© Anne Valeur

Susanna Wallumrød: – Jeg har vært opptatt av å finne min egen stemme

Denne samtalen med Susanna Wallumrød fant sted lenge før koronaviruset tømte gatene. En formiddag på senhøsten snakket vi som om ingenting kunne komme i veien for musikken. Vi kom også på at det hadde vært godt med en siste is før vinteren.

17. mai 2020 av Kari Slaatsveen

Susanna Wallumrød

Musiker, komponist og tekstforfatter fra Kongsberg. 

Fikk Rolf Gammleng-prisen i 2012. Har mottatt 3 Spellemannpriser, alle i Åpen klasse. 

Har gitt ut 13 kritikerroste album, med ulike konstellasjoner, solo og samarbeid. 

Mottok Radka Toneff Minnepris i 2015. 

Mottok Kongsberg Jazzfestivals musikerpris DNB-prisen i 2016. 

Mottok Edvard-prisen for albumet «Triangle» i Åpen klasse 2017. Har turnert i Norge, Europa, Asia og USA siden debuten i 2004. 

Har flere låter i tv-serier og filmer, som «Grey’s Anatomy», «Skins», «SKAM» og nylig i HBO-serien «The New Pope». 

Driver eget plateselskap SusannaSonata. 

Jolene, Jolene, Jolene, Jolene ...

Dolly Partons ikoniske, catchy country-pophit de aller fleste husker, om ikke hele, så i alle fall deler av. Susanna løftet og strakk hvert ord i Partons tekst, så angsten for kjærlighetstapet brant.

«I’m begging of you, please don’t take my man. ... please don’t take him just because you can.» 

Sammen med jazzpianist Morten Qvenild fløt hun inn i norsk musikk som Susanna and The Magical Orchestra, der de i tillegg til egne sanger, omskapte kjente låter fra AC/DC, Prince, Leonard Cohen, KISS og som nevnt, Dolly Parton.

Seksten år har gått siden det magiske orkesteret debuterte, tretten album er levert, det siste med prosjektet The Brotherhood of Our Lady under tittelen «Garden of Earthly Delights».

Musikken var opprinnelig et bestillingsverk til Vossajazz i 2017.

Albumet kom i fjor og er et dykk ned i den nederlandske 1500-tallsmaleren Hieronimus Bosch’ «Lystenes hage».

Musikkmagasinet Record Collector skrev: «Heavy stuff, easy listening» om plata. 

Susanna har aldri vært redd for å gripe fatt i de store spørsmålene, men hun har heller aldri skygget unna popmusikken og lager iørefallende, vakre sanger. Heavy stuff, easy listening!

Hun har i flere år også samarbeidet med Jenny Hval, Ensemble neoN, Bonnie «Prince» Billy, ektemannen Helge Sten, kjent som Deathprod, tangentfantomet (og fetter) David Wallumrød og flere, så for dere som er ukjente med Susannas musikk, er det bare å stupe inn.

Mange ganger prisbelønt, utforskende, etterhvert en veteran i musikklivet, ingen tøysekopp, hardt arbeidende.

I et vindusløst studio en kort slentring fra Akerselva i Oslo står et flygel, en synth og et piano. 

Lytt til Kari Slaatsveens møte med Susanna Wallumrød i Taras podkast! 

– Det var veldig mye sang, først og fremst det, i forbindelse med menighet og kirke og slikt, forteller Susanna Wallumrød om oppveksten på Kongsberg. 

© Anne Valeur

Hvordan ble Susanna, Susanna? Hva er for eksempel den første musikken hun fikk et forhold til selv?

– Sånn jeg husker det i hvert fall, var det en opptakskassett som sirkulerte i familien. Vi hadde fått tak i et opptak av Olivia Newton Johns «Physical»-plate. Jeg er født da vinylplatene var på hell, og CD-ene tok over, men jeg hadde kassettspiller på rommet, tok opp og lagde «radioprogram» og sånt, veldig gøy!

Hvor gammel var du?

– Fem–seks år, tror jeg.

Sang du alt da?

– Mm. Jeg begynte å synge samtidig som jeg begynte å snakke og gå, så de tidligste opptakene er fra da jeg var tre år, hvor jeg synger sammen med søsknene mine. Rart å høre på nå, men fint! Det har vært en naturlig del av livet mitt, rett og slett. Det har bare alltid vært der. Søstrene mine sang og spilte litt gitar, den ene broren min spilte piano og orgel og den andre broren spilte trommer. Det var veldig mye sang, først og fremst det, i forbindelse med menighet og kirke og slikt.

Tenkte du noen gang at du skulle bli noe annet enn musiker og sanger? De fleste av oss hadde jo perioder der vi tenkte på å bli helt ville ting, linedanser, flyver, tryllekunstner og oppdager sto på blokka mi ...

– Ha-ha! Det var jo noe slikt, men jeg kan ikke huske at det var noen seriøse alternativer for meg. Jeg kan ikke huske at jeg heller tenkte veldig nøye over at jeg skulle jobbe med musikk på en måte, musikken har alltid vært der, den har alltid vært noe jeg har likt å gjøre, noe jeg har vært bra på. Det blir en identitet.

Disse versjonene dine av svære, kjente pop- og rocklåter, som «Jolene» for eksempel, hvordan ble de til?

– «Jolene» er en av de låtene jeg hørte da jeg var veldig ung. Jeg fikk min første bestevenn da jeg var ... kanskje fem? Vi hørte på Olivia Newton John, Grease og Dolly Parton. «Jolene» er en sang som har vært med meg lenge.

Er det teksten, eller er det også Partons måte å framføre sangene sine på?

– Det er sikkert sammensatt, men jeg vil si at det er noe helt essensielt i musikken som gjør at man ikke alltid trenger å forstå hva teksten handler om, altså de første gangene jeg hørte dette her, så forsto jeg jo ikke engelsk! Jeg visste ikke hva det handla om, jeg bare oppfatta at det var noe der, som var interessant å høre på.

Da jeg tok med meg «Jolene» inn i duoen med Morten Qvenild, tenkte jeg ikke på at det skulle bli så veldig annerledes enn det Dolly Parton gjør, det blir noe annet uansett med min måte å gjøre den på.

Har du hatt forbilder innenfor norsk musikk?

– Ja, det har jeg for så vidt. Brødrene mine, Christian og Fredrik, tok musikkutdanning og ble musikere, så jeg hørte mange konserter fra ganske tidlig av og fikk med meg mye av det som rørte seg i norsk jazz. Jeg har sittet på det som var Mir, og før det Oslo Jazzhus i Toftesgate i Oslo, dingla med beina i vinduskarmen og hørt på jazz i et veldig røykfylt lokale fra jeg var rundt tolv. Foreldrene mine var avholds i min oppvekst, og det var ikke så strengt med vergeskjema og sånt for å ha med seg unger på konsert. Så jeg har vært masse på jazzklubb! 

– Hvis kvinner oppfører seg på samme måte som veldig mange menn i bransjen, får man ikke jobb.

© Signe Fuglesteg Luksengard

Var det noen spesielle artister du ble opptatt av?

– Ja, jeg hørte naturlig nok mye på det miljøet som var rundt jazzlinja i Trondheim, der brødrene mine gikk, Trygve Seim, Arve Henriksen og slike. Av sangere var det vel Elin Rosseland og etterhvert Sidsel Endresen som betydde mest, og det tror jeg har hatt mye å si. 

Nordisk, norsk jazz har lenge vært opptatt av å finne sin egen stemme og det var viktig for meg også. Jan Garbarek har jeg ikke opplevd på konsert, dessverre, men han var et veldig sterkt forbilde i det å finne sin egen vei, sin stemme, sin lyd!

Jeg har vært så opptatt av det, å finne mitt eget, selv om jeg har hørt og likt masse popmusikk. 

Jeg snakker med Karin Krog også i denne serien, og hun var en av pionerene i norsk jazz, en av de mest eksperimentivrige, også med tanke på hvordan hun brukte elektroniske effekter og klang på stemmen, og hun snakker om at det kunne være vanskelig å bli oppfattet som sær.

– Det kan jeg kjenne meg igjen i! He-he. Det har vel ikke endra seg så veldig siden syttitallet, tenker jeg. Jeg tror det er rart å være rar og holde på med rare ting. Jeg mener ... man blir nok sett på som sær uavhengig av om man er mann eller kvinne, men jeg tror nok at det er et snevrere handlingsrom for kvinner. Det er forventa, slik jeg oppfatter det, at kvinner skal «please» litt mer, det er mer utfordrende å være eksperimenterende kvinnelig artist. Bare på den tiden jeg har holdt på, har det blitt mange flere av oss i det minste, og det føles veldig bra.

Når man blir omtalt som «rar», men selv ikke har hatt noen idé om at man er «rar», hva gjør man med det? Er ikke det bare en villkatt i fanget?

– He-he, jo! Det er jo litt rart ...

Å være rar?

– Det er rart å være rar! Men det er der jeg tenker dette handlingsrommet kommer inn i bildet. Jeg har lest anmeldelser av min egen musikk og mine egne konserter som er sånn: «jeg tror ikke hun egentlig vil være på scenen» ... sånne ting, og det kan være fordi jeg ikke snakket så mye, eller ... jeg vet ikke hvilke forventninger det er jeg ikke innfrir! Men det får jeg veldig følelsen av, at det er noen forventninger til hvordan en kvinne skal være på scenen, og hvis man ikke innfrir det, så blir det kommentert, gjerne også i en anmeldelse. Hvis en mann er sær, så er han jo genial. 

Så deilig!

– Ha-ha! Jammen, du skjønner hva jeg mener! Det finnes ufattelig mange sære menn, slik det er ufattelig mange sære kvinner også, men det er nok mange flere menn som får være sære, uprofesjonelle, som sliter med rus, er stormannsgale, og det er noe man ler av og liksom koser seg med ... får jeg følelsen av. Hvis kvinner oppfører seg på samme måte som veldig mange menn i bransjen, får man ikke jobb.

Men har du hatt lyst til å jenke deg da, være mer tilgjengelig, innlatende, snakke mer?

– Ja. Absolutt. Man vil jo bli hørt. Man vil at folk skal like det man holder på med.

Er du opptatt av å ha kontroll?

– Ja. Jeg er det.

Er det en del av din personlighet, eller er det noe du synes er viktig for det du driver med?

– Begge deler, tror jeg. Jeg synes ganske mange ting er skummelt. Så da er det å ha kontroll en måte for å prøve å forsikre seg om ... et par ting, he-he!

Kunne du ha valgt en helt annen retning musikalsk, eller er du helt på plass?

– Jeg føler meg ganske på plass. Da jeg hadde mitt første band som tenåring i Larvik, sang jeg «Millimeter» av Anne Grete Preus og også andre mer «trøkkete» låter.

På en «trøkkete» måte?

– Ja, det vil jeg si! Ha-ha! På den tida var det et slags ideal at man skulle lage mest mulig lyd. Det var en grunn til at jeg valgte å gå i en helt annen retning, strippe det helt ned.

Stemmen min får ikke nok plass i en slik ekstremt «crowded» og «loud» setting. Jeg går nok ikke tilbake til soul/funk-æraen!

Hvor langt fram planlegger du?

– Så langt fram jeg kan!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...