© Thron Ullberg

Kristina Ohlsson: - Den første leseren jeg må overbevise, er meg selv

Hun har jobbet for svensk sikkerhetspoliti og som terroroffiser i Wien. Men bokaktuelle Kristina Ohlsson valgte å hoppe av for heller å skremme leserne sine – og seg selv – på heltid. Erfaringene fra sine tidligere jobber kan hun sjelden bruke i bøkene. – Alt er hemmelighetsstemplet, sier den svenske krimforfatteren.

26. mai 2021 av Lisbeth Skøelv

«Den unevnelige mistanken, mørkere og jævligere enn noen gang, kom og gikk som en hvileløs ånd. Enten var han ett av tre ofre. Eller en morder uten hukommelse»

Fra romanen "Syke sjeler".

Kristina Ohlsson

Alder: 42. 

Bor: I Stockholm i Sverige. 

Familie: Foreldre og søsken. 

Yrke: Forfatter. 

Sosiale medier: @kristina_ohlsson (Instagram). 

Du har hatt mange spennende jobber før du satset på skrivingen. Som sikkerhetspolitisk analytiker og rådgiver for svensk sikkerhetspoliti, UD og Forsvaret, og som anti-terroroffiser for OSSE i Wien. Det høres ut som du har levd et spennende liv? 

– Den store hemmeligheten er nok at alle jobbene jeg noensinne har hatt, har vært rene skrivebordsjobber, så nei, de var ikke spesielt spennende, ha-ha. Muligens var tiden som attaché ved den svenske ambassaden i Bagdad et unntak. Det var både utfordrende og spennende! Jeg føler en stor glede over at jeg rakk å jobbe på slike interessante arbeidsplasser før jeg ble forfatter på heltid i 2012, men når skrivingen etter hvert tok så lang tid at jeg måtte velge hva jeg ville bruke tiden min på, var det ikke vanskelig.

Hvordan vil du sammenligne de to veldig forskjellige jobbene som sikkerhetsanalytiker og forfatter?

– Oi, de kan knapt sammenlignes. Dette er to helt forskjellige arbeidsverdener. Som forfatter er jeg min egen sjef og planlegger nesten alt arbeidet mitt selv. Å være forfatter er et veldig ensomt yrke. Da jeg jobbet som analytiker, var jeg en del av en stor arbeidsgruppe, og det var tydelig at arbeidet mitt var en del av en mye større helhet. Jeg liker bedre å være forfatter – jeg får bruke en veldig stor del av arbeidstiden min på det jeg synes er aller morsomst, å skrive. Den eneste store ulempen er at jeg mistet min viktigste hobby da jeg ble yrkesforfatter. Tidligere skrev jeg mye på fritiden. Nå savner jeg å skrive som en hobby ...

Er det noe du savner fra ditt tidligere arbeidsliv? 

– Før jeg sa opp jobben, var jeg redd jeg skulle savne den daglige kontakten med kollegene mine. Men det skjedde ikke. Jeg møter fortsatt venner og kolleger til lunsj eller middag, vanligvis flere ganger i uken. Derimot kan jeg noen ganger savne å tilhøre en fast organisasjon med et klart formål. Som forfatter må jeg alltid være min egen motor, jeg må alltid finne på og forfølge alle mine egne ideer. Derfor er det utrolig viktig å ha et forlag og en redaktør som gir meg peptalks og pusher meg. Og det har jeg heldigvis!

Har de tidligere jobbene gitt deg god research til jobben som krimforfatter? 

– Jeg sier vanligvis at det jeg kan om politiarbeid, lærte jeg da jeg jobbet i Säpo (Säkerhetspolisen, journ. anm.), men ellers har jeg ikke kunnet bruke mine tidligere yrker i bøkene. Alt er nemlig hemmeligstemplet.

MØRKE HISTORIER: – Jeg tror ikke i det hele tatt på overjordiske fenomener, men jeg elsker å skrive grøssere selv om jeg er mørkeredd, sier forfatteren Kristina Ohlsson.

© Thron Ullberg

«Syke sjeler» er nettopp kommet ut på norsk. Hvordan fikk du ideen til boken? 

– Jeg hadde veldig lyst til å prøve å skrive skrekk! Og da måtte jeg starte fra et miljø som virkelig skremmer meg, det ble et vanlig villaområde i hjembyen min Kristianstad, ha-ha. Jeg ønsket å fortelle om en som vender hjem til byen bærende på en mørk hemmelighet, og slik vokste historien om Lukas frem. Jakten på sannheten er et takknemlig tema, men jeg ville bruke det på en annerledes og mørkere måte. Leseren kan bare være sikker på én ting: at ingenting er som det først ser ut ...

Den blir omtalt som en grøsser og en psykologisk spenningsroman. Er det annerledes å skrive det enn den mer tradisjonelle krimromanen? 

– Å ja! Hvis du skriver skrekk, inngår du en kontrakt med leseren om at historien skal være skikkelig ekkel. En tradisjonell kriminalroman er ofte mer lavmælt og kan absolutt også være skremmende, men på en annen måte. En skrekkroman kan være ganske, eller veldig, skrudd. 

Boken handler om forsvinninger. Tenker du noen gang på «hva om det hadde skjedd med meg eller noen i min familie» mens du skriver? 

– Nei, det gjør jeg nok ikke. Som forfatter skriver jeg om mareritt som går i oppfyllelse, men alt er jo fortsatt oppdiktet.

Blir du noen ganger redd mens du skriver? 

– Absolutt! Den første leseren jeg må overbevise, er meg selv. Hvis ikke jeg blir redd, blir ingen andre det heller. Det tenker jeg også når jeg skriver for barn. Og det samme gjelder hvis jeg vil være morsom i teksten. Hvis ikke jeg som skriver ler, kommer ingen andre til å synes det er morsomt heller. 

Bortsett fra når du skremmer deg selv med egen skriving, når blir du ellers redd? 

– Jeg er mørkeredd! Det er faktisk ganske bra å være når man skriver spennende bøker – da kan man gjøre noe veldig konstruktivt ut av frykten. Men det er ikke spesielt praktisk ...

«Den første leseren jeg må overbevise, er meg selv»


Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg? 

– Det er veldig forskjellig. Når jeg skriver, prøver jeg å skrive ti sider om dagen. Jeg har et kontor jeg går til, det føles som en viktig rutine. Jeg jobber mandag til fredag – sjelden om kvelden og nesten alltid på dagtid.

Jeg vil ha fri når vennene mine har fri, og de fleste av dem har vanlige kontorjobber. Og noen dager gjør jeg helt andre ting, som å svare på intervjuforespørsler og ta pressebilder. Bøkene blir kontinuerlig oversatt til andre språk, så det er alltid bokutgivelser på gang et eller annet sted i verden. Vanligvis reiser jeg mye – til utenlandske bokmesser og for å skrive eller gjøre research, men under pandemien har dette naturlig nok blitt veldig begrenset.

Du forlater ofte Sverige for å jobbe. Hvorfor er det viktig å komme seg bort for å skrive? 

– Jeg elsker å skrive på biblioteket i Tromsø! Jeg hadde venner som bodde der og fikk meg til å oppdage byen. Da vennene mine flyttet hjem til Sverige igjen, fortsatte jeg å reise til Tromsø for å skrive. Det er lett å jobbe andre steder når du er forfatter. Alt du trenger er en datamaskin og skrivero. For meg er det i alle fall slik. Jeg har skrevet alle mulige steder. I Wien (hvor jeg fortsatt har venner), Paris, New York, Texas. Det kommer litt an på hva jeg i det øyeblikket skriver på. Når jeg reiser ut for å skrive, får jeg mye energi! Jeg kan helt fokusere på manus og unngå mange daglige gjøremål som å rydde, lage mat og dra til kontoret. Det er utrolig verdifullt og morsomt!

POPULÆR FORFATTER: – Jeg har heldigvis aldri personlig blitt utsatt for alvorlig kriminalitet, og det er jeg glad for. Jeg foretrekker å heller dikte opp sånt, sier den bokaktuelle svenske forfatteren Kristina Ohlsson. 

© Thron Ullberg

Du har også skrevet bøker for barn- og ungdom. Hvordan er det sammenlignet med voksenbøker? 

– Det er ikke så annerledes som man kanskje tror. Jeg skriver for å underholde, og det gjør jeg også for barn. Imidlertid tilpasser jeg teksten til et kortere format når jeg skriver for yngre lesere. Det blir en mindre omfattende historie, med enklere språk og færre karakterer. Og jeg sørger for å gjøre hvert kapittel så spennende som mulig! Da er det en lettelse at barnebøkene er så mye kortere. 

Du er særdeles produktiv. Hvordan greier du å utgi 1–3 bøker hvert år? 

– Jeg er ganske udramatisk og lite emosjonell rundt skrivingen min. Jeg skriver når jeg har lyst, og det har jeg ofte og mye. Da blir også mye gjort. Denne høsten gir jeg ut nok en krimbok for voksne, «Stormvakt», som er første bok i en ny serie, og to barnebøker i en ny serie. 

Når og hvordan skjønte du at du hadde talent for skriving? 

– Jeg tror jeg forsto det da jeg var 12–13 år. Jeg ble stadig bedre til å skrive og ble aldri lei. Samtidig spilte jeg golf og piano, og nei, de tingene ble jeg virkelig aldri god til.

Jeg har lest at du som barn var distré. Er du fortsatt det? 

– Jeg vet ikke helt hvor denne informasjonen kommer fra, ha-ha. Men jeg gikk ofte og tenkte på historiene mine da jeg var liten. Da blir man litt distré. 

På hvilken måte har livet ditt endret seg etter at du ble berømt og begynte å tjene gode penger på bøkene?

– Det har blitt lettere og mer fritt, og faktisk også tryggere. Jeg føler meg enormt glad og stolt over at bøkene har blitt en slik suksess! Det er et stort privilegium å få kunne bruke så mye tid på noe som er så morsomt som å skrive! 

Hvilke drømmer har du som du ennå ikke har fått oppfylt? 

– Jeg lengter etter å ha mitt eget sommerhus i Bohuslän, og jeg vil veldig gjerne bli en enda bedre fotograf. Men mest av alt drømmer jeg vel om det samme som alle andre akkurat nå: at alle koronapandemiens begrensninger skal ta slutt slik at livet kan bli normalt igjen ...

Les også: Mona B. Riise: – Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig

Om boken

«Syke sjeler» «Først settes et tre i brann. Så åpnes portene til helvete. 

Lukas forsvinner et par dager før han er ferdig med videregående. Tre uker senere blir han funnet bevisstløs med store skader. Ingen vet hva som har hendt ham. Ikke engang han selv. Han husker ingenting. Det eneste han og alle andre vet, er at ytterligere to personer er forsvunnet på samme måte, men Lukas er den eneste som er kommet tilbake. 

Ti år senere vender Lukas tilbake til foreldrenes hus i hjembygda, plaget av uvissheten om hvem som en gang ødela livet hans. På den andre siden av gaten bor en far som aldri fikk vite hva som skjedde med datteren Fanny. Han tror at Lukas har svaret. 

Samtidig flytter Anna og David inn i den gamle prestegården. Her skal de begynne sitt nye liv. Men huset vekker en sterk uro i Anna. Når hun senere finner et jernkors gravd ned i hagen, forstår hun at noen vil dem vondt. Veldig vondt. Anna prøver vettskremt å redde både seg selv og David, men er det allerede for sent?» 

Boken er oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 

Gyldendal, 379 kr. 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...