© Svein Finneide

Mor og datter i fritt fall

Et spent forhold mellom mor og datter har gitt inspirasjon til mye drama og mange romaner. I teaterstykket «Kunsten å falle» når intrigene nye høyder.

24. april 2019 av Tone Solberg Styling: Milja Salovaara, Nationaltheatret Make-up: Ruth Haraldsdottir Norvik, Nationaltheatret
© Nationaltheatret

Kari Simonsen

Alder: 81 år

Bor: I leilighet i Oslo sentrum.

Familie: Enke etter forfatteren og dramatikeren Peder Cappelen. Tre sønner og tre barnebarn.

Yrke: Skuespiller.

Sosiale medier: Facebook

Aktuell: «Kunsten å falle» på Nationaltheatret.


Liv Bernhoft Osa

Alder: 61 år

Bor: I hus i Oslo sentrum.

Familie: Gift med Per Gørvell, to voksne døtre.

Yrke: Skuespiller.

Sosiale medier: Twitter, Facebook.

Aktuell: «Kunsten å falle» på Nationaltheatret. 

Bakgrunn

  • Historien om mor og datter som begge het Edith Bouvier Beale, er også satt opp som musical. I 1975 kom dokumentarfilmen «Grey Gardens». Da «Grey Gardens» ble sluppet som spillefilm i 2009, var det med Jessica Lange og Drew Barrymore i rollene som mor og datter.
  • «Kunsten å falle» av Sara Stridsberg hadde premiere på Nationaltheatret denne våren, og det er satt opp nye forestillinger på Amfiscenen fra 28. september 2019. Stykket er oversatt av Morten Borgersen, som også har regien. Se: nationaltheatret.no.

Jeg har vel aldri spilt et galere kvinnemenneske!

Kari Simonsen rister lett på hodet der hun sitter sammenkrøllet i lenestolen i Nationaltheatrets publikumsfoajée. På bordet foran henne står farris og lunken kaffe. Ingen skulle tro at hun som nå utfordres av flengende galskap vil runde 82 år til sommeren. Kari Simonsen har da også vært kontinuerlig i jobb, og ofte på turné, siden hun gikk av med pensjon på 70-årsdagen. 

En eksentrisk og forhenværende sositetsdame fra de gjeveste kretser i New York er en passende utfordring, selv om hun innrømmer at det å lære seg teksten utenat denne gangen har vært et lite «helvete». Ikke fordi hukommelsen er i ferd med å rakne, men fordi teksten er springende og krevende. Ellers ser hun frem til vårens forestillinger:

Det er virkelig en spennende utfordring å spille en såpass gal, slem og lunefull mamma. Jeg har aldri møtt noen som i det hele tatt minner om Store-Edie i mitt virkelig liv. Her er ingen levende rollemodeller å stjele karaktertrekk fra. Alt må hentes ut fra teksten – og fantasien.

OVERKLASSE-SLUM: Selv om ærverdige Nationaltheatret også er modent for renovering, er det langt mer staselig enn det falleferdige herskapshuset i East Hampton hvor mor og datter Edith Bouvier Beale holdt til. 

© Svein Finneide

I stolen ved siden av lener Liv Bernhoft Osa seg tilbake i stolen. Hun er 20 år yngre enn kollega Kari, og fortsatt en ofte benyttet skuespiller i Nationaltheatrets faste ensemble. Etter selv å ha tolket flere roller som mamma de siste årene har, både på scenen og i filmer, er hun nå datteren. Og ikke hvilken som helst datter. Etter i fem år å ha forsøkt å gjøre lykke i New York, så Lille-Edie seg nødt til å vende hjem til mamma. Påskuddet var at mamma sikkert trengte hjelp, men det var mer av nød enn av morskjærlighet. Heller ikke Lille-Edie hadde noe sted å dra. Når stykket utfolder seg i et usedvaling søplete scenerom, har mor og datter levd sammen i 17 år.

Det er ganske interessant plutselig å være datter på scenen igjen, erfarer Liv.

– Å jobbe med dette stykket, har gitt meg en del aha-opplevelser. Jeg innser at ett eller annet sted inni oss er vi nok veldige avhengige av mamma, på godt og vondt. Da dramatiker Sara Stridsberg var hos oss under en av de tidlige prøvene, formulerte hun seg omtrent slik: 

– Alle mennesker kjenner nok av og til på lengselen etter å «hoppe av», «dette ut av tiden» og vende tilbake til mors trygge verden. Du rekker ut en hånd i håp om at mamma er der og tar i mot deg. Det er det samme om du er barn eller voksen. 

Mor og datter Bouvier Beale i henholdsvis 1922 og 1975.

© Scanpix

Sara Stridsberg regnes i dag som av av Sveriges mest fremtredende samtidsforfattere, og fikk i 2006 Nordisk Råds litteraturpris for sin andre roman, «Drømmefakultetet». Det sies om henne at hun ofte skriver om kvinner i utsatte posisjoner, basert på virkelige personer. 

«Kunsten å falle», som hadde premiere i Stockholm høsten 2015, er inspirert av to historiske kvinneskikkelser og en dokumentarfilm hvor de gestaltet rollene som seg selv. I «Grey Gardens» fra 1975 fikk de to fallerte sositetsdamene, mor og datter Edith Bouvier Beale, en slags stjernestatus i amerikansk bevissthet.

Og det var en status som begge hadde higet etter i årevis. Ingen av dem hadde selvinnsikt nok til å se den begredelige sannheten i øynene: at de var to fallerte berømtheter som manglet både bakkekontakt og kontakt med verden utenfor.

Historien om de to er ganske spesiell. De holder til i en enorm herskapsbolig i det mondene rikmannsområdet East Hampton, nord for New York. Huset har 28 værelser, som på midten av 1970-tallet nærmer seg beskrivelsen falleferdig rønne. Bare ett av dem er nå beboelig. Forfallet har kommet så gradvis at ingen av dem reflekterer over at regnvannet pipler inn. Lyspærene har sluknet, én etter én. 17 katter formerer seg ukontrollert i de tomme rommene. To vaskebjørner har også flyttet inn, og blir matet av de to kvinnene som kanpt har råd til mat til seg selv. Omgitt av skitten oppvask og tomme hermetikkbokser spiller mor og datter verbal ping-bong med bitende sarkasmer utfoldet i et klassisk hat-kjærlighetsforhold. 

VERDENSKJENT NIESE: Virkelighetens Store-Edie var mest kjent som tanten til USAs feterte førstedame Jacqueline Kennedy.

© Scanpix

I sin samtid var mor og datter Edie mest kjent for sitt slektskap med Jackie Kennedy. Som tante og kusine holdt de jevnlig kontakt med USAs feterte førstedame. Hun har også en gjesteopptreden på scenen, i skikkelse av Erland Bakker, som har alle birollene i stykket. Bakker stikker også innom i form av to fortvilede, bekymrede brødre, en tidligere elsker og en pastor.

Som ung gjorde mamma Store-Edie en viss karriere som kabaretsanger. Hun levde også et ganske utsvevende liv, med opptil flere elskere. Men Store-Edies skilsmisse fra Lille-Edies og sønnenes far, satte punktum både for økonomisk velstand og kunstneriske drømmer.

– At ektemannen valgte å forlate henne, var nok ganske selvforskyldt, mener Kari. – Det var jo ganske raust av ham å overlate henne et stort hus og retten til å bo der resten av livet. Det lille gratialet som også utbetales, er ikke noe å leve av for to damer som er oppdratt til et liv i luksus og lediggang, ikke arbeid. De klarer knapt å holde sulten unna.  

DRØMMEN: 17 år etter at hun måtte forlate rampelyset, drømmer Lille-Edie fortsatt om å bli modell. Hun skifter stadig antrekk og ser seg selv både i speilet og bakover i tiden

© Svein Finneide

Datter Lille-Edie drømmer kontinuerlig om å gjenoppta en karriere hun i ungdommen gjorde noen halvhjertede forsøk på. Hun ser seg selv i rollene som modell og danser. Nå er livsløgnen at hun ser seg nødt til å ta seg av moren. I hvert fall var det det hun utbasunerte da hun satte fra seg kofferten i den store hallen.

– «Jeg trodde ikke at du klarte deg uten meg», sier Edie til moren. I virkeligheten var det nok med halen mellom beina, fastslår Liv. – De to kvinnene er gjensidig avhengig av hverandre, uten verken å innrømme det for seg selv eller den andre.

I stedet spiller mor og datter et slags kontinuerlig teater for og med hverandre. Lille- Edies modelldrømmer gir seg nå utslag i et stadig skift av kostymer, parykker og annen hodepynt. Hun tar det hun har for hånden for å skape nye antrekk. Historien forteller at håret ble svidd av ved en ulykke i barndommen. Sannsynligvis hadde hun en hårsykdom. I samtalene mellom de to passerer tidligere hendelser og glimt av fordums elskere revy langs minnenes humpete landevei. Slik brytes kjedsomheten og de får tiden til å gå.

– Mor og datter lever på en livsløgn, fortsetter Liv. – De forholder deg ikke til verden utenfor, men lever som om tiden står stille og de skaper selv sine roller. Dette er teater som inneholder alle fasetter. Det er både gøy, trist, fælt, slemt og koselig, men kanskje fremfor alt tragikomisk.

De to skuespillerne er like fullt enige om at det temaet som trekker forestillingen ut av settingen fra midten av 1970-tallet og inn i vår tid, er det evigaktuelle mor-datter-forholdet.

– Som mor i dette stykket er jeg nesten panisk redd for at datteren skal forsvinne. Store-Edie er fullstendig avhengig av Lille-Edie, sier Kari. – Siden moren er i ferd med å bli gammel, er maktbalansen mellom de to forskjøvet. At barn ønsker å redde sin voksne forelder, er slik de fleste har det i livet. Denne problemstillingen er meget gjenkjennelig, men er i «Kunsten å falle» tatt helt ut i svart komikk.

Som Liv konkluderer: – I vårt stykke er alt dette sammensatt og mye er snudd på hodet. Det synes jeg er artig og utfordrende. Jeg møter meg selv i døra, og må vedkjenne meg flere urfølelser. Jeg må kjenne på at jeg ikke var så uavhengig som jeg trodde, at det er lett å skylde på mor når noe går galt. Selv har jeg to døtre, og håper jo virkelig ikke at jeg skal være noen "hemsko" i deres liv. Kanskje er det ikke mulig å slippe helt unna, men så gæren som moren er i dette stykket, det skal litt til å bli. 

FRA MOR TIL DATTER: Etter en rekke roller som mamma, kan Liv Bernhoft Osa stråle som datter i «Kunsten å falle». Opplev henne i forrykende samspill med Kari Simonsen på Nationaltheatret høsten 2019.

© Nationaltheatret

Seneste

Kanskje er du også interessert i...