© Svein Finneide / Gloria Forlag

Scener fra et destruktivt ekteskap

Hva gjorde Marianne Mjaaland og Kjetil Unneberg da de hadde problemer med å snakke om de vondeste periodene i det 43 år lange samlivet, som gjentatt utroskap og svik? De skrev en selvbiografisk roman om det, med hver sin stemme. Og holdt på å gå til grunne i prosessen.

21. mai 2019 av Lisbeth Skøelv

Marianne Mjaaland og Kjetil Unneberg

Alder: 63 og 65 år. Bor: I Asker. Familie: Gift med hverandre, har 5 barn sammen, i tillegg til at Kjetil har ett utenfor ekteskapet. Yrke: Marianne er forfatter, lege og psykiater, Kjetil er pensjonert kirurg. Sosiale medier: Marianne Mjaaland (Facebook). 

«Dette kunne ikke K tilgi. Tilgivelse hadde hun heller ikke bedt om. Men fordi det var utilgivelig, ville han tilgi. Bruke resten av livet på å tilgi. Eller drepe henne.»

Fra romanen «Samtaler fra et ekteskap»

Hvorfor skrev dere en så utleverende roman som «Samtaler fra et ekteskap»?

Marianne: – Jeg tenker at det er en slags utforskning av ytterkantene av kjærlighetens betingelser. På en måte man sjelden presenterer, der vi går inn i ting som mange ikke så gjerne deler, de tingene man helst holder skjult, men som likevel er en del av virkeligheten og samlivet. Det er ikke en polert versjon av samlivet.

Kjetil: – Det er en neddempet versjon.

For det er deres egen historie dere skriver om?

Marianne: – Det er i utgangspunktet vårt kompliserte samliv og levde liv vi skriver om, selv om det er en grenseoppgang i forhold til hva som er boken og hva som er vårt. Og hvor den grensen går vet bare vi.

Kjetil ville egentlig ikke skrive boken?

Kjetil: – Jeg gikk med på dette prosjektet fordi jeg trengte en fortelling om vårt liv for min egen del, fordi jeg syntes det var så kaotisk og uoversiktlig. Jeg trengte noe å holde meg fast i. Da Marianne utfordret meg til å gjøre bok av det, så var det ikke det som interesserte meg mest, det var å lage vår fortelling. Jeg synes ikke det var vanskelig å skrive, for historiene kom bare veltende frem, men det som kom frem var til dels rystende og ubehagelig.

Dere har måttet gjenoppleve de vondeste periodene i livet. Hvordan har det vært?

Marianne: – Det har vært veldig vondt, faktisk helt ødeleggende.

Kjetil: – Jeg ville at Marianne skulle gått mer i stykker enn hun gjorde, for hun har egentlig håndtert dette veldig bra. Jeg taklet det mye dårligere.

Marianne: – Han ville at jeg skulle gått til grunne. Men Kjetil, du ser ikke helt inn i meg heller, for det har vært mange ting som har vært veldig vonde å ta frem igjen. Det har sikkert vært litt fra begges side, men spesielt fra din side, ting som har vært holdt skjult i 40 år, og som har vært overraskende – eller ikke overraskende – smertefullt å ta frem. 

Taras journalist Lisbeth Skøelv intervjuer i hver utgave en aktuell forfatter med utgangspunkt i temaet i boken. 

© Svein Finneide

Da snakker du om begges utroskap?

Marianne: – Ja. Så kan man si: Er det viktig etter 40 år? Men det er det. Dette var vår skjøre begynnelse da jeg trodde vi var på vei til noe annet. Det gjør vondt. Det var en tid der jeg gikk og ventet og håpet veldig, mens Kjetil stakk ut forskjellige andre veier.

Kjetil: ­– Jeg forutser jo sviket lenge før det begynner. Som det står i boken sier jeg «vi kommer til å svike hverandre». Og da tenkte jeg mest på Marianne.

Marianne: – Vi var på en slags bryllupsreise og ventet barn, og så er det dette du sier? Du dømmer oss til svik. Det tenkte jeg da du sa det. Etter å ha lest din pseudo-dagbok, som jeg ikke da visste var en pseudo-dagbok, som viste at du hadde gjort mye mer enn jeg hadde å skilte med, da tenkte jeg «hvis det er sånn det skal være, så skal du få svik!» Det satte i gang en destruktiv adferd hos meg også. Jeg hadde ikke vært på det sporet før.

Kjetil: – Nei, jeg satte deg på det sporet. Jeg ville jo at du skulle lese meg som en åpen bok, se at dette var en hjelpeløs måte å be om troskap på. «Kan vi ikke prøve den smale sti? Kan vi ikke love hverandre troskap?» I stedet sier jeg at vi kommer til å svikte hverandre. Det kom ut noe helt annet enn jeg mente. Det er det som er så farlig med å åpne munnen.

Med all utroskapen og sviket som bare eskalerte, virker det som om det var en konkurranse om hvem som kunne såre hverandre mest?

Kjetil: – Vi endte opp med å protokollføre antall svik. Det er en oppskrift på hvordan elske og samtidig ødelegge et forhold fra første stund.

Marianne: – I perioder straffet vi hverandre ved å ha sex med andre. Hans utroskap gjorde meg sårbar, det gjorde så vondt at jeg måtte hevne meg. Men utroskapen har ikke ødelagt oss.

«Vi har vært gift i 41 år brutto (gift, skilt, gift på nytt, separert x2 innimellom, totalt 4 kirkelige velsignelser over ekteskapet), 5 barn sammen, Kjetil har i tillegg ett midt i søskenflokken.» Det var Mariannes kortversjon av samlivet til Tara før intervjuet. Det høres ut som et rotete samliv..?

Marianne: – Vi har gått fra hverandre flere ganger. Men samtidig er det en dynamikk i den vonde dansen, som gir en destruktiv spenning og en erotisk ladning. Det har vært der fra begynnelsen. Den måten å leve på har vært et slags lim og tiltrekning. Alle disse andre tingene har vært en flukt – fra vårt eget magnetfelt. Det har handlet mye om det som var oss, ikke alle de andre.

Kjetil: – Det har vært en effektiv kur mot likegyldighet og kjedsomhet.

Marianne: – Nei, vi har ikke kjedet oss. De fleste ville vel ikke levd et liv som vårt, eller levd videre når det ble sånn, som vi har valgt å gjøre. Det blir mye drama av slikt. Av og til stille drama. Men det som har skjedd blir ikke borte. Ingenting blir borte. Du bærer det med deg videre. Vi bærer med oss mange sår videre. Vi har skadet hverandre, og det er der fortsatt og det gjør fortsatt vondt. 

Les også: Parterapaut: dette er samlivets regel nr. 1

UTEN SENSUR: – Det som er sagt, kan aldri bli usagt. Og jeg har ønsket å si mye, men ikke våget. Derfor skrev jeg i disse månedene uten sensur, forteller Kjetil Unneberg, pensjonert kirurg som nå debuterer som forfatter. Boken har han skrevet sammen med sin forfatterkone Marianne Mjaaland.

Hvorfor ville dere hverandre så vondt?

Marianne: – Det var mye desperasjon. Men vi har hatt noen områder som har vært fredet, det er foreldreskapet og jobben. I jobben har vi støttet hverandre og vært veldig rause. Barna har vært et fredet område, beskyttet mot alt det kaotiske rundt. Om de har opplevd det sånn vet ikke jeg, men de har i alle fall vært hellige for oss. På en måte har alt det andre vært smått sammenlignet med hovedprosjektene våre. De andre tingene skjer i krokene. Så flammer det opp, og så dør det litt ut. Og vi lar det glippe, det blir en slags aktiv unnlatelsessynd.

Kjetil: – Det blir kanskje ikke borte, det blir heller stengt inne.

Marianne: – Det var litt skylapper, ikke se bakover eller til siden. Det var så ubehagelig at det var lettere for oss å gå inn i det som faktisk fungerte.

Kjetil: – Litt umodne har vi vært begge to, og vi har tatt frem både det beste og det verste i oss.

Boken har undertittelen «En kjærlighetshistorie». Er det det dere føler at det er?

Marianne: – Til tross for alt har vi funnet tilbake til hverandre hver gang. Det er stor kjærlighet. Det har vært en smertefull tøyning av den strengen, men den har alltid vært der. Og den er der fortsatt.

Kjetil: – I begynnelsen var Marianne veldig opptatt av at kjærligheten tåler alt. Jeg protesterte, ville ikke være med på det. Hun fikk kanskje rett. Den har i alle fall tålt forbausende mye!

Føler dere at dere gjennom deres historie kan lære oss andre noe?

Marianne: – Jeg tror ikke vi kan lære andre noen ting. Men vi kan vise at når alt er ødelagt kan man likevel finne noe som er verdt å bygge videre på. Det alle dømmer nord og ned kan være verdifullt for oss.

Kjetil: – Vi har aldri gitt opp. Og vi har vist at alt kan repareres.

Marianne: – Om ikke repareres, så kan man i alle fall bære det med seg og leve videre. Men det må være en vilje til både å bære at man har blitt såret og at man selv har sveket.

Greier dere å tilgi hverandre?

Marianne: – Noe kan tilgis og noe kan kanskje aldri tilgis. Men man kan håpe på eller be om nåde, eller forsones i et håp om nåde.

Lærte dere noe om hverandre i prosessen med boken som dere ikke visste fra før?

Marianne: – Absolutt – og kanskje om oss selv også.

Kjetil: – Vi har måttet komme opp av skyttergraven. Jeg har vært så bitter og hatefull at jeg har hatt begrenset evne til å se livet vårt gjennom Mariannes blikk. Nå har jeg kunnet innse at Marianne ikke bare er et monster, hun er et menneske, hun også.

Marianne: – Fordi vi skriver om livet vårt med hver vår stemme i boken, lærer vi ikke bare hva som skjedde, men også hvorfor. Det er mange ting vi aldri har snakket om, fordi forsoningene har vært såpass skjøre at vi ikke helt har våget å nærme oss det. Vi har nærmest latt som det ikke har skjedd.

Kjetil: – Vi har vært veldig tause og fornektende i forhold til hvor verbale vi egentlig er. Men det vi ikke kunne tie om, ikke tale om, det har vi nå skrevet om. Og også omskrevet. 

TURBULENT SAMLIV: Ekteparets 43-årige samliv har vært en reise i utroskap, svik, løgner, forsoning, aborter – og stor kjærlighet. 

© Svein Finneide

Har det vært terapeutisk å skrive boken?

Marianne: – Som terapeut ville jeg aldri anbefalt noen å gå inn i materien slik vi har gjort, såkalt re-traumatisering. Vi har kommet gjennom det, men det har også gitt noen sår. Det var ikke gitt for oss at vi skulle komme oss velberget igjennom dette. Vi har på en måte gått til grunne flere ganger de månedene vi skrev, og vi hadde ikke kunnet holdt på så mye lenger. Vi holdt nesten ikke ut mer.

Kjetil: – Jeg vet ikke om man kan kalle det terapi, men det har i alle fall åpnet opp. En av Mariannes viktigste innvendinger har vært at jeg er så avstengt, at jeg har gått i frys. Dette har åpnet opp så jeg har et mye større følelsesregister å by på nå, men samtidig har jeg gått litt i oppløsning også. Jeg hadde hatt mer enn nok med vår private samtale, jeg skjønte kanskje ikke rekkevidden ved at det skulle ut i bokform, at det da kom til å bli en offentlig samtale også, for eksempel intervjuer. Det er ekstremt ubehagelig. Og litt vulgært. Jeg har alltid foraktet de som skal blottstille seg, stå frem og mene de kan tilføre andre noe viktig med å fortelle sin egen historie. Og nå gjør jeg selv det. Jeg har ingenting å si til mitt forsvar, jeg møter meg selv så til de grader i døra. Men jeg trodde heller ikke at noen ville gi ut boken ...

Marianne: – Andre kan syntes at vår historie er grotesk og stygg, og det har de også rett i, men vi står for historien som vi har. Jeg kan godt skamme meg over ting jeg har gjort, men jeg skammer meg ikke over vår historie eller vår kjærlighet. Det er mange stygge ting men det er også stor kjærlighet, og begge deler er der hele tiden.

Dere har advart de fem voksne barna deres mot å lese boken. Hvorfor?

Marianne: – De står selvsagt fritt til å lese den, men vi har i alle fall sagt at det er en bok som handler om sider ved vårt samliv som de kanskje ikke vil vite om. Hva tenker du selv du ville lest om dine egne foreldre? De fleste vil ikke vite slikt.

Hvordan vil dere oppsummere samlivet deres?

Marianne: – Jeg synes det har vært en storslagen reise.

Kjetil: – Ja, det har det vært.

Marianne: – Vi har lært at man må ville forholdet, kjempe for kjærligheten. Nærmest med livet som innsats. Bokstavelig talt, for i perioder var det så hardt at man ikke visste om man kunne leve med det.

«Livet deres fortjener større ord enn hvem som vant», skriver dere mot slutten av boken. Hva mener dere med det?

Kjetil: – Det er jeg som går i meg selv, for utgangspunktet i min fortelling er at Marianne vant. Jeg gjør meg selv til taperen i historien. Marianne prøver å lære meg forskjellen på å stå ved mine tap og å være en taper. Jeg skjønner ikke helt forskjellen, men det høres jo smart ut. Konrad i boken ber om nåde ordløst, han slutter å ha seg med andre kvinner omtrent halvveis i samlivet, mens Maria i boken fortsetter. På den måten vinner hun den destruktive dansen.

Hvor står dere i dag?

Marianne: – Nå er vi bare oss. Og det er nok. Vi er ikke i en kamprelasjon nå, vi er omsorgsfulle og kjærlige med hverandre.

Kjetil: – Bortsett fra når du er litt sint på meg …

Marianne: – Ha-ha, ja. Den vonde prosessen vi har vært igjennom har også gitt oss en romslighet og styrket det vi har sammen. Vi lever ikke lenger på den måten vi gjorde – men fortsatt med mye lidenskap, som er en viktig dimensjon som jeg er takknemlig for at vi har beholdt. Kanskje trodde jeg at vi måtte bære alle sidesprangene for å holde lidenskapen ved like, men nå er det i alle fall ikke nødvendig lenger.

Kjetil: – Kanskje det ikke var det da heller? Men mørket var viktigere for deg enn for meg.

Marianne: – Det var det.

Kjetil: – Det var jeg som på en måte initierte utroskapen i begynnelsen, men så var det du som etter hvert ble den som førte an.

Marianne: – Kanskje. Akkurat der er vi nok ikke helt enige.

Var boken verdt alt?

Marianne: – Jeg mener det. Jeg føler på en måte at jeg kan rette meg litt opp nå, jeg er litt stolt av vår historie, jeg står i alle fall ved den.

Kjetil: – Du er kanskje stolt, men det er ikke jeg. Om dette prosjektet ble mest pluss eller minus gjenstår å se. Men det har i alle fall satt meg i kontakt med meg selv på en måte som jeg ikke ville vært foruten. Så da har det kanskje vært verdt det. Dette er en bok som jeg nå kan lukke igjen og bli ferdig med så godt jeg kan. Et sted må man faktisk sette strek og se fremover! 

© Gloria Forlag

Om boken «Samtaler fra et ekteskap»

«Maria og Konrad har vært gift i førti år, og har fem barn sammen. De har hvert sitt språk, og skriver fra hver sin side av en historie de har sammen. De to parallelle historiene er flettet sammen slik livene deres har vært uløselig knyttet til hverandre i en uuttalt pakt som også gir leseren innsyn i en nådeløs dynamikk. Det blir tidvis hudløst og ubehagelig om hvordan to mennesker som står hverandre nær kommuniserer ­– og ikke kommuniserer med hverandre.»

Gloria Forlag, 379 kr. 

Kanskje er du også interessert i...