POPULÆR POET: Trygve Skaug er poet på flere platformer: På Instagram, mellom to permer, i kirkerom året rundt og snart på en tv nær deg.

© Esten Borgos

Møt Norges mest folkekjære poet: Trygve Skaug

Trygve Skaug har gjort poesi til allemannseie og skriver trøstende sanger til dem som trenger det. Nå er den populære dikteren og artisten aktuell i den nye sesongen av «Hver gang vi møtes».

22. januar 2021 av Erik Valebrokk

Jeg har definert begrepet «verdens fineste publikum», som er den gruppen jeg henvender meg til, sier Trygve Skaug en smule beskjemmet. Å være «folkekjær poet» er ikke en rolle du inntar uten å bli gjenstand for en smule kritikk. Skriver du dikt som sprer seg som ild i tørt gress i sosiale medier og selger tusenvis av bøker, er ikke veien lang fra popularitetens tinder til beskyldninger om å representere norsk poesis død.

 – I «verdens fineste publikum» er det veldig åpent. Alle kan være med der hvis de vil. Det er ikke noen opptakskrav, men jeg snakker jo til de som har lyst til å høre på. Jeg har ikke noe behov for å henvende meg så intenst til de som ikke vil. Det vil bare gjøre vondt i livene deres, sier Trygve med adresse til sine kritikere. 

Samtidig unnskylder han seg for en stor boardskampanje i Oslo som hans forlag Cappelen Damm sto bak. 

– Da dukker du opp i fleisen på de som ikke har bedt om det, men folk tar jo ikke skade av å lese et dikt heller, sier han med et smil som brer seg gjennom det velstelte skjegget.

Trygve Skaug

Alder: 35. Født 6. februar 1985 i Trøgstad. 

Bor: Ørje i Viken fylke. 

Familie: Kone, tre barn. 

Bakgrunn: Har gitt ut to plater med StMorritz, tre soloalbum, fem diktsamlinger. 

Aktuell: Deltager i «Hver gang vi møtes» på TV 2, ute med diktantologien «Hjemmekamp» og EP-en «Like små» med nye versjoner av StMorritz-sanger.


© Esten Borgos

Utover vinteren dukker Trygve Skaug opp hos enda flere «som ikke har bedt om det», som en av årets deltagere i TV 2s populære serie «Hver gang vi møtes». Her får vi se ham i formodentlig trivelig omgang med artistkollegene Maria Mena, Hanne Krogh, Hkeem, Staysman, Arne Hurlen fra Postgirobygget og Agnete Saba fra The Black Sheeps. 

– Det er noe av det fineste og gøyeste jeg har vært med på. Jeg fikk meg noen skikkelig gode nye venner, som jeg ble veldig, veldig glad i. Det var bare Maria og Hanne jeg kjente fra før. De andre hilste jeg på for første gang der på gården, sier han. 

Vi sitter på hver vår benk i Bragernes kirke i Drammen, etter at en misforståelse førte til at vi ikke kunne møtes i Lillestrøm kirke noen dager tidligere. Det er ingen hemmelighet at Trygve er religiøs, og han trives tydelig i kirkerommet. Likevel er det et uvanlig sted for et intervju, så hvorfor møtes vi egentlig her? 

– Det er fordi jeg kjenner at det er trygt å være her i stedet for at jeg skal gå på besøk til noen og da prøve å slappe av. Mange kommer inn og synes at kirka er et svært bygg, at det er skummelt eller at man må snakke lavt, men jeg er vant til å ha med ekstra anlegg for å snakke ekstra høyt, svarer Trygve. 

I motsetning til mange kolleger begrenser han seg ikke til førjulstiden, men spiller i norske kirker året rundt. Og ikke bare spiller han her, han bruker kirkerommet til å skrive også. 

– Hvis jeg er i en by og har en dag ekstra hvor jeg kan jobbe, pleier jeg å ringe kirkekontoret og spørre om det er mulig å sitte i kirka deres i noen timer. Det pleier å gå greit. Det har sikkert å gjøre med at jeg har vokst opp med å være mye i kirka, forteller han.

Psst... Dette er podcastene du må høre!

NY GJENG: Trygve har tilbragt en spennende tid med denne gjengen. Fra 16. januar og hver lørdag utover vinteren er det foruten Trygve, Agnete Saba, Arne Hurlen, Hanne Krogh, Hkeem, Maria Mena og Staysman som utgjør «Hver gang vi møtes».

© Vegard Breie/TV 2

Trygve Skaug vokste opp på det lille tettstedet Båstad i Trøgstad, i dag en del av Indre Østfold i Viken fylke. Her ble han født en kjølig februardag for snart 36 år siden, til mamma Ann-Christin som var barnehagetante og pappa Terje som var byråkrat i Oslo, som fjerdemann av fem søsken. Trygve beskriver Trøgstad som «en veldig landlig landsbygd som er prega av lavt tempo og stor motorinteresse (…), kanskje litt prega av at mannsidealet er å være skitten på henda og røyke rullings», men er glad for de trygge rammene et slikt sted gir. 

– Det fine med å bo et sånt sted, er at alle veit hvem alle er. Det er veldig røddig. Jeg bor på et veldig likt sted nå, Ørje, i nabokommunen, og liker hele konseptet med bygda. Det var bare deilig å begynne på nytt sånn at jeg ikke kjente historien til alle som bodde der fra før. Det er akkurat de samme folka, bortsett fra at de heter noe annet og at jeg ikke kjenner dem. Det synes jeg er digg. Jeg liker at unga vokser opp der. Jeg er veldig glad i det «lille». «Unga» er tre barn på elleve, sju og tre. De to yngste er jenter, den eldste «en fotballgutt på toppen der». 

Da han selv vokste opp, gikk familien i kirken annenhver søndag, og om ikke den unge Trygve Skaug var voldsomt opptatt av salmesang, var kirkerommet likevel viktig for det musikalske veivalget. 

– Jeg hadde en i klassen som var bestevennen min, Halvard. Det var jo ikke mange kristne i Trøgstad, iallfall ikke i min klasse, men vi var to i samme kull med foreldre som var der hver gang det var gudstjeneste, så vi møttes oppå galleriet. Vi satt ganske nær orgelet og hadde med oss kortstokk og After Eight som vi fikk av bestemora til Halvard. Hvis vi var stille, kunne vi ta en etter hver salme eller noe. Men det var det derre trøkket fra orgelet i treverket. Det bruser, det dirrer i benkene. Det gjorde veldig inntrykk. Du fikk ikke alltid med deg hva presten sa, men musikken var på en måte som å gå på konsert annenhver søndag. Det var ikke noe gjesp over det for min del, og så var jo Halvard der, så vi hadde det helt topp. Godtid med godteri attpåtil, ler han.

KIRKEGJENGER: – Hvis jeg er i en by og har en dag ekstra, pleier jeg å ringe kirkekontoret og spørre om det er mulig å sitte i kirka deres noen timer, forteller Trygve.

© Esten Borgos

Store deler av Trygves sang- og diktkatalog, hvis ikke hele, er sentrert rundt de tre dydene vi kjenner fra Bibelen – tro, håp og kjærlighet. Hva legger han i disse dydene? 

– De trigger hverandre litt. Når det er vanskelig med kjærligheten, trekker jeg til håpet. Hvis det er vanskelig med trua, så trekker jeg også til håpet. Heldigvis har jeg ikke mange stunder hvor håpet blir borte, men hvis den biten får det litt vanskelig kan jeg kikke på de to andre og se om det er noe der. Da får jeg ofte tent håpet igjen, men det har jeg heldigvis aldri hatt så store problemer med. Med trua og kjærligheten er det noen kamper i livet for mange, også for meg. Når jeg skriver, prøver jeg å skrive om hvordan det er å være menneske. Hva som gir folk håp er veldig forskjellig, hva folk tror er veldig forskjellig, og hva som er kjærlighet er veldig forskjellig, men de grunnpilarene er veldig viktige for hva jeg lager.

Har du alltid vært religiøs, eller har du hatt noen agnostiske eller ateistiske perioder? 

– Det har jeg jo hele tida, egentlig, at jeg lurer på hva det er jeg tror, hvordan alt henger sammen og sånn. Men det har aldri blitt borte, og det er jo deilig. Jeg har prøvd å se hva som skjer hvis en strekker den strikken lengst mulig. 

Hvordan strekker du den strikken, da? 

– Det handler om å tørre å stille alle spørsmålene, og tørre å utsette seg for tilstrekkelige mengder med åpenhet. Kanskje ikke tvil er det riktige ordet, men det handler om å være åpen for hva andre mener og høre på andre. Min tro er veldig lite låst og er i bevegelse hele tida. Det er veldig godt å leve hvis en har rom for å være åpen og høre hva andre tenker. Da lærer jeg noe nytt. Jeg er ikke så opptatt av å sette utropstegn eller to streker eller punktum. Jeg lever godt med masse spørsmålstegn i livet, til troa og til håpet og til kjærligheten som vi prata om. 

DE TRE DYDENE: Tro, håp og kjærlighet trigger hverandre litt, mener Trygve, som skriver mye om de tre dydene vi kjenner fra Bibelen.

© Esten Borgos

Da Trygve flyttet fra Trøgstad var det for å gå på internatskole i Os utenfor Bergen og ta videregående, og det var da han startet sitt første seriøse band. Etter tre år i øvingslokalet ved siden av studiene ble det mer seriøst det fjerde året. Da reiste Trygve og bandkameratene på turné og hadde noe sånt som 120 spillejobber på forskjellige ungdomsklubber og lignende. 

– Vi var fem gutter, en veldig sammensveisa gjeng, med fem seter i bilen og soveposer hver natt. Det var fantastisk, men vi kjente at det blei litt mye. Jeg tror alle kjente på at de hadde lyst til å være litt fra hverandre, minnes han. 

Trygve og bandkameraten Thomas flyttet til Bergen, og startet kvartetten StMorritz. Det var Trygve som skrev låtene, på engelsk. Via en konsert de la ut på musikkdelingsnettstedet Myspace ble bandet oppdaget av to størrelser i Bergens musikkmiljø, Daniel Birkeland og Calle Hamre. De hadde såpass tro på StMorritz at de ville jobbe gratis for dem, for så å høste fruktene av arbeidet når og hvis det ble platekontrakt. Etter tre års hardt arbeid, med innspilling og konserter, omtrent idet øyeblikket platen skulle sendes til trykk, dukket tvilen opp: 

– Calle Hamre sa han trodde det ville være veldig fint om jeg prøvde å skrive noe på norsk. Jeg tenkte at det tør jeg ikke, men prøvde å skrive en låt i skjul som han syntes var veldig fin. Da var det å overbevise de andre om å gjøre alt på nytt. Alle hadde brukt så mye krefter på det. Jeg endte opp med å oversette tekstene til norsk og skrive fire nye låter, forteller Trygve. 

Resultatet ble bra nok til at flere plateselskap ble interessert, og bandet fikk kontrakt med Sony Music. De ga ut debutalbumet «Tusenvis av ting i 2010», og singlen «Prøve meg igjen» ble en stor hit, årets mest spilte låt på NRK P1 det året. 

– Daniel og Calle fikk endelig igjen for strevet. Det var veldig godt, kjente jeg, sier Trygve og forteller lakonisk om hvordan forholdet til Sony snart fislet vekk. 

– De måka på med tv-reklame, spytta i 1,4 millioner eller noe sånt i promobudsjett på den plata der. De fikk ikke igjen det de ønska, så var det ei plate til, og så blei det stille. Da sa de «hyggelig å bli kjent med dere, men nå kan dere gjøre hva dere vil». Det gikk fort over.

STMORRITZ: F.v.: Erlend Vesteraas, Bjørnar Sangolt, Trygve Skaug og Maria Elisabeth Brandal Berstad utgjorde bandet som hadde stor, men kort suksess. 

© Esten Borgos

Omtrent på denne tiden fikk alle StMorritzmedlemmene barn, Trygve inkludert, og de gikk hvert til sitt. Trygve ga ut sin første diktsamling «11 millioner Bugg» i 2013, og han ville heller ikke gi opp musikken og debuterte under eget navn med platen «Martyren» i 2014. Den skilte seg veldig fra StMorritz, men ligner heller ikke så mye på de to platene som fulgte. 

Det tok med andre ord litt tid før han fant det uttrykket som nå definerer ham som soloartist? 

– Det var nok en reaksjon. Jeg hadde veldig behov for å få ut litt pigger på den plata, tror jeg. Det er mye stygge lyder der, og den låter ikke nødvendigvis så pent. Det kan jo gå litt i veien for teksten. Med StMorritz-tinga ble det kanskje polert så mye at tekstene ble litt daffe, så det blei det en reaksjon på det, nå skal det søren meg ikke poleres noen ting. Jeg ville få fram at jeg har noen hester under panseret, sjøl om det er ting på den plata som er mildt og godt også. 

Var det et spesielt punkt, en låt, en tekst, et øyeblikk, et eller annet, som fikk deg til å innse at «ja, nå er jeg her, dette er det jeg handler om, det er dette det skal være»? 

– Sangen «Martyren», da den begynte å gå på radioen. Folk hadde skrevet til meg før om at de likte musikken min og sånn, men jeg hadde lyst til å få fram tekst som sa noe, som jeg følte var viktig. Responsen tyda på at det hadde skjedd noe da noen skrev «takk for denne låta, den har snudd opp ned på høsten min» eller «jeg hører’n på repeat». Det var et øyeblikk på en festival hvor det kom en bikerfyr bort til meg, og jeg tenkte at nå skal han mobbe meg eller ta meg eller noe sånn. Så slapp han ølen og kasta seg rundt meg og begynte å grine over «Martyren», som han hadde hørt på radio. Han fortalte om hva den hadde betydd for ham. Sånn type respons blei litt annerledes enn det jeg var vant til, forteller Trygve, fremdeles litt ør over den seks år gamle opplevelsen. 

– Eller «Heldig», den låta om å være pappa. Jeg var på vei hjem fra jobb, så dette var på natta, og jeg fikk en SMS fra en fyr som hadde pakka bilen med tinga sine og kjørt ut av tunet med kona og ungene liggende igjen hjemme. Han hadde kjørt en kilometer, så kom den låta på radioen. Han hadde stoppa, hørt låta, snudd og kjørt tilbake igjen, og sendte meg melding idet han sto på tunet hjemme, «Takk skal du ha for den låta.» Det slo meg at det er derfor en må skrive.

MATCHENDE REPORTER: Taras journalist Erik Valebrokk tok på seg hawaiiskjorta og reiste til Drammen.

© Esten Borgos

Trygve Skaug har inntatt rollen som «trøster»

Han sier «jeg ser deg», «jeg vet du har det tøft». Følgelig får han mange henvendelser fra folk som har det vanskelig. Han bekrefter at det kan være tungt å bli eksponert for så mange triste skjebner. 

– Ja, det er heavy. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg gjerne fulgt opp alt, men jeg innser at det må noen andre gjøre. Det tyngste er jo at det er mange som ikke har noen, og de åpner seg til meg. Jeg hadde en fin opplevelse her hvor jeg fikk en sånn melding fra ei som ikke hadde noen, men hvor jeg da visste at i nabobygda – for der har jeg spilt før – der er det ei til. Hva om dere møtes? Så fikk jeg linka opp de to, og nå har de fått veldig fin kontakt. Det er jo vakkert, da. Det løser seg liksom. 

– Du er også opptatt av selvmord. 

– Ja, det må vi få slutt på. 

– Du har skrevet diktet som begynner «dette er en ode til de gutta og de jentene som måtte gi tapt». Det fikk fornyet aktualitet da Ari Behn tok sitt eget liv. Kjente du Ari eller har du mistet andre i selvmord? 

– Jeg kjente ikke Ari, men jeg har kjent andre. Det var derfor jeg skreiv diktet, og jeg følte det var fint å dele det på nytt. Det trigga det samme i meg som da jeg skreiv det. Jeg følte at jeg kjente Ari Behn selv om jeg ikke gjorde det. Det er kroneksempelet på hvor store ringene blir i vannet. En gutt jeg var veldig mye sammen med, tok livet sitt for mange år siden. Det var meg og Halvard på galleriet, og så var det David. Vi overnatta hos hverandre og var sammen hver dag og var sammen støtt i hæljene og på skolen. På ungdomsskolen sklei vi litt fra hverandre, og så gikk jo jeg et annet sted på videregående. Så tok han kontakt da jeg bodde i Bergen og prøvde å koble på igjen, og to uker senere tok han livet sitt. Da skjønte jeg at det var et slags farvel eller noe sånt. Det var heavy. 

Davids selvmord inspirerte til sangen «Allting blei stilt» på debutalbumet til StMorritz, men Trygve spilte den nylig inn på nytt da han aldri var helt komfortabel med den oppstemte originalen. I den stillfarne nye versjonen for kassegitar, cello og piano kommer budskapet endelig frem. 

– Ikke de i bandet en gang visste at det var en tekst om selvmordet til David, så det har jo surra litt i bakhuet at jeg ikke har klart å prate om det. Hvorfor snakker vi ikke om det, liksom? Det vil jo bli mindre av det hvis vi snakker om det, sjøl om vi veit at det kan gå i bøljer. I bygda mi har det vært flere etter hverandre, men det må man gjennom før man får snakke om at dette ikke er greit. Der handler det om bygdekulturen og de karene med rullings og motorolje på henda som ikke snakker sammen. Dette må snakkes om. Vi må ikke unngå det, sier Trygve med ettertrykk.

INSTAGRAMPOET: Trygves setninger blir til vakker poesi på Instagram.

Trygve engasjerer seg også for flyktningesaken

Han svarer avkreftende på om han tror det er for lite empati i verden, men tror noe som er vanskelig for folk, er forståelsen av hvor stor effekt bare litt hjelp kan gi. 

– Mange begynner å nægge og si ting som at «det hjælper ikke å spøtte i ei krone her og ei krone der, problemet ligger hos regjeringa i det landet, problemet ligger i en hel kultur og den er 2000 år gammal». Det er å drepe initiativet til å hjelpe. Da må vi si «nå må du slutte, nå må du prøve å gjøre noe», til de som nægger. Hvis alle gjør det, i tillegg til å gi 250 kroner i måneden eller hva du måtte ønske å gi, til et eller annet bra, vil vi se at penga våre er kjempemye verdt. 

I likhet med resten av kultur-Norge har Trygve Skaug hatt sine utfordringer det siste året, men er takknemlig for støtte fra NAV og en «sparekonto som det ikke er så veldig mye igjen av». Nå er showet på veien igjen, og et visst lys kan skimtes i enden av tunnelen. Om koronaen har voldt mye skade, både direkte og indirekte, har den også hatt enkelte positive sider. Det mange har kunnet glede seg over i kjølvannet av helsemyndighetenes tiltak, er mer tid med familien, og Trygve er intet unntak. 

– Jeg tror det har vært veldig bra at man fikk sjansen til å lage seg et nytt oppsett for sin familie. Vi har i hvert fall oppdaga at vi har det veldig fint sammen. Det er kjempefint å være så heldig. Finne sånn gulltid, oss fem, sier Norges mest folkekjære poet om sin familie, smilende og slentrende på vei ut av Bragernes kirke for å ta seg en røyk. 

Han er alltid så ordentlig, så vennlig, så snill, virker det som, at den røykingen egentlig er ganske overraskende. Det er iallfall vanskelig å forestille seg at han har spesielt mange andre laster, men hva gjør egentlig Trygve Skaug når han skeier ut? 

– Å, jeg har mange laster, sier han og ler. 

– Jeg holder de fleste av dem godt for meg sjøl, men en som kommer tydelig til syne er at jeg ofte trøstekjøper gitarer, avslutter han.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...