men det har vært uavhengig av hvor tett boken har vært på mitt liv, det går mer på at det er sårbart å utgi noe i det hele tatt. 

MÅ BLI HJEMME: Vanligvis reiser Vigdis utenlands før boklanseringene, men på grunn av koronaen blir det tømmerkoia i stedet. – Der hugger jeg ved, plukker sopp, ligger i hengekøyen og er uten dekning, forteller suksessforfatteren. 

© Svein Finneide

Du har sagt at du nå tør å gå løs på mye større spørsmål enn du gjorde tidlig i karrieren. Hvorfor? 

– Det handler mer om meninger om større spørsmål, at jeg prøver å sette mennesker inn i politiske og sosiale sammenhenger som jeg ikke turte før. Jeg begynte jo med barnebøker der politikk var helt fraværende, mens jeg i for eksempel «Snakk til meg» skriver om en kvinne som reiser til Cuba og forelsker seg i en cubaner og hele prosessen med norske myndigheter – det hadde jeg aldri turt da jeg var noen-og-tyve. Jeg tør mer, jeg tør å gå løs på større eksistensielle spørsmål og politiske og sosiale spørsmål. Jeg er rett og slett blitt modigere. 

Du har jo vært modig tidligere også. Det har vært kontroverser og bråk rundt flere av utgivelsene dine. Hvordan oppfatter du bråket? 

– Jeg prøver å distansere meg fra det og ikke gå inn i det, for min erfaring er at hvis jeg går inn i det, så blir jeg hekta på det, jeg blir veldig engasjert og vil skrive om hvor misforstått jeg føler meg og slikt. Min erfaring er at jeg ikke kan korrigere andre menneskers oppfatning av det jeg skriver. Hvis noen leser romanen på den og den måten, så kan ikke jeg gå inn og si at jeg ikke mente det sånn. Det nytter ikke, jeg kan ikke diskutere det. Jeg må bare ta til etterretning hvordan boken blir lest.

Men er det ikke tilfredsstillende å provosere litt av og til? 

– Det ligger ikke i prosjektet, det er ikke en del av intensjonen – jeg kan nok av og til forutse at det kan provosere, men da er det fordi jeg vil skrive en så god roman som mulig. Hvis det krever at jeg tråkker noen på tærne, hvis romanen blir bedre av det, så gjør jeg det. Jeg må være ærlig mot prosjektet og det jeg skal formidle. 

«Arv og miljø» ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og vant en rekke andre priser. Hva betydde det for deg? 

– Det viktigste tror jeg er at den har kommet ut i så mange land, 25 tror jeg det er, og at den går bra der, beviser at man ikke trenger å vite noe som helst om Vigdis Hjorths private liv for å ha glede av boken og for å kunne kjenne seg igjen. Hva som er sant eller usant er helt uvesentlig – boken står helt på egne bein. Det betydde mye for meg!

MODIGERE: – For meg er det deilig å ha motet og tryggheten til å gå løs på det jeg egentlig vil skrive, sier den bokaktuelle forfatteren Vigdis Hjorth. 

© Svein Finneide

Du har sagt at «det var helt nødvendig» å skrive «Arv og miljø». Hvorfor? 

– Noen mente jo åpenbart at jeg ikke skulle skrevet «Arv og miljø», og da ligger på mange måter bevisbyrden hos forfatteren, så jo, den var viktig for meg og helt nødvendig å skrive. Men alle bøkene mine har vært viktige å skrive, også «Er mor død». … som er din nyeste roman. 

Forventer du bråk rundt den? 

– Jeg forestiller meg ikke responsen, den tenker jeg ikke på. Jeg må nesten heller spørre: hva tror du? Jeg vet jo at spørsmålene om jeg skriver om meg selv og mitt eget liv kommer – sånt er nok journalistene mer opptatt av, ikke jeg. 

I boken tar du opp et litt vanskelig tema, et betent forhold mellom mor og datter. Hvorfor dette temaet? 

– Jeg har vært innom morsrollen i innmari mange av bøkene mine. Jeg synes mor er en enormt interessant skikkelse, fordi barna er helt totalt avhengig av mor. Hvis mor ikke tar seg av barnet, dør det. Barnet suger i tillegg næring av mors kropp, fødes ut av henne, får blodtilførsel gjennom henne, man kutter navlestrengen til mor. Det lille barnet som ammer, leter konstant etter mors bekreftelse. For barnet er mor et forunderlig og mektig vesen som det er helt avhengig av. Men du blir også ambivalent til det mennesket du er så avhengig av. 

Fortsetter man å søke bekreftelse fra mor livet ut? 

– Jeg tror det. Og i forlengelsen av det vil jeg si at de aller fleste mødre har en naiv forestilling om at oppgaven tar slutt en gang, men det erfarer jeg som mor og mormor at det gjør den aldri. Derfor identifiserer jeg meg også med moren i denne romanen. Jeg synes jo at mine barn går over mine grenser, de kommer hjem, blir boende, spiser fra kjøleskapet mitt, tar klærne mine, trenger bekreftelse fra meg, så du skjønner at oppgaven som mor varer livet ut, du får aldri hvile, ha-ha. Det er også noe jeg utforsker i denne romanen.

Hvilket forhold har du til dine egne døtre? 

– Jeg mener jeg har et godt forhold til døtrene mine, men jeg skal ikke snakke på deres vegne. Det er helt sikkert ambivalent, men jeg opplever at vi har et åpent og interessant forhold. 

Din datter Line skrev i en tekst publisert til din 60-årsdag, at hun er avhengig av samtalene med deg, men at hun har brukt mye tid på å engste seg for deg og din destruktive oppførsel. Hvordan var det å lese det? 

– Det er jo ingen foreldre som greier å unngå å gjøre feil, og er du feilfri, blir sikkert det også feil, for man kan ikke speile seg i en perfekt mor. Hvis hun skulle skrive en ærlig tekst, så måtte den bli sånn, og det var dessuten ingenting der som ikke jeg visste fra før. 

Menn som tror de kan forandre meg, har jeg hatt nok av, sier forfatteren

© Svein Finneide

Hvordan har du vært som mor? 

– Det er litt vanskelig å si, men jeg tror at jeg har vært uforutsigelig, men til å stole på. Sikkert en som skilte stort på hva som var viktig og ikke viktig. Jeg har nok vært en annerledes mor. 

Johanna i boken er kunstner, hun brøt med familien for over 30 år siden, hun blir anklaget for å ha utlevert familien i verkene sine, og som deg eier hun en tømmerkoie. Du vet at spørsmålet kommer: Ligner hun ikke veldig på deg selv? 

– Når jeg lager en romanfigur, så er det en helt egen tematikk jeg vil utforske, jeg tar ikke utgangspunkt i meg selv. Det er noen likheter, som du påpeker, men det jeg utforsker er noe veldig allment. Og det har jeg skjønt etter «Arv og miljø», at det er mange som av ulike grunner har brutt med familiene sine, det ligger en konflikt i de ulike fortellingene. Særlig når det er en ikkekontakt, dette at man dikter hverandre opp, som Johanna gjør med moren og søsteren. Det er det jeg synes er det interessante, ikke om hun ligner på meg. 

Johanna blir jo mer og mer desperat etter hvert som hun blir avvist av moren. Hun ender opp med å stalke henne …? 

– Sånn tror jeg det kan bli, for eksempel i et kjæresteforhold der man er blitt forlatt. Du aner at han er sammen med en annen, men du får ikke vite det. Da begynner man å følge med på sosiale medier og man blir ofte besatt av det man blir nektet. Det er ingenting som trigger som det – da kommer galskapen frem. Og det er jo alltid deilig å skrive om galskap! 

Er boken basert på selvopplevde situasjoner – har du selv prøvd å ta kontakt med moren din og blitt avvist? 

– Nei, dette er ren diktning. 

Du har ofte tatt opp tabuer i bøkene dine. Hvorfor? 

– Alt man ikke snakker om kan det være viktig å belyse, slik at andre skjønner at de ikke er alene. Norske forfatterinner har jo tidligere forandret norsk sosialpolitikk ved å kaste lys inn der kvinner og barn har levd i stillhet og mørke. Fra Amalie Skram som skrev om kvinnelig alkoholisme og barnebruder, Sigrid Undset som åpnet sin første roman med setningen «jeg har vært en mann utro», Torborg Nedreaas som skrev om illegal abort, til Herbjørg Wassmo som skrev om incest fra et barns perspektiv – de har gått inn og hatt en enorm påvirkningskraft gjennom sine romaner. Det er en stolt kvinnetradisjon. 

Er det mer interessant for en forfatter å gå inn i den mørke materien enn den lyse? 

– Nå har vel jeg gjort begge deler, men det er alltid mer smertefullt å gå inn i det som er vondt. Det er lindrende å sette ord på smerten, selv om det ikke nødvendigvis er noe som angår deg personlig. 

«Som alltid når jeg ikke forstår meg selv, setter jeg meg ned å skrive», har du sagt. Hvorfor? 

– Jeg har lært at når jeg prøver å formulere meg, forstår jeg meg selv bedre. Hvis jeg har en uklar følelse eller et uklart ubehag over et eller annet, eller i møte med noen, da prøver jeg å sirkle det inn med ord. Da forstår jeg mye bedre hvorfor jeg reagerer på den måten jeg gjør. Det behøver ikke å være i en roman eller noe jeg utgir, det kan like gjerne være i en dagbok. 

LES OGSÅ: Slik lærer du deg å takle motgang

Boken "Er mor død", Cappelen Damm, 429 kr. 

© Cappelen Damm

Du har vært åpen om at du har et alkoholforbruk over gjennomsnittet. Drikker du også mens du skriver? 

– Ja. Når jeg sitter og skriver konsentrert eller leser korrektur, så drikker jeg ikke. Men når det er fint vær, går jeg en tur med hunden ned til bryggen. Så svømmer jeg til en bøye som er langt uti fjorden, og etterpå tar jeg et par sider og spiser litt nøtter, og DA tenker jeg jævlig bra, da kommer ideene. Det er nesten som en flukt etter dagens arbeid som gjør at jeg tenker videre. Jeg blir mye ledigere med litt alkohol, med tanke på hva som kan skje i bøkene. 

Du pleide å holde et foredrag som heter «Hvordan tjene penger på dine ulykker». Hvorfor valgte du den tittelen? 

– Jeg tok utgangspunkt i «Jørgen + Anne er sant», som er en barnebok om min ulykkelige forelskelse i Jørgen, og den har jeg tjent mange penger på. Og siden har det ballet på seg med den ene ulykkelige forelskelsen etter den andre. 

Og hva er sivilstatus i dag? 

– Jeg er per definisjon singel, men jeg har noen «friere», da. La oss si at jeg er på flørter’n. Men nå står jeg foran en hektisk høst, og de jeg flørter med, synes nok at jeg er for opptatt. 

Din datter Line har skrevet at en fremtidig kjæreste er sjanseløs dersom han tror at han kan forandre deg. Hva tenker du om det? 

– Det har hun helt rett i. Menn som tror de kan forandre meg, har jeg hatt nok av, de som tror at det skjer bare jeg blir forelsket nok. At jeg skal bli med på dritkjedelige parmiddager – selve kjærlighetsprøven. Jeg er faktisk et ganske introvert menneske. Jeg forstår ikke de som elsker og blir stimulert av å være sammen med andre – jeg blir bare tappet av det, jeg vil helst hjem og ha nesen i en bok. En gang da jeg satt og leste mitt eget manus mens kjæresten så på film, da ble det feil, fordi det par skal gjøre er visst å se film sammen. Han ville at jeg skulle se en dum amerikansk film med ham i stedet for å lese en god bok for meg selv. Da mener jeg at han heller burde sitte og lese en interessant bok med meg. Eller hva med når vi skal på påskeferie til et par med masse barn, og så skal vi dele én flaske rødvin, det går jo bare ikke, ha-ha. Jeg er ikke en A4-type, og det må en potensiell kjæreste tåle. Og når man er blitt såpass gammel som meg, så er det jo mange menn som er litt eldre enn meg, som begynner å gå over i pensjonisttilværelsen, og som ikke er så interessert i jobb, men heller ser på sport hele dagen. De kan fort synes at jeg jobber for mye eller er for mye på reisefot i stedet for å sitte og se fotballkamper med ham. 

Hva med yngre menn, da? 

– Jeg har datet yngre menn tidligere, men jeg vet ikke helt … Det er sikkert noe sårbart i det, plutselig er jeg gamlemor, liksom. Det frister ikke heller. Det er hyggelig å flørte litt og date litt, og gjerne mer også, men skal jeg gå all in, er det ikke fordi jeg trenger noen å snakke med eller sitte foran peisen med, for alt det gjør jeg utmerket alene. Da må det være for en som jeg synes er genuint interessant og som jeg blir ordentlig forelsket i. 

Jeg har ikke gitt opp at han finnes der ute! 

LES OGSÅ: Dette er podcastene du bør høre!

Om boken «Er mor død»

«Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor. Igjen skriver Vigdis Hjort medrivende og dyptloddende om tidløs tematikk.» 

Cappelen Damm, 429 kr. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...