© Svein Finneide

Olaug Nilssen: - Jeg har følt mye skam

Bokaktuelle Olaug Nilssen snakker om skammen over å bli sykmeldt, sorgen over sin utviklingshemmede sønn, hvorfor hun er blitt hard og ufølsom – og hvorfor forfatteren ikke orker venninnenes meningsløse sladring.

27. desember 2020 av Lisbeth Skøelv

«Eg forventa at han skulle bli frisk. Tenkte ut korleis han skulle bli det. Var så sikker på at eg kom til å få det til. Og så skulle vi kome på tv, han skulle sitje på talkshow og prate om erfaringa med å sitje fast i seg sjølv …» 

Fra romanen «Yt etter evne, få etter behov»


Tre år etter at du vant Brageprisen for romanen «Tung tids tale», er du tilbake med en ny bok om å være pårørende til et barn med autisme. Hvorfor samme tematikken? 

– Jeg tror ikke at jeg er ferdig med den tematikken, og det ligger mitt hjerte nært å skrive om psykisk utviklingshemning og hvordan det er å forholde seg til det. Men det har vært viktig for meg denne gangen å ikke skrive selvbiografisk. Alt som skjedde rundt «Tung tids tale» var helt fantastisk, men jeg ble totalt utslitt av det også

På hvilken måte? 

– Å by så mye på seg selv i den livssituasjonen jeg har, både i boken som var rå og direkte, men også i intervjuer, debatter og foredragene jeg holdt, gjorde at jeg ble helt utkjørt. Både det å bruke tid på å reise rundt når jeg burde vært hjemme og utfordringene jeg sto i på hjemmebane, men aller mest var det nok at jeg gjorde meg så sårbar. Det er mye styrke i å gjøre det, men jeg har kjent veldig på at det klarer jeg nok ikke å gjøre igjen. 

For du skrev selvopplevd om din autistiske sønn Daniel i forrige roman …? 

– Ja, og derfor var det viktig at denne romanen skulle bli noe annet. Her har jeg konstruert både historien og karakterene. Men å beskrive psykisk utviklingshemning og relasjonen mellom mor og barn, det kunne jeg ikke gjort om jeg ikke visste noe om det. 

Hvordan oppdaget dere at sønnen deres ikke var helt som alle andre? 

– Han hadde en normal utvikling de første årene, men mistet språk og ferdigheter og ble utagerende rundt treårsalderen, og alt vi hadde prøvd å lære ham om vanlig barneoppdragelse, var borte. Det var en veldig krevende prosess å akseptere og forstå at dette faktisk skjedde. Vi måtte etter hvert akseptere at det var virkeligheten. Jeg forstår nesten ikke i dag hvordan vi kom oss igjennom det. 

Moren i «Yt etter evne, få etter behov» forventet at det skulle skje et mirakel. Gjorde du også det? 

– Ja, man leser jo om mer eller mindre troverdige mirakelhistorier. Tro, håp, intenst ønske. Å forholde seg til hvor brutal virkeligheten hans var, var virkelig ikke lett. Vi hadde to andre små gutter også i den perioden, og det gjorde det hele enda tøffere å gå igjennom. Jeg husker jo hvor livredde vi var for at det samme skulle skje med dem. Vi tolket alle tegn i verste mening. 

SKRIVER ANNERLEDES: Forfatterskapet til Olaug Nilssen forandret seg gradvis da sønnen ble diagnostisert som autist. – Tekstene ble nok mer spisset, de er mer rett på sak nå, sier den prisvinnende og bokaktuelle forfatteren.

© Svein Finneide

Når greide dere å slå dere til ro med at ting var som de var med Daniel? 

– Det har vært en lang og tung prosess. Å skrive «Tung tids tale» var for meg en måte å klare å avfinne meg med situasjonen på. Da jeg begynte på boken, håpet jeg jo at den skulle slutte med at legene tok feil. I stedet ble det aksept som forløsning. Da kunne situasjonen falle til ro. 

«Tung tids tale» ble hyllet av anmelderne og vant blant annet Brageprisen – hvordan opplevde du selv mottagelsen? 

– Den var helt fantastisk, og en slik respons er veldig rørende når det er en så personlig bok. Det føltes som om mange brydde seg om oss og situasjonen vi var i – og om sønnen min. Jeg har av og til tenkt på om jeg ville ha tålt det motsatte, dersom jeg hadde fått hard kritikk for boken eller ingen brydde seg, det hadde jo vært grufullt. For jeg var veldig intenst opptatt av at denne boken skulle bli sett. 

I flere av bøkene dine har du tatt utgangspunkt i din egen familie og dine egne erfaringer. Hva synes familien om det? 

– Daniel kan ikke svare for seg, det er jo litt sårt, og da «Tung tids tale» kom ut, hadde jeg veldig blandede følelser overfor det. Sett i ettertid tenker jeg at det bare har hatt positive konsekvenser for ham. Jeg behøver ikke å skamme meg over det. Jeg hadde avklart det med mannen min før boken kom ut, og de to yngste var litt for unge til å forstå, men de har klaget litt på at jeg ikke har skrevet en bok om dem også, he-he. Det er en lettelse for oss alle at jeg ikke har skrevet om familien denne gangen, og det gjorde det også veldig mye lettere for meg å skrive «Yt etter evne, få etter behov». 

Du har stått på barrikadene som pårørende til et barn med spesielle behov. Er du først og fremst forfatter eller aktivist? 

– Med min siste roman tenker jeg at jeg opplagt er mest forfatter, i forrige roman var jeg nok begge deler. For å være helt ærlig er jeg ikke så god til å drive med det viktige og nødvendige, men litt traurige organisasjonsarbeidet. Jeg er nok best til å skape oppmerksomhet rundt saken, som jeg har gjort med bøkene. Kanskje jeg skulle holde meg til det? Men det er litt aktivisme i «Yt etter evne, få etter behov» også. Jeg skriver jo om at familien har rett på en institusjonsplass som de ikke får. Det er også et sårt punkt, fordi han må ofres for at familien skal klare seg. Det er ikke bare enkelt, det heller. 

For du mener det er skambelagt å være forelder til et barn som er avhengig av hjelp fra samfunnet. Hvorfor? 

– I «Tung tids tale» skrev jeg om hvor tungt jeg synes det har vært å akseptere det. Man ønsker jo å greie alt selv, men når det ikke går, må man be om hjelp. Avlastning er ikke noe man nødvendigvis ber om med lett hjerte. Det er en sterk følelse av nederlag og skam ikke å være supermenneske, ikke å kunne ta seg av sitt eget barn. Å ha et barn med spesielle behov og to andre små barn ved siden av jobb, går ikke opp. Nå vet jeg at det er sånn det er, nå har jeg akseptert det og føler ikke lenger skam.

«Det er en sterk følelse av nederlag og skam ikke å være supermenneske, ikke å kunne ta seg av sitt eget barn»

Du har vært ærlig om at du har vært så utslitt at du i flere perioder har vært sykmeldt. Hvorfor valgte du åpenheten rundt det? 

– Åpenhet har vært viktig for meg, men jeg greier ikke å slutte å synes at det er et nederlag. Jeg synes helt ærlig at det er tungt. Jeg var sykmeldt da jeg ga ut min forrige bok, «Ikkje tenk på det». Jeg skulle lansere den og ha arrangementer, men det gikk fullstendig på trynet. Det er nok litt derfor jeg skjønte at det ikke bare var situasjonen hjemme, men også all sårbarheten jeg har utsatt meg for, som ble for mye for meg. Så da en ny bokutgivelse nærmet seg, fikk jeg for mye angst for å bli eksponert selv. Selv nå kjenner jeg på frykten for at det skal skje igjen. 

Moren i «Tung tids tale» var et voldsoffer som ble slått og bitt av sin egen autistiske sønn, og som også måtte bruke makt tilbake. Kan man bli traumatisert av slikt? 

– Det er jo veldig tabu å snakke om. Selv ble jeg nok mer traumatisert av opplevelsen av at Daniel endret seg og «forsvant» for oss. Jeg merker at jeg er blitt hard og ufølsom – litt som jeg beskriver Rakel i den siste romanen min. Mitt forhold til Daniel er jo helt annerledes enn mitt forhold til de to andre sønnene mine. Jeg krever nok mer av dem enn hva som er vanlig, og så må jeg jobbe med å ha tålmodighet med følelsene deres – fordi det føles så smått. Men det føles jo selvsagt ikke slik for dem. At jeg strever med det, er nok en skade jeg har fått på grunn av at jeg har måttet forholde meg til de mye tøffere og vanskeligere tingene med Daniel. 

I boken sier hovedpersonen at hun ikke takler småpraten til venninnene når de møtes. Hva tenker du når du hører folk klage over bagateller? 

– Jeg må ofte jobbe for å gidde å bry meg. Jeg greier ikke å engasjere meg i sladderen og småpraten deres. Jeg prøver jo så godt jeg kan, men når noen skal overtolke noe og lage drama ut av ingenting, da blir jeg bare oppgitt og får lyst til å si: «Ta deg sammen, hold kjeft! Du vet ingen ting om livet!» 

Hvor henter du styrken din fra? 

– Tydeligvis er jeg sterk, men jeg kjente meg ikke overbevist om det da jeg sto i det som verst. Kanskje henter jeg styrken min fra kjærligheten til Daniel. Jeg er nødt til å være sterk for å kunne beholde ham. 

«Få meg på, for faen» fra 2005, som handler om ungdommelig kåtskap, var ditt store gjennombrudd. Hva tenker du om boken i dag? 

– Jeg er ikke flau over den, men jeg er jo ikke der lenger. Det er som om det er et annet liv. Temaet føles ikke viktig for meg i dag, men fremdeles tar folk kontakt med meg om boken, så den er kanskje viktig for noen, og det er jo fint. 

Hva har vært den viktigste lærdommen for deg etter at livet ditt ble snudd på hodet? 

– Mange tror om seg selv at de vet bedre. Jeg har lært at man aldri skal tro noe som helst om andre. 

Les også: Slik kan skammen bli en venn

NY BOK: ’Yt etter evne, få etter behov’, Samlaget, 379 kr. 

© Samlaget

Om boken

«Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer? I ’Yt etter evne, få etter behov’ får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han. 

Med ’Yt etter evne, få etter behov’ har Olaug Nilssen skrive ein humoristisk og alvorleg roman, og ei forlenging av tematikken i ’Tung tids tale’ frå 2017: Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer, i vår individualistiske tid? Og finst det balanse i rekneskapen mellom plikt og fridom blant menneska, ikkje minst blant medlemmane i ein familie?» 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...