© Svein Finneide / Gyldendal

Knut Faldbakken: - Stammingen er en daglig kamp

Knut Faldbakken gir seg som krimforfatter med romanen «Stammeren», der han skriver om handikappet som har plaget ham hele livet. – Å stamme for en verbal person som meg, er som å kjøre en Ferrari med håndbrekket på!

6. desember 2020 av Lisbeth Skøelv

«Det sikreste er å søke beskyttelse bak veggen av taushet. Beskyttelse for min egen del, og for dem utenfor. De færreste liker å høre på en stammer når taleorganet slår knute på seg.» 

Fra romanen «Stammeren»

I din siste krimroman stammer hovedpersonen. Hvorfor dette lytet? 

– Jeg vet hva det vil si å stamme, hvert minutt av mitt liv. Det er en kamp hver eneste dag. Da jeg under skrivingen hakket toppen av egget, kjente jeg at det var et oppkomme av følelser, hemninger, selvforakt, skuffelser, frustrasjon, raseri, mismot. Det var dessuten veldig interessant for meg å utvikle hovedpersonen Jahn Leine som stammer, og det i en setting der det ikke umiddelbart kunne identifiseres tilbake til meg. Det er på en måte mitt svar på virkelighetslitteraturen, min anti-Knausgård-versjon. 

TRENGER IKKE BLI LIKT: – Jeg er ikke ute etter å skrive kosebøker, jeg skriver ikke romaner for å bli elsket, slår den bokaktuelle forfatteren Knut Faldbakken fast. 

© Svein Finneide

Hva mener du med det? 

– Jeg vil ikke si noe stygt om Knausgård, for han er en veldig begavet fyr, men han er blitt et slags ikon for bekjennelseslitteraturen som jeg aldri har vært interessert i. For meg som er en kjent stammer, selve riksstammeren, blir det en ironisk kommentar å skrive om stamming i en tid da så mange viser frem sine mer eller mindre åpenbare komplekser og defekter, og støpe det inn i en underholdningsroman. Det er både avvisning av bekjennelseslitteraturen og en mulighet til å snakke om stamming. For det er ingen som snakker om stamming. De som stammer snakker jo helst ikke, og de som ikke stammer overser det, rett og slett glemmer at det finnes. 

Du er tydeligvis ingen stor tilhenger av virkelighetslitteratur? 

– I dagens litterære klima, med så stor vekt på bekjennelseslitteratur der mange, ofte middelmådige skribenter, velter på med tragisk barndom, misbruk, kjærlighetssorg osv., blir det rett og slett et gråtekor. Det passer ikke for meg og mitt forhold til å være handikappet. Det var motivasjonen for å støpe det inn i et krimplott, da kan jo ikke noen mistenke at det er meg jeg skriver om. Jeg har laget en karikatur av meg selv med psykopatiske trekk.

Du brukte lang tid på boken? 

– Det første utkastet brukte jeg to år på, men teksten ble altfor lang. Forlaget var heller ikke interessert i en opera om stamming på 600 sider. Jeg snudde bunken og skrev ned. To ganger. Det har vært en kjempejobb, men også tilfredsstillelse for meg å kunne få utforsket et viktig problem gjennom denne hovedpersonen som har diskvalifisert seg selv som fullverdig menneske på grunn av stammingen. Min tiende Valmann-roman er en veldig atypisk kriminalroman. Jeg tror det blir min avskjed med krimsjangeren. Picasso sa at en kunstner kan kopiere hvem han vil, bare han ikke kopierer seg selv. Etter ti Valmann-romaner vil jeg nødig havne der. 

Men er det bare en avskjed med krimsjangeren, eller også som forfatter? 

– Nei, nei. Jeg kommer ikke til å pensjonere meg selv om jeg har nådd en anselig alder. Hva skulle jeg gjort uten skrivingen? Jeg har ingen andre interesser. Skulle jeg som hobbykokk lage mat 24 timer i døgnet? 

Du karakteriserer stamming som et alvorlig handikap. Hvorfor? 

– Stammingen ligger der som et hinder, en konstant nøling, i alle relasjoner til verden utenfor. Jeg fremstår nok ikke som en som er knuget på noen som helst måte, men jeg vet at jeg er det. Jeg vet også at jeg kunne utfoldet meg bedre på en rekke områder hvis jeg ikke hadde stammet. Jeg kan ta meg sammen og snakke ganske glatt i 20–30 minutter. På radio og tv er jeg helt stiv av skrekk. Det hjelper å være nervøs, da er konsentrasjonen på topp. Det er når jeg slapper av, for eksempel hjemme og sammen med venner, at jeg stammer mest. Og i festlige lag, etter en drink eller to. 

Synes du det er ubehagelig å bli intervjuet, for eksempel på tv? 

– Nei, det ser jeg på som en slags sportsprestasjon. At jeg klarer å dressere meg selv såpass at jeg kan levere relativt glatt.


STAMMEHØVDING: – Som stammer er du aldri trygg på at du får fremført deg selv som du vil. Omveier og snarveier kan lett sette sitt avtrykk i selve personligheten, sier «riksstammeren» Knut Faldbakken. 

Hvorfor vil du snakke om stammingen? 

– Som «offentlig stammer» gir jeg stammerne i Norge en stemme. Så å si ingen stammer offentlig. Å stamme for en verbal person som meg, er som å kjøre en Ferrari med håndbrekket på! Men jeg har heldigvis greid å overvinne komplekset. Stammingen er blitt en del av identiteten min, kanskje mer for andre enn for meg selv, for jeg ville egentlig gjerne vært kvitt den. Kona mi sier at «hadde ikke du stammet, så hadde ikke vi vært gift». 

Jøss. Hva mener hun med det? 

– Hun setter det jo på spissen, men jeg hadde nok vært en mer dominerende og brautende person uten handikappet. Stammingen holder meg ydmyk. Jeg tror nok kanskje hun også syntes det var litt sjarmerende. Men det betyr ikke at jeg har draget. Slik funker det virkelig ikke. Det er umulig å være frempå når du stammer. Jeg har for eksempel aldri budt opp en dame til dans som jeg ikke har kjent godt. Aldri. Det blir jo umulig å komme i gang. Kan du tenke deg: «Ska-ska-ska vi d-d-d-ans-sse?» Stemningen spolert på et øyeblikk! Jeg har jo hatt kjærester og vært gift to ganger, men det er en liten Jahn Leine der inne, som er skremt inn i seg selv. Og som ikke har mine utveier. Jeg er glad for at jeg er så sosial og greier meg såpass bra som jeg gjør. Språket er min Ferrari. Men jeg kjører den bare på pc-en. Jeg er ikke programleder på tv eller sportskommentator på radio – jeg skriver, for da kan jeg være flytende, velformulert, superverbal. Skriving er min måte å ikke stamme på.

Du mener det også har kommet noe positivt ut av handikappet ditt. Hva er det?

– Stamming er en vaksine mot lettvinthet og overfladiskhet. Du må streve så mye med å få sagt ting at hvert ord blir verdifullt. Det er ikke lett for meg å si noe som helst. Jeg tror ikke jeg hadde hatt en forfatterkarriere hvis jeg ikke hadde stammet, den hadde i alle fall ikke vært så omfattende. For da hadde helt andre roller stått åpne, muligheten til å være mer utadvendt, dynamisk. Nå sparer jeg energien til skrivingen. Og jeg beklager det ikke. 

Æ-Æ-ÆRESMEDLEM: Knut er eneste æresmedlem i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale, og diplomet viser stor selvironi.

Du er Norsk interesseforening for stamming og løpsk tales eneste æresmedlem ...?

– På diplomet står det «Æ-æ-æ-æresmedlemskap i NIFS». Er det ikke herlig befriende å spøke med noe sånt? Folk med handikap har sjelden berøringsangst for sitt handikap. Men det er mange «utenfor» som spøker med stamming, det virker jo litt komisk for enkelte, lett å imitere og latterliggjøre. For stammerne er det sårende.

Du er blitt kalt «norsk litteraturs Bad boy». Hva tenker du om det?

– I min alder er det vel snart på tide å kalle meg «norsk litteraturs Dirty Old Man», ha-ha. Jeg tror det er noe som er blitt hengende ved meg fordi jeg ofte har brukt erotikken som en dramatisk katalysator i bøkene. Jeg mener jo at den romantiske kjærligheten og den erotiske fullbyrdelsen for de fleste av oss er det største dramaet vi opplever. I boken kommer jeg mye inn på stammingens innvirkning på kjærlighetslivet. Impotens er noe ingen menn liker å snakke om. For min hovedperson Jahn Leine medfører stammingen en slags «total impotens» som torpederer all normal sosial omgang. Han vil så mye, men får liksom ikke med seg lydsporet. I det erotiske spillet er det selvsagt avgjørende. Du kan komme inn på et hvilket som helst soverom med den riktige replikken. Mang en stammer har stått overfor nettopp den situasjonen, og bøyd av. Nølingen som stammer fra talehandikappet, forplanter seg i hele personligheten.

Kjenner du til det selv også?

– Ja, det kjenner jeg veldig godt til. I yngre år, når jeg for eksempel har merket at noen har likt meg, har jeg mistet taket i verktøykassen. Da blir man bare stående utenfor soveromsdøren. Jeg opplever mange situasjoner, konfrontasjoner, dynamiske forløp hvor jeg gjerne skulle spilt en helt annen rolle. Jeg holder igjen og holder igjen. Men nå har jeg fem barn, så det er klart, jeg har ikke holdt igjen hver eneste gang, he-he.

Du har til tider fått sterke reaksjoner på bøkene dine og tabu-temaene du har tatt opp der. Har det overrasket deg eller går du bevisst inn for å provosere?

– Jeg har vært forbauset over noen av de sterke reaksjonene. Jeg er aldri ute etter å provosere for provokasjonens skyld. Men jeg har likevel trivdes med å være omdiskutert, det har ikke plaget meg. Reaksjonene viser jo at jeg har berørt noe vesentlig. Jeg skriver ikke først og fremst for å bli likt. I «Adams dagbok» fra 1978 – en bok kvinner leste med stor interesse – rendyrket jeg tre mannstyper, tyven, hunden og fangen. Da fikk jeg ektemenn etter meg, de skulle ta meg, for jeg skulle ikke ha lettet på sløret omkring den vanskelige mannsrollen.

Hva tenker du om din aller siste krimroman?

– Det har vært det strieste løpet jeg har hatt som forfatter i løpet av mine over 50 år. Jeg har vokst på arbeidet jeg har lagt ned i dette manuskriptet. Jeg mener at jeg har greid å bruke min livserfaring på en konstruktiv og kreativ måte, uten å bli sytete eller patetisk. Det synes jeg det er ålreit å kunne føle – sånn helt ærlig og ujålete – når jeg er blitt 79 år. 

Les også: Helene Uri - menn snakkes mest

Om boken "Stammeren"

«Når avstanden mellom ens indre og verden blir for stor. Jahn Leine stammer. Han lever i selvpålagt taushet og begrenser kontakten med omgivelsene. Hans kjærlighetslengsel finner utløp i tilfeldige treff på utesteder og anonyme kontakter på Tinder, og som femtiåring må han innse at stammingen har formet livet hans og gjort det fattigere. Når skuffelse og frustrasjon vokser til et utålelig nivå, bobler et vilt sinne opp i ham og gjør ham uberegnelig og farlig. Det har skjedd før, og det vil skje igjen. Hva vil utløse hans voldsomme reaksjon neste gang? Under et veiarbeid i Hamar blir et stillestående våtmarksområde drenert, og levningene av en kvinne dukker opp. Hun ble trolig drept omkring årtusenskiftet. Dette er bare én av de krevende sakene som havner på Jonfinn Valmanns pult denne lumre sommeren.» 

Gyldendal, 399 kr.

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...