© Svein Finneide / Aschehoug

– Selv om du er et offer, betyr det ikke at du er et godt menneske

Maria Kjos Fonn har brukt sin egen erfaring med rusavhengighet i sin siste roman, «Heroin chic». Hun ønsker å nyansere offerrollen. – Selv om du er et offer, betyr det ikke at du er et godt menneske, sier den bokaktuelle forfatteren og samfunnsdebattanten.

19. januar 2021 av Lisbeth Skøelv

Maria Kjos Fonn

Alder: 30.
Bor: I Oslo.
Familie: Forlovet med Martin Svedman.
Yrke: Forfatter, skribent og samfunnsdebattant.
Sosiale medier: Maria Kjos Fonn (Facebook) og @mariakjosfonn (Twitter). 

«Hei, jeg heter Elise, og jeg er rusavhengig, sier jeg. Jeg var voksen da jeg prøvde heroin første gang. Det var ikke noen som ødela grensene mine. De bare var ikke der. Det var ingenting der.» 

Fra romanen «Heroin chic»

Hvorfor valgte du tittelen «Heroin chic» på din nyeste roman?
– Det var en moteretning på 90-tallet med modeller som Kate Moss i spissen, der man skulle se blek og tynn og litt ødelagt ut, der spiseforstyrrelser og heroin på en måte møtes. Romankarakteren Elise har både spiseforstyrrelser og blir heroinist. Det er en ironisering av de idealene hun strekker seg etter i forhold til hvordan det faktisk går. Hun har jo en fase der hun er tynn og pen som går over i en fase der hun er tynn og ikke fullt så pen. Du har valgt å skrive om rusmisbruk. 

Hvorfor?
– I den forrige romanen min, «Kinderwhore», skriver jeg også om rusmisbruk, men da mer som årsak-virkning, at karakteren blir rusmisbruker for å slippe unna noe traumatisk. Nå ville jeg skrive om den andre siden ved misbruket, hvor det kanskje ikke er en klar årsak, men at misbruket heller blir årsak til problemene enn at det er selvmedisinering. Jeg ville også utforske det med sosialt fall. 

For hovedpersonen Elise er pen, talentfull, vellykket og fra Oslo Vest. Hun burde ikke ha havnet utpå?
– Nei, hun burde ikke det. Hun har en voldsom lengsel etter å fade ut og forsvinne og en dragning mot destruksjon. Hun vil slippe seg selv, slippe å være sitt eget ansvar. Det kan vel være en blanding av å være en sårbar kunstnersjel og det å bli løftet frem som helt spesiell veldig tidlig. Det legger på henne et forventningspress som hun ikke takler så bra. I tillegg blir hun utsatt for ting hun ikke forstår fra sanglæreren, som heller ikke er bra for henne. 

Du har jo selv hatt problemer med rus. Kunne du ha skrevet denne boken uten den kunnskapen?
– Jeg tror det ville vært vanskelig å få samme autentisitet i det. Men forfattere skriver jo også om temaer de bare har gjort mye research på, så jeg skal ikke si at det ville vært umulig, men det ville vært veldig mye vanskeligere. 

SKRIVEGLEDE: – Jeg har skrevet siden jeg var barn. Skrivingen betyr alt for meg, den gir mening til erfaringene mine, sier forfatter Maria Kjos Fonn. 

© Svein Finneide

Du har vært redd for at boken skulle leses selvbiografisk?
– Jeg var det, for folk var så opptatt av det i forbindelse med den forrige romanen min. Det har ikke vært så mye av det nå, men det er uansett unødvendig og reduserende for en forfatter når det skjer. Elise er en litterær karakter, og veldig langt fra meg. 

Hvordan fikk du selv problemer med rus?
– Jeg har ikke lyst til å snakke så mye om mine egne erfaringer, men jeg kan si at det begynte som selvmedisinering av traumer. For Elise i boken, som har en annen bakgrunn, starter i det små. Hun tror hun har kontroll og at hun er uovervinnelig med bakgrunnen sin. At hun skal kunne bli narkoman er noe hun ikke helt klarer å forstå. Hun er veldig naiv som tror hun skal slippe unna siden hun er den hun er. 

Hvorfor tror du unge folk oppsøker miljøer som de vet er farlige?
– Veldig mange som begynner med tunge rusmidler, har alvorlige barndomstraumer. Og for å bli en som injiserer, har man 4700 ganger større sannsynlighet for å ha opplevd barndomstraumer enn resten. Det er et vanvittig tall. Men jeg har vært opptatt av at traumeforklaringen ikke er for alle. Jeg har aldri likt den årsak-virkning-måten å tenke på – at du nødvendigvis må ha en grunn til problemene dine. Det kan være at du søker etter noe. Men om du ikke hadde traumer før du begynner å ruse deg, så vil nok rusen skaffe deg det. Da jeg skrev frem Elise, syntes jeg hun var en usympatisk karakter – jeg likte henne ikke. Men folk skjønner at hun har det vondt selv om hun gjør mye dumt. At hun møter litt sympati blant anmeldere og lesere, synes jeg er veldig fint.

 Du vil nyansere hva det er å være et offer?
– Du er ikke alltid et offer. Og selv om du er et offer, betyr det ikke at du er et godt menneske. Det sier ikke mer om deg enn at noe har skjedd med deg. Jeg er motstander av at man alltid skal fremstille ofre som noen gode engler. For det stemmer ikke, de er vanlige mennesker. 

Elise vokste opp på vestkanten i Oslo, selv vokste du opp på Årvoll på østkanten. Hvordan var det?
– Det var ganske blandet. Det var litt Aog B-gjengen i blokkene, og så var det litt småborgerlig sossemiljø i villastrøket. Jeg vokste opp i en villa, men fikk mer kontakt med blokk-barna, jeg var litt opprørsk i tenårene. Historien om Elise er helt annerledes. 

© Svein Finneide

«Jeg vil gi et innblikk i en verden som kanskje – og heldigvis – er fremmed for mange, og samtidig stikke hull på noen myter når det gjelder avhengighet»

Moren til Elise kjemper en desperat kamp for å redde datteren, og ender til og med opp som langeren hennes. Er det troverdig?
– Ja, det er det. Ane Ramm har for eksempel skrevet en tankevekkende selvbiografisk bok om dette, selv om historiene er forskjellige. Det er ikke utenkelig at mødre tar den rollen, ikke fedrene. Det er en desperat, men forståelig handling. 

Hva ønsker du å si med boken?
– Jeg ønsker først og fremst å beskrive avhengighet, hvordan det fungerer. Og jeg vil gi et innblikk i en verden som kanskje – og heldigvis – er fremmed for mange, og samtidig stikke hull på noen myter når det gjelder avhengighet. Boken sier jo også noe om klassereise og sosialt fall, og skammen over å ha blitt narkoman når du hadde alle muligheter i livet. 

Det er blitt hevdet at du er «en stemme for generasjonen som lever på kanten psykisk, selv om fasaden er intakt». Hva tenker du om det?
– Jeg føler ikke at jeg er det, da burde jeg heller skrevet om botox og influencere. Jeg føler mer at jeg er en stemme for dem som faller utenfor. Jeg skriver heller ikke om dem som sliter bak fasaden, jeg skriver om narkomane og dem som havner på barnevernsinstitusjon. Det hadde vært hyggelig om beskrivelsen stemte, men jeg er mer en stemme for dem som vår generasjon ikke har plass til, og det føles viktigere. 

Du har sagt at dine ekstreme erfaringer er blitt en styrke. Hva mener du med det?
– Litterært stemmer det jo. Jeg har noen erfaringer andre ikke har, som jeg kan bruke når jeg skriver. Også som menneske har jeg fått mye psykologisk innsikt. Men det er sammensatt, for det er mye jeg har gått glipp av fordi jeg har slitt. Så det er både en styrke og en svakhet. Men etter hvert som jeg blir stadig mer fungerende, så blir det mer og mer en styrke. 

Setter man mer pris på det «kjedelige» vanlige livet når man ikke har hatt så mye av det?
– Jeg skulle ønske at jeg kunne si ja, men jeg setter nok mer pris på det spennende vanlige livet. Jeg er nok en spenningssøkende person. Det streite A4-livet orker jeg ikke. 

Du er forlovet med en annen forfatter, Martin Svedman. Er det lettere å være sammen med en som forstår jobben din?
– Det er lettere, fordi vi møtes på så dype plan. Martin og jeg har en connection, vi skriver litt på samme måte, vi har samme litterære smak osv. 

Hvordan er du blitt påvirket av pandemien?
– Jeg synes det har vært tøft, ikke først og fremst på grunn av meg selv, men på grunn av de jeg visste slet enda mer enn vanlig, for eksempel de rusavhengige, sexarbeidere, psykiatriske pasienter. Jeg synes vel det var litt mange reportasjer i avisen om «Slik overlever du hjemmekontor». Det var folk som hadde det verre! 

Du trodde lenge at du ikke hadde noen fremtid. Hva tenker du om suksessen du opplever i dag?
– Den er jeg veldig takknemlig for, det har vært en lang og gradvis prosess. I ti år har jeg jobbet for å få det bedre og for den posisjonen jeg har. Jeg har fått veldig mange flere muligheter i livet enn jeg kunne drømt om. Jeg trodde ikke at jeg hadde noen fremtid i det hele tatt, bare en fortid. Så er jeg litt stolt av meg selv. Ikke for å være cocky, men det jeg har fått til er ganske imponerende!

BOKEN "Herion chic", 379 kr.

© Aschehoug

Om boken«Heroin chic» 

«Elise kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Alt er tilsynelatende trygt, likevel vil hun bort hjemmefra. Hun vil være vektløs, ikke sette spor. Hun prøver alt. Askese, overskridelser, for lite for mye. Så sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg – nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen. ’Heroin chic’ er en roman om et sosialt fall uten noen klar årsak. Om en lidelse som ikke er skitnet til av ytre omstendigheter. Den er nok i seg selv. Grunnstoffet.» 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...