© Svein Finneide / Gyldendal

Katherine Webb: Tiet om overgrepet

Den britiske suksessforfatteren Katherine Webb og søsteren visste ikke om at begge hadde vært utsatt for barneovergriperen i nabohuset. I voksen alder snakket de om det for første gang. Nå har hun brukt barndommens hendelser i sin nyeste roman.

16. august 2019 av Lisbeth Skøelv

Katherine Webb

Alder: 42. 
Bor: I en liten landsby utenfor Bath i England. 
Familie: Bor med samboer og to katter. 
Yrke: Forfatter. 

Sosiale medier: @kwebbauthor (Instagram og Twitter), Katherine Webb (Facebook-side) og katherinewebbauthor.com (nettside). 

Du er på ditt åttende besøk i Norge. Hvorfor kommer du så ofte hit? 

– Jeg elsker at folk i Norge faktisk kommer til bokbad med forfattere, det er ikke så mange «live events» hjemme i England. På mange måter føler jeg meg mer kjent som forfatter i Norge enn i England, for her møter leserne opp i hopetall for å se, høre og treffe meg – og fortelle meg at de har lest alle bøkene mine. I England hører jeg fra leserne mine kun gjennom sosiale medier, mens i Norge møter jeg leserne mine ansikt til ansikt. Det er mye mer stas!

Du hadde en rekke jobber mens du ventet på å få antatt din første bok. Hvilke var det? 

– Det tok meg jo over ti år fra jeg ble ferdig med utdanningen til jeg slo igjennom som forfatter, så i mellomtiden hadde jeg mange tilfeldige jobber, jeg var servitør, au pair, keramikk-glaserer, personlig assistent, barnepike, bokbinder, hushjelp, bibliotekassistent – og jeg solgte alvekostymer til barn. 

Jeg gikk bevisst etter jobber som var mer fysisk, som jeg ikke behøvde å tenke så mye over, fordi jeg hele tiden tenkte på boken jeg skrev. Jeg måtte kunne tenke kreativt mens jeg jobbet. 

Katherine Webb hadde en rekke jobber før hun slo gjennom som forfatter

© Svein Finneide

Har de forskjellige jobbene hjulpet deg i skrivingen?

– Absolutt, for eksempel har å jobbe med barn gitt meg en viktig innsikt når jeg skriver, siden jeg selv ikke har barn. Og ikke minst jobben som hushjelp. Den var nok mest interessant for å kunne se et såkalt herskapog tjenere-forhold, og det er nyttig for meg som skriver om de store klasseforskjellene som var tidligere, spesielt i England. Jeg var selv tjener, det vil si hushjelp, for en utrolig rik familie, og vi var virkelig tjenerskap i uniformer, sånn man har sett på tv. Jeg hatet jobben intenst.

Du tjener vel bra på bøkene, har du vurdert å ansette hushjelp selv? 

– Nei, uansett hvor rik jeg blir, vil jeg aldri kunne ha tjenere. Dessuten er jeg deprimerende flink til husarbeid, og jeg tenker så godt når jeg vasker og rydder og bretter klær! 

Jeg hørte at du startet å skrive da du var veldig ung ...? 

– Mamma har tatt vare på de små historiene jeg skrev da jeg var seks eller sju. Der jeg ikke visste ordet, har jeg tegnet i stedet. Det er så søtt. Og jeg elsket å skrive stiler på skolen. Jeg skrev også veldig dårlige dikt som tenåring. De kan jeg bli litt flau over nå. Men lysten til å skrive har nok alltid vært der. 

Du skrev seks romaner før din syvende ble antatt. Hva fikk deg til å fortsette å skrive, tross de mange avslagene? 

– For 20 år siden måtte man ha en agent, og jeg sendte inn manusene mine, men fikk ingen napp. Jeg fikk imidlertid veldig mange fine tilbakemeldinger og oppmuntringer, og det gjorde at jeg fortsette å skrive. Og endelig fikk jeg meg en agent – som dumpet meg rett etterpå. 

Det var like før «Arven» var ferdigskrevet at jeg fikk meg ny agent og deretter et forlag. Og så ble jo boken en stor suksess. Da frydet jeg meg litt over agenten som dumpet meg, ha-ha.

Du bruker egne opplevelser som bakgrunn i din siste roman «Spor i støvet». Hva var det?

 – Dette var første gang jeg brukte en opplevelse som søsteren min og jeg erfarte da vi var barn. I boken forstår man at den som drepte den lille jenta, mest sannsynlig var en hun kjente, og at feil mann var blitt dømt og hengt. 

Da vi var barn bodde det en barneovergriper to hus lenger ned i gata, men det visste vi ikke da. Jeg var kanskje sju og søsteren min ni, naboen var rundt 27 år. Han var alltid omsvermet av nabobarn, vi fikk kjøre traktor med ham, leke med hunden hans og han ga oss godteri. Klassisk opplegg for å lokke til seg barn. I motsetning til flere andre barn, slapp jeg og søsteren min lett unna. 

Vi hadde begge hver for oss en episode med ham som gjorde oss veldig ukomfortable. Men han ble dømt for mye mer alvorlige ting enn det, og har vært inn og ut av fengsel siden. Han var definitivt en farlig mann. Jeg og søsteren min snakket aldri om det som skjedde, ikke før vi var i 30-årene. 

VOND ERFARING: – Jeg bruker nesten aldri personlige erfaringer i skrivingen min, men i min siste roman dro jeg veksler på møtet med en overgriper i barndommen. Jeg ble ikke traumatisert, men tenker på episoden den dag i dag, sier den britiske forfatteren Katherine Webb. 

© Svein Finneide

Hvorfor snakket dere ikke om det?

– Jeg vet ikke. Vi likte ham og stolte på ham, foreldrene våre kjente foreldrene hans og han var populær i bygda. En person som har posisjonert seg så han har full tillit, gjør det helt umulig for et barn å si at «han er ikke den dere tror han er». Jeg hadde heller ikke ord for å beskrive det da jeg var så ung. Men da han gjorde det han gjorde med meg, visste jeg at det var galt, men hvordan sier man ifra om noe sånt? Jeg visste ikke hvordan. 

Hvordan fikk du og søsteren din vite om hverandre? 

– Vi drakk oss fulle en kveld og innrømmet det for hverandre. Det var første gang jeg fikk vite at han hadde gjort uanstendige ting med henne også. Foreldrene våre vil overhodet ikke snakke om ham med oss etter dette.

Du har studert historie. Hva har det hatt å si for bøkene dine? 

– Jeg skriver jo historiske romaner, så bakgrunnen min har kommet veldig godt med. Selvsagt er jeg ekstremt nøye med historiske fakta og detaljer, og jeg kan av og til merke at noen av forfatterkollegene mine har basert de historiske faktaene i romanene sine på det de har sett i tv-serier eller filmer. Nei, jeg nevner ingen navn, he-he. 

HEKTA PÅ KRIM: – Kjæresten min og jeg er hekta på krimserier, som «Inspektør Morse» og de skandinaviske seriene. Krimserier er alt vi ser på tv, forteller forfatteren, som selv ikke skriver krim, men historiske romaner. 

© Svein Finneide

Men de første bøkene dine var ikke historiske romaner? 

– Det stemmer. De første fem upubliserte bøkene jeg skrev, var satt i moderne tid, den sjette var litt begge deler, mens den sjuende, «Arven», den som først ble utgitt, var min første historiske roman, og jeg følte da jeg skrev at jeg hadde funnet min nisje. Jeg aner virkelig ikke hvorfor det tok meg så lang tid å koble utdanningen min med skrivingen. Det burde egentlig vært opplagt! 

Du er samboer. Jeg har hørt at dere møttes på en spesiell måte ...? 

– Jeg kjente ham litt fra før. Han er egentlig gartner, men skulle hjelpe meg med det handyman-arbeidet jeg ikke greide selv da jeg pusset opp et helt hus jeg hadde kjøpt. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, vi tilbrakte for mye tid sammen, og på et tidspunkt sluttet han å dra hjem på kveldene. Og nå bor vi offisielt sammen. Så du kan si at han egentlig pusset opp det som skulle bli hans hus også, han bare visste det ikke da. Jeg har en forhistorie med dårlige forhold, men nå har vi vært sammen i tre år og jeg bare vet at dette er riktig.

Du har beskrevet deg selv som en guttejente. Hva legger du i det? 

– Jeg er ikke veldig opptatt av å pynte og sminke meg, jeg er ikke «jentete» når det gjelder utseendet. Jeg vokste opp på bygda, og siden jeg ikke hadde noen bror, tror jeg at jeg endte opp som «sønnen» til faren min. Jeg var med ham ut og gravde i jorda og slikt. Jeg har ingen motesans, søsteren min pleier å hjelpe meg å handle klær. Noen ganger husker jeg først å klippe håret mitt når det begynner å nå meg til albuene. Når man jobber hjemmefra skjer det ofte at man på slutten av uken innser at man har hatt på samme genser og bukse siden mandag. Det er jo ingen som ser meg likevel. 

Du hater å snakke offentlig, har jeg lest. Hvordan fungerer det i promoteringsdelen av jobben din?

– Jeg liker leser-events, eller det vil si, jeg liker å møte leserne mine, og jeg liker tanken på eventene. Jeg trives godt både før og etter, men ikke akkurat når jeg må snakke offentlig. Men jeg er mer komfortabel med en samtale på scenen med spørsmål og svar enn å måtte holde en tale. Jeg er blitt bedre på å snakke offentlig de siste årene, men jeg husker det første live-sendte radiointervjuet jeg gjorde, da skalv jeg så intenst at du tydelig hørte skjelvingen i stemmen min. 

Moren min syntes så synd på meg, hun ringte etterpå og sa «jeg kunne høre hvor nervøs du var og prøvde å sende deg beroligende tanker». Jeg var bare så langt utenfor komfortsonen min. Forfattere flest har jo ikke akkurat fått medietrening, det bare forventes at vi automatisk kan dette også. 

Nevn tre ting du må ha for å begynne å skrive en ny bok. 

– Te, musikk – og en deadline! 

Om boken "Spor i støvet"

«En fortelling om skyld, kjærlighet og om å våge å se sannheten i hvitøyet. April 1942: Bath blir bombet av tyskerne, og seks år gamle Davy Noyle forsvinner i kaoset. Frances Parry, som skulle ha passet på ham, plages av skyldfølelse og nekter å tro at han er død. Da stillheten senker seg og støvet legger seg, blir liket av et barn funnet. Men det er ikke Davy. Det er Frances’ bestevenninne Wyn som har vært savnet i over tjue år… 

Oppdagelsen fører Frances tilbake til barndommen og tvinger henne til å forholde seg til en forbrytelse som har kastet skygger over livet hennes. Kanskje husker hun mer enn hun tror? Denne gangen sverger hun på å avdekke sannheten – samme hvor mørk den kan være.» 

Gyldendal, 379 kr


© Gyldendal

Seneste

Kanskje er du også interessert i...