© Svein Finneide / Gyldendal

Kristine Storli Henningsen: Mørket tiltrekker meg!

Selv om krimforfatter Kristine Storli Henningsen føler seg livsglad og lys til sinns, har hun alltid vært tiltrukket av mørke og uhygge. Som ung drev hun med spiritisme – helt til foreldrene forbød det.

7. juni 2019 av Lisbeth Skøelv

«Det er fullstendig naturstridig. En kvinne som velger å ta livet av seg selv og sitt eget barn, ved å henge seg, rett før fødselen. Det var som å lytte til et pianostykke der én tangent var ustemt.» 

Fra romanen «Den som elsker deg høyt»

I din første bok i krimsjangeren skriver du om satanistiske kvinner. Hvordan fikk du inspirasjon til temaet? 

– Da jeg bodde et år i Panama fikk jeg så vidt innblikk i «det svarte magi»-miljøet, og syntes det var fascinerende. Jeg har alltid vært tiltrukket av det mørke, uhyggelige, mystiske, myteomspunne. Jeg dras mot det, lik fluene mot møkka. Jeg synes også det var spennende å skrive om kvinner i satanistiske ringer, ettersom dette i hovedsak har vært forbeholdt menn.

Mye av handlingen er lagt til Sør-Spania, der du for tiden bor. Har du selv opplevd okkulte ting? 

– Jeg drev litt med spiritisme og sånn da jeg var tenåring, som Quija-board, sammen med noen venninner. Vi spurte om banale ting: Hva den nye hesten i stallen het, om den og den var forelsket i oss, om det virkelig var onde ånder i rommet, og sånt. 

En gang holdt en venninne og jeg på med spiritisme i badstuen, og etterpå begynte det å brenne. Det var en skremmende opplevelse. Trolig glemte vi å blåse ut stearinlyset, men likevel ... Det ble uansett forbud mot spiritisme, fra mor og far, etter dette! Jeg har ikke opplevd okkulte fenomener, men jeg har en tendens til å fange opp stemninger. 

Da jeg kom til Fuentes de Cesna, landsbyen handlingen i boken er lagt til, følte jeg at den hadde en spesiell polaritet: Om dagen var det en hyggelig, liten landsby – og når mørket senket seg opplevde jeg at den fikk en uhyggelig stemning. 

Jeg gikk rundt i de smale, mørke gatene og hørte det risle i kjetting, hundene gjødde så det ga ekko i fjellene rundt, det kom lav musikk fra lukkede skur, og jeg følte det var øyne som stirret på meg fra hushjørnene og vinduene. Dermed begynte fantasien å løpe løpsk – og etter hvert manet en historie seg frem.

Les også: Camilla Läckberg: – Jeg er f… ikke så verst!

MÅ UT: – Hvis jeg ikke skriver, visner jeg. Det er så mange historier inni meg som vil ut, at det av og til føles plagsomt, sier forfatter Kristine Storli Henningsen.

© Svein Finneide

I din forrige roman bok skrev du om en morbid begravelsesagent. Nå er det satanisme. Hvorfor har du en dragning mot mørket? 

– Inni meg er det en livsglad person, full av lys og entusiasme, som har spiret frem fra en god barndom. Jeg lurer på om det er derfor jeg bevisst har oppsøkt det motsatte gjennom hele mitt liv – det mørke og ofte uhyggelige. Disse kreftene fascinerer meg – og kanskje trenger jeg det for å oppnå en viss balanse.

Hovedpersonen i boken er journalist og har flyttet til Andalucìa i Spania med familien. Har hun flere likhetstrekk med deg? 

– Fie er nysgjerrig og «drevet», som meg, men i langt større grad. Jeg tror ofte vi forfattere tar noen sider av oss selv og forstørrer dem kraftig opp. Jeg er forøvrig også glad i verdejo (spansk hvitvin), som Fie, men drikker heldigvis ikke like mye.

I 2014 flyttet du og familien utenlands. Hvor gikk ferden? 

– Vi flyttet til Panama i 2014, der vi bodde i ett år, deretter ble det solkysten i ett år (Costa del Sol i Spania), et halvt år i landsbyen Fuentes de Cesna i Granada, en måned i en barneby i Nepal, og snart halvannet år i Priego de Cordoba, en andalusisk provinsby i Spania.

Planen deres var å bli utenlands i ett år, men det har foreløpig blitt fem. Hva skjedde?

– Vi kommer oss rett og slett ikke hjem! Det er rart med det – når du først får smaken på livet i andre kulturer, og ser at det er mange ulike måter å leve på, opplever du at du har flere valg. 

Hvilket land er det riktige for deg?

Spania passer vår familie perfekt, tror jeg. Det er noe med livsgleden, fiestaene, klimaet, åpenheten, «laidbackheten». Dessuten snakker barna spansk, engelsk, fransk og norsk, og i en verden som blir mer og mer global vil jeg de skal holde på språkene. Vi vet ikke hvor lenge vi blir boende utenlands, vi tar ett år om gangen. 

JOBBSTILLING: Kristine Storli Henningsen håper historien om Fie kan bli en serie. – Jeg ønsker å sende Fie til flere eksotiske destinasjoner rundt om i verden, der jeg selv har vært, sier forfatteren som kan skrive hvor som helst – også i hengekøya. De siste årene har hun bodd og jobbet fra Panama, Grenada, Nepal og Spania.

© Privat

Hva har du lært av utenlandsoppholdet? 

– Mye! Først og fremst at det er mange måter å leve på, og gjøre ting på. Det finnes ingen fasit. Er virkelig Norge verdens beste land å leve i? Jeg tror absolutt alle land og kulturer har sine pluss- og minus-sider. Jeg har også lært at du ikke kan løpe fra deg selv. Der møtte jeg meg selv i døren. Jeg trodde jeg kunne finne opp meg selv på nytt, bli en annen, men mine utfordringer dukket opp uansett hvor jeg var. 

Dessuten har jeg lært at selv om vi mennesker er unike, er vi også universelle. Uansett alder, kultur og livssituasjon, så har vi mye av de samme gledene og utfordringene. Dessuten har jeg lært at man kommer langt med åpenhet og raushet. Vennlighet og respekt. Dette gjelder på tvers av alle kulturer.

I tillegg til å skrive romaner, er du også rektor på den nettbaserte Forfatterskolen. Hvordan går det?

 – Det er hektisk, men jeg elsker å inspirere andre til å føle at de kan. Jeg ble selv refusert flere ganger da jeg begynte å sende inn mine første manus, da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Etterpå forsto jeg mer av årsaken til refusjonene, hva jeg skulle gjort annerledes, og dette ville jeg lære videre. Forfatterskolen handler om å ta kreativ skriving ned – gjøre det mer begripelig og konkret, fremfor å blåse det opp til noe høytsvevende og mystisk og komplisert. 

Har du en historie som lever i deg, og vil ut, handler det om å lære seg om hvordan du forteller den best mulig, så budskapet treffer leserne sine. That’s it. Nå har skolen over 2000 elever, flere er utgitt på de store forlagene, og vi er i ferd med å gå utenlands med geskjeften. 

Du ble kjent for bloggen Antisupermamma, som tok et oppgjør med myten om «den perfekte mammaen». Hvorfor startet du bloggen? 

– Jeg startet bloggen Antisupermamma i 2013. Bakgrunnen var at jeg følte meg alene om vanskelige følelser. Hvorfor elsket jeg ikke min nye tilværelse med et barn? Jeg følte at jeg ikke strakk til, jeg kjedet meg, jeg følte livet hadde stoppet helt opp. Jeg var sliten og frustrert av skriking (førstemann hadde kolikk), og tok det som et tegn på at jeg ikke var en god nok mamma. 

Jeg klarte ikke å amme heller, og det forsterket følelsen av å ikke være god nok. Nå er det mer åpenhet rundt slike tanker og utfordringer, men det var det ikke da. Bloggen har tydeligvis betydd mye for tusenvis av mammaer, for den fikk raskt mange følgere, har vært hyppig delt i media og hver dag ble jeg overveldet av hvor mange mail og meldinger som kom inn. 

Hensikten med bloggen var å få «normale mammaer» til å føle seg gode nok som de er. Vi gjør alt det grunnleggende, som er en stor og viktig jobb, men måler oss selv og hverandre på alt som er «på toppen» (perfekte muffins, pedagogiske nattaeventyr, middager fra bunnen av, verdens beste barnebursdager osv.). 

Nå har jeg valgt å legge bloggen på is – det tok rett og slett for mye tid – og dessuten er ungene blitt større og mer selvstendige. Vi får se hva som skjer med den etter hvert.

Du tok deg også nylig en lang pause fra sosiale medier. Hvorfor? 

– Sosiale medier er gull for å nå ut til mange mennesker og få kontakt, enten det er som privatperson eller bedrift. Du får markedsført deg selv på den måten du ønsker, og får lett dialog med venner, bekjente, følgere og potensielle følgere. Du kan få applaus for det du har oppnådd, og trøst når livet går deg i mot (men balansen er hårfin – ikke bli for negativ!). 

Baksiden av medaljen er at man lett blir opphengt i hvor mange som liker, hvem som liker og at alt fortolkes i løpet av sekunder, for eksempel et blogginnlegg som blir kritisert på bakgrunn av en tittel. 

Jeg opplevde dette særlig på min tidligere blogg, Antisupermamma, der ting stadig ble misforstått og vridd på. Å være på sosiale medier kan også oppleves som å være på en fest der mennesker roper i munnen på hverandre, gjentar seg selv, skryter hemningsløst av seg selv eller sine venner, og aldri tar kvelden. Hvordan skal man da reagere – skal man rope enda høyere? 

Jeg kjenner at jeg i perioder trenger å gå innover fremfor å se utover, for ikke å bli utslitt og miste meg selv. Det innebærer blant annet å stenge av sosiale medier. Det er en balanse her, og jeg sliter fremdeles med å finne den, i likhet med mange andre.

Sosiale medier er ennå et nytt fenomen, og yngre generasjoner har allerede funnet andre plattformer som er mer lukket og selektert, for eksempel Snapchat. Det skal bli spennende å se hvor vi er om noen år!  

© Gyldendal

Om boken «Den som elsker deg høyt»

 «Fie og hennes lille familie flytter til en spansk fjelllandsby for at de skal finne ro etter noen mørke år. Mens ektemannen Simon jobber som sjømann i Nordsjøen, skal Fie og sønnen Lucas etablere en ny tilværelse i det ’ekte’ Spania, en times kjøretur unna turistene på Solkysten. Huset de flytter inn i, bærer på en historie. 

En gravid kvinne hørte truende stemmer gjennom hele svangerskapet. Sakte gikk hun fra forstanden, og på selve termindagen tok hun sitt eget liv. Fie blir som besatt av å finne ut mer om kvinnens skjebne, men blir møtt med illevarslende taushet fra omgivelsene, også fra den tette venninnegruppen hun har blitt en del av. 

’Den som elsker deg høyt’ er en uhyggelig psykologisk thriller fra et lite, avsondret samfunn der alle vet alt om alle. Og der alle har mørke hemmeligheter.» Gyldendal, 379 kr.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...