Bok 2021
© NTB / Forlaget Oktober

Monika Fagerholm: - Gode bøker kan redde liv

– Vold er aldri privat, sier Monika Fagerholm, som vant Nordisk råds litteraturpris i fjor for sin nye roman om en gruppevoldtekt og tiden etter. Den finske forfatteren mener litteraturen kan gi oss et språk for det vi burde, men ikke greier å snakke om.

25. april 2021

«Nåde», sa hun, Sascha. Men de viste ingen nåde. «Skrekkens firkløver», som de skulle bli kalt. «Brutal gruppevoldtekt». «Ung kvinne mishandlet i flere timer». «… de fire overgriperne, ‘guttungene’, tilhører samme gjeng – og alle er skolekamerater …» 

Fra romanen «Hvem drepte bambi?»

Gratulerer med Nordisk råds litteraturpris for 2020. Hvordan føltes det å vinne en så prestisjetung pris?
– Det er selvsagt kjempegøy. Og veldig uventet. Det er hyggelig nok å bli nominert, for Nordisk råds litteraturpris var det fjerde gang. I 2016 mottok jeg Svenska Akademiens nordiske pris, som kalles «den lille Nobelprisen» – ved siden av den prisen er dette naturligvis den største. 

Hvilket forhold har du til nominasjoner og priser?
– Jeg pleier å bli glad over nominasjonene, det holder. Jeg er ikke så veldig konkurransemenneske, og jeg synes ikke litteratur er noe man kan konkurrere i. Da jeg begynte som forfatter på åttitallet, var det ikke noen «hype» rundt priser, det var også veldig få priser, men folk leste og diskuterte og kjøpte og lånte bøker da også. Selvfølgelig er det gøy med priser, men noen ganger føles det som om det også har endret oss forfattere og vår måte å forholde oss til hverandre på, til det verre. For å skrive bra må du lese, både gammelt, klassisk og nytt – og hvis du hele tiden konkurrerer, er det ikke sikkert du alltid er en lydhør leser.

Jeg har lest at du mener man skal ha flaks om man vinner priser – spesielt hvis man er kvinne. Hva mener du med det?
– Som jeg sa er det umulig å konkurrere i litteratur. Bøker er forskjellige, har forskjellige stemninger og forskjellige ambisjoner, så for at noen skal se nettopp din bok, må du ha flaks. For ikke så lenge siden var det umulig for Nordisk råd å gi litteraturprisen til en kvinnelig forfatter, det var grunnen til at Märta Tikkanen, også hun finlandssvensk, ble tildelt en kvinnelig nordisk litteraturpris, en skyggepris, på syttitallet. Mye har skjedd siden den gang, men menn og kvinner er fremdeles ikke likestilte, noe som er et faktum (men under endring). Det handler ofte om at det forventes at menn skriver universelt og eksistensielt, mens kvinner skriver spesifikt og mer fra den «lille» sfæren.

Så til temaet i boken: I en luksusvilla utførte fire tenåringsgutter en brutal og langvarig voldtekt av en 17 år gammel jente fra en barnevernsinstitusjon. Men fokuset ditt i romanen er ikke på offeret?
– Jeg skriver om en fiktiv velstående forstad. Jeg ønsket en kontekst der en gruppevoldtekt finner sted, der det er mange ressurser, makt og penger, for å etablere «stillhetskulturen» som ofte blir født etterpå. Hvis det er mye makt og penger, er det også mye som står på spill. Jeg ville ta for meg det som skjedde etterpå, for det som interesserer meg som både menneske og forfatter, er stillheten etter denne typen voldskriminalitet. Og hvor vanskelig det er å snakke om det. Dette til tross for rettssakene som gjennomføres, men som heller ikke de gir den «rettferdigheten» de burde når det gjelder voldelige forbrytelser av seksuell karakter mot kvinner. Ofte er det offeret som skal sees og karakterdømmes mer enn gjerningsmennene, noe som kan være ytterligere traumatiserende. 

ET EVENTYR: – Jeg skriver fordi det er gøy, det er et eventyr, jeg er nysgjerrig, jeg vil finne ut av ting, forteller Monika Fagerholm. 

Hvorfor er offeret Sascha bare en bifigur i boken?
– Sascha har ikke mye stemme, nei, men jeg ser det som et realistisk bilde av systemet, og en forutsetning for stillhet – at offeret blir stille, eller manipulert til stillhet. Sascha vil ikke være et offer, vil ikke bli stigmatisert som et, og hun vet at det uansett ikke finnes noen rettferdighet for henne i det miljøet, til det er motkreftene, pengene og makten for stor. Jeg var veldig inspirert av Jeffrey Epstein-saken og den første farseaktige rettssaken i 2009, da jeg skrev romanen. Metoo ble med under prosessen, selv om jeg i 2017 allerede hadde skrevet på boken i to år. Metoo er en enorm endringsbevegelse, en pågående prosess der ofrene, de som ble rammet, endelig fikk en legitim stemme i den offentlige samtalen. Og det trengs. Vi må slutte å være stille, vi må kunne snakke om disse tingene. 

Har du selv opplevd Metoo-krenkelser?
– Jeg var ung på sytti- og åttitallet, hvor det som i dag vil kalles seksuelle overgrep var veldig normalt. Nei, det var «ikke så farlig», heller ikke traumatisk. Det som overrasket meg med Metoo, enda jeg har vært feminist hele livet, er at noen grumsete hendelser faktisk kunne være Metoo-hendelser. Jeg tror det er viktig å kunne se og innse at ikke alt er like farlig, det finnes mange gråsoner, men det er ikke det samme som å si at det er greit å krenke noens privatliv eller integritet. Forskjellen da og nå er at da var det noe som «alle» drev med, så man var ikke flink til å legge merke til slikt. Verken ting som skjedde en selv eller med andre. Jeg mener at gutter og menn burde være mer på ballen og bli med på Metoo-diskusjonen. Det føles litt som at det bare er kvinner som tar opp og snakker om disse tingene, og så lenge det er tilfelle, vil endringene skje mye saktere.

Hvordan fikk du ideen til «Hvem drepte bambi?»?
– En konkret ting som skjedde under skriveprosessen, var at i min lille hjemby der aldri noe skjedde, skjedde det i 2017 et brutalt drap. En ung mann planla og myrdet sin ekskjæreste på ekstremt voldelig vis. Etter å ha vært savnet og etterlyst i en halv dag, ble han funnet død i skogen. Han hadde skutt seg. Denne saken hadde vært sjokkerende hvor som helst, men det ble ekstra vanskelig fordi alle i den lille byen kjente disse ungdommene, som var vakre og vellykkede, gutten hadde vært hele byens fotballhåp. Så det fantes – og finnes fortsatt – et kollektivt traume. Det ble stille, og det har det vært veldig vanskelig å takle som et samfunn. Jeg bor her og var en del av alt, samtidig som jeg også innså at jeg måtte notere meg hvordan stillhet skapes, dens mekanismer og fremfor alt hva «bambi» vil vise: hva stillhet gjør med oss.

Les også: Hva er empati

KRITIKERROST: Monika Fagerholm er glad for at hennes prisbelønte roman har fått strålende anmeldelser også i Norge. – Boken har jo et tøft tema, men samtidig har det vært viktig – som det alltid er – å ha humor og nærhet til livet, sier den finske forfatteren.

© NTB

Du mener man bør prate mer om forbrytelsen i stedet for å tie den i hjel. Hvorfor?
– Vold er aldri privat, den eksisterer alltid i en sammenheng som den påvirker. Det finnes også noen tilfeller, i mindre sammenhenger, som kan kalles kollektivt traume. Ryktespredning er det som kommer i stedet for stillhet: rykter har alltid den funksjonen å finne en «syndebukk». Noe som skal være noens feil. Så rykter hindrer oss i å se sammenhengen, faktorer, saker der vi – som et samfunn av voksne kvinner og menn – burde tatt større ansvar, burde ha grepet inn. 

Er det annerledes å skrive en roman som tar utgangspunkt i hendelser fra virkeligheten?
– Siden denne uansett ikke er basert på virkeligheten, men kun har hentet inspirasjon fra den, er svaret nei, det er det ikke. Samtidig har jeg følt sterkt, også mens jeg skrev, at det jeg skrev var viktig. For jeg tror at hvis vi ikke finner et språk for å snakke om vold mot kvinner, vil det bare fortsette å skje. Hvilken rolle kan litteraturen spille i slike traumatiske saker? – Jeg tror at litteratur kan, ved å forme, vise og undersøke, gi oss et språk for det vi burde, men ikke greier å snakke om. Kanskje til og med avmystifisere. 

Du har sagt at du skriver for de som synes at litteraturen og kunsten skal være så viktig at den redder liv. Hva legger du i det?
– Gode bøker kan redde liv – fremfor alt sjelen til leseren. Etter Karl Ove Knausgårds bøker er jeg selv blitt fordypet, endret, nesten omgjort – på noen måter. Det er hans måte å bore i livet og i verden på. Og samtidig lykkes med å fortelle interessante historier. 

Du har jobbet med litteratur i 30 år. Hva vil du si er det viktigste du har utrettet gjennom skrivingen din?
– Jeg har aldri tenkt på forfatterskapet som en karriere, og det plager meg at prosessene mine er så langsomme selv om jeg er flittig og skriver hver dag. Men jeg ønsker å skape endring med det jeg gjør. Jeg bestemte meg tidlig for at mine reiser eller prosesser skulle ha en innvirkning på meg, at jeg skulle komme ut av dem på en annen måte enn da jeg gikk inn i dem. Det har som oftest skjedd. Litterært sett tror jeg at jeg har gjort en innsats for å sikre at jenter blir sett på som mennesker i seg selv – ikke som små psykoseksuelle fenomener som snart skal bli «kvinner» – og bærere av eksistensielle problemstillinger, sånn som mannlige helter, gamle og unge, har fått være i litteraturen for lesere gjennom alle tider. 

Du har en teori om hvorfor vi leser bøker. Hva er den?
– Jeg tror vi leser bøker fordi vi ønsker å komme i kontakt med noe vi ikke visste at vi ønsket å føle, leve i, være i, erfare. I alle fall er det slik det er for meg når jeg leser. Sånn er de beste bøkene, de mest uforglemmelige. Alltid. 

Les også: Hva er kjennetegn på en narsissist?

Bok 2021

Forlaget Oktober, 399 kr.

Om boken: «Hvem drepte bambi?»

«’Nå skal vi begynne på et nytt kapittel. Og en vakker dag er det blitt så mange nye kapitler at ingenting av dette har hendt.’ 

Villabyen er en rolig og fasjonabel forstad til Helsingfors. Men fra kjelleren i et av de ærverdige husene dunker en dyp bass. På en fest blir det begått en brutal gruppevoldtekt der. De fire gjerningsmennene, ’guttungene’, kommer fra stedets øvre sosiale lag. Offeret, Sascha Anckar, gjør det ikke. 

Lokalsamfunnet lukker øynene for den avskyelige forbrytelsen. Guttenes foreldre gjør sitt ytterste for å begrense skadene på familiens rykte. Mødrene trøster og beroliger, fedrene griper etter lommeboken. Den foretaksomme Cosmo Brant, guttenes barndomsvenn, gjør derimot det stikk motsatte. Seks år senere erklærer han at han vil lage en film om voldtekten, og den filmen skal hete ’Hvem drepte bambi’? 

’Hvem drepte bambi?’ er en skarp og uhyggelig roman om vold og makt, om fortellinger som smuldrer opp og familier som går i oppløsning, og om en for alltid tapt uskyld. Boken er oversatt av Kyrre Haugen Bakke. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...