© Johs Bøe

Nina Grünfeld: – Farmoren min var prostituert

Helt siden forfatter og filmskaper Nina Grünfeld var liten, har hun lurt på hvem farens ukjente mor var. Etter over 30 års søken fant hun svaret: Farmoren var en prostituert som ble offer for holocaust. Nå har den dramatiske familiehistorien blitt til en bestselgende bok.

16. mai 2020 av Lisbeth Skøelv

NINA F. GRÜNFELD

Alder: 53 år. 

Bor: I Oslo. 

Familie: Gift med Stig, en datter, Paula (22), to voksne bonusbarn, Sindre og Julie. 

Yrke: Forfatter, filmskaper og foredragsholder. Førsteamanuensis ved Høgskolen Innlandet på Lillehammer. 

Sosiale medier: nina_grunfeld (Instagram) og Nina Grünfeld (Facebook)

«Alle dagdrømmer og fantasier jeg en gang hadde hatt om farmoren min, forsvant. Virkeligheten tok over. Her var hun, i stykker og biter i politirapporter, avhør og dommer. Det var mye å ta inn over seg.»

Fra boken «Frida – Min ukjente farmors krig» .

Du forteller i «Frida – Min ukjente farmors krig» at å skrive boken har vært en lang reise, ut i verden og inn i deg selv. Hva mener du med det?

– Fra jeg var barn har jeg lurt på hvem farmoren min var, hva hun gjorde og hva som ble hennes skjebne. Boken om Frida ble forutgått av tre filmer og en bok som alle er personlige prosjekter. På sett og vis er dette blitt en stor del av mitt skapende virke.

Hvor lenge har du jobbet med boken?

– Det konkrete arbeidet ble påbegynt med research i 2017, mens skrivearbeidet har pågått de siste 18 månedene. Men jeg har jaktet på min fars familie siden jeg var 21, så underbevisst har jeg nok gjort research på boken i over 30 år. 

Hva fant du ut i jakten på din farmor?

– Jeg klarte å kartlegge livet hennes fra vugge til grav. Gjennom dette arbeidet fant jeg en historie som omhandlet det å være en stigmatisert og marginalisert kvinne i mellomkrigstidens Sentral-Europa.

Du fant ut at hun jobbet som prostituert. Hvordan var det å oppdage noe sånt om sin egen farmor?

– Det ble en slags bekreftelse på noe vi hadde ant, men ikke med sikkerhet visst. At Frida hadde problemer kom ikke som noen overraskelse, i og med at hun hadde gitt fra seg barnet sitt, men å få innsyn i omfanget og de enkeltstående hendelsene, som jeg beskriver i boken, var dramatisk. At dette rammet min egen farmor gjorde opplevelsen ekstra dramatisk. 

Nina sammen med sin kjente far, psykiater og samfunns­ debattant Berthold Grünfeld, i 2005. Han døde to år senere av kreft. 

© Linda Næsfeldt

Faren din, den kjente psykiateren Berthold Grünfeld, skammet seg over det han visste om opphavet sitt. Har du følt på den samme skammen?

– Nei, snarere tvert imot. Jeg ser en dramatisk skjebnefortelling til en kvinne som forsøker å overleve og som er villig til å strekke seg langt. Frida hadde det som på jiddisk (et språk basert på tysk og hebraisk som jøder snakket primært i Øst-Europa) heter chutzpah og som betyr at man har pågangsmot og freidighet – kanskje mer enn man normalt har godt av.

Men hvis ikke Frida stadig hadde vært i klammeri med loven, hadde du kanskje ikke funnet ut noe om henne, siden de fleste opplysningene du har stammer fra politirapporter. Hva tenker du om det?

– Det var jo trist at Fridas liv ble av den karakter at hun til stadighet havnet i de offentlige etatenes søkelys, så som politiet, etterretningen og helsevesenet. På den annen side, det er takket være nettopp disse hendelsene og rapportene at jeg fant spor etter henne og kunne rekonstruere livet hennes til det som nå er blitt boken «Frida». 

Du skriver at jakten på henne ble som en besettelse. Hvorfor?

– Å lete i arkiver er et detektivarbeid man fort kan bli besatt av. Dessuten lærte jeg mye. Ønsket om å finne mer og lære mer ble stadig større, og er der fremdeles. Dette forklarer kanskje også hvorfor mange driver med slektsforskning. Å finne sine røtter og sin historie er på mange måter å forske i seg selv, i hvert fall om man har en interesse for epigenetikken som enkelt sagt kan beskrives som bindeleddet mellom arv og miljø og vitenskapen om hvordan miljøpåvirkning kan endre uttrykket i genene våre.

Hva tror du Frida selv ville tenkt om at du skrev bok om hennes liv?

– Jeg skriver i boken at denne historien kanskje burde forblitt ufortalt, nettopp fordi den forteller om en rekke stigmatiserende hendelser i Fridas liv, men jeg har landet på at den er viktig å fortelle, helt enkelt fordi vi trenger kunnskap også om den type liv som Frida levde.

Hele familien Grünfeld på båttur sommeren 1969. 

© Privat

Du håpet lenge på en lykkelig slutt. Det ble det ikke. Hvordan føltes det?

– Jeg tror vi alle ønsker lykke og glede for dem vi er glad i. Jeg traff aldri Frida personlig, men like fullt var hun farmoren min. På samme måte som jeg håper det skal gå godt for de jeg er glad i, hadde det vært hyggelig om også Frida fikk oppleve lykke.

Hva har vært det vondeste på denne lange reisen?

– Å lese om all motgangen hun opplevde. Selvfølgelig har Frida også hatt gode dager og gode opplevelser, men disse står ikke nedtegnet i rapportene. Mine såre opplevelser ligger i detaljene, som da jeg fant ut hva hun hadde i vesken sin, hvilken farge hun hadde på håret til enhver tid og hvor beruset hun var da hun ravet omkring gatelangs. Å lese om hvordan hun kjemper for å oppnå troverdighet og respekt, er smertefullt.

Og hva har vært det fineste?

– Det å oppleve at hun ikke ga opp. At hun var sint og sa sin mening, selv om det kunne være livsfarlig. Jeg liker temperamentet hennes, selv om det kanskje også ga henne problemer. 

Du fikk din farmors navn som mellomnavn. Følte du noen forpliktelser av den grunn?

– Nei, men det har nok gitt meg en nærhetsfølelse – en stadfestelse av et slags bånd. 


Din far ble bortadoptert like etter fødselen, bodde i flere fosterhjem og barnehjem, og ble sendt til Norge som barn for å unnslippe nazistenes jødeforfølgelse. Minst to ganger unnslapp han døden. Hvordan har det vært å vokse opp med en far som har en så sterk forhistorie?

– Pappas historie var annerledes enn alle de andre fedrenes historier da jeg vokste opp. Det gjorde ham og vår familiehistorie eksotisk, i positiv forstand. Utfordringen lå nok mer i at han også var preget av sin barndom og brukte mange år på å bearbeide dette. I og med at han var psykiater hadde han ervervet seg kunnskap som han kunne nyttiggjøre seg av. Det finnes jo en slags myte om at få trenger terapi mer enn psykologer og psykiatere. 

Nina under sin andre researchreise til far­ morens fødeby, Leles i dagens Slovakia, i 2017.

© Privat

Tror du det var ekstra viktig for faren din å gi dere barna den trygge og gode barndommen som han selv manglet?

– Absolutt. Han spurte til stadighet mine brødre og meg om vi syntes vi hadde hatt en god oppvekst. Det hadde vi jo, og det var han glad for. Men til dette må det tilføyes at min mors tilstedeværelse betydde alt, ikke bare for oss barna, men også for ham.

Du har laget tre filmer og skrevet to bøker med utgangspunkt i din fars historie. Hvorfor denne fascinasjonen av familiens fortid?

– Det er tilfeldig, men det handler nok om at denne delen av vår moderne historie er så omfangsrik og har hatt så stor betydning for det samfunnet vi lever i nå i dag. Den første filmen «Ukjent opphav» (2005) handler om faren min og har en direkte link til boken «Frida». Den andre filmen «Den døende doktoren» (2008) handler mer om hva det vil si å skulle dø. Filmen og boken «Ninas barn» (2015) handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo under andre verdenskrig, og er således en del av vår felles krigshistorie. Mine verk tar utgangspunkt i noe personlig, men handler om oss alle og vår felles historie. 

Tror du det kommer flere prosjekter med familien din i fokus?

– Nesten all skapende virksomhet av god kvalitet har et personlig utgangspunkt, mener jeg. Jeg har ingen planer om å lage flere fortellinger om min familiære bakgrunn, men har flere historier på gang hvor jeg henter inspirasjon fra egne erfaringer.


Du forteller i boken at du følte at Frida ga deg sin velsignelse til å skrive boken. På hvilken måte?

– Det skjedde noe helt konkret, av magisk karakter, mot slutten av researchperioden, som nesten gjorde meg religiøs. Jeg har valgt å tolke dette som et tegn fra Frida på at jeg har hennes aksept. Jeg kan ikke avsløre hva dette er. Les boken!

OM BOKEN:

«Frida – Min ukjente farmors krig»

«Første gang Frida Grünfeld ble registrert i en politisak, var våren 1931. Hun var jødisk, prostituert, mistenkt for spionasje – og hun var gravid. 

Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908 og levde et omflakkende liv i Sentral-Europa. Hun fødte sønnen Berthold og satte ham bort da han var bare én uke gammel. Han kom senere til Norge som flyktning og ble en av våre mest kjente psykiatere.

Men hva skjedde videre med Frida? I denne boken drar barnebarnet Nina F. Grünfeld tilbake og leter etter farmoren sin. I avhør, rettsdokumenter og arkiver finner hun små spor og opplysninger, og hun ser hvordan nettet snører seg stadig tettere rundt henne. Myndighetene var ute etter slike som Frida. Så kom nazistene til makten.

Historien om Frida er en rystende fortelling om tilhørighet, savn og tap.»
Aschehoug, 379 kr. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...