© André Løyning

Karl Ove Knausgård: – Jeg føler meg som en idiot

Den litterære superstjernen Karl Ove Knausgård er tilbake med ny kritikerrost roman. Men selv etter megasuksessen med «Min kamp»-serien, sliter han med dårlig selvtillit. – Jeg føler meg fortsatt som en idiot som ikke vet eller kan noe, sier den nygifte fembarnsfaren.

6. november 2020 av Lisbeth Skøelv

Karl Ove Knausgård

Alder: 51

Bor: I London i England

Familie: Nygift med forleggeren Michal Shavit, har fem barn i alderen 1–16 år i tillegg til to bonusbarn

Yrke: Forfatter

«Jeg var urolig. Noe var åpenbart galt. Den nye stjerna. Den store hammen. Krabbene på veien. Den døde jenta. Og at Viktor hadde sett noe som ikke var menneskelig.»

Fra romanen «Morgenstjernen»

© Thomas Wågstrom

En ny Knausgård-roman kalles for en «internasjonal begivenhet» og en «sensasjon». Hvordan føles det?

– Skulle jeg forholde meg til det, ville jeg gå under av prestasjonsangst! Jeg velger å tenke på hvor utrolig privilegert jeg er som forfatter, at jeg ikke bare får drive med det jeg vil, som er å skrive, men at bøkene mine også faktisk blir utgitt og – så lenge det varer – oversatt til andre språk. Og, ikke minst, at jeg får sjansen til å jobbe med folk som er utrolig dyktige på sine felt. Når det gjelder utgivelsen av «Morgenstjernen» ser jeg ikke på det som en sensasjon selv, akkurat, men som noe jeg har sittet og fiklet med en stund og som på en eller annen måte, uvisst hvordan, plutselig ble ferdig og kunne kalles en roman. Jeg kan egentlig ikke skrive romaner, så jeg er like forbauset hver gang det går og den faktisk henger sammen på et vis.

Etter «Min kamp» sa du at du aldri skulle gi ut en roman igjen og at du ga deg som forfatter. Hva fikk deg til å endre mening?

– Ja, jeg skrev helt på slutten av det sjette bindet av «Min kamp» at jeg var glad for at jeg ikke lenger var forfatter. Det var den perfekte slutten på den bokserien – kampen var over. Eller om den ikke var over for meg, så var den over for leseren. Selv om jeg-et i «Min kamp» ligger nær mitt eget jeg, er det ikke identisk – bare det å skrive «jeg» etablerer en avstand, gjør «jeg» til noe utenfor meg selv. Det jeg forsøkte på i de bøkene, var å utjevne forskjellen så mye det gikk mellom mitt eget indre jeg – det jeg våkner opp til hver morgen og sovner fra hver kveld – og jeg-et på sidene foran meg. Men jeg tenkte faktisk på å gi meg som forfatter den gangen, det var et så tungt løft å skrive de bøkene, og så mye hendte jo rundt dem at jeg tenkte «aldri igjen». Et par måneder senere begynte jeg å savne skrivingen, og etter det har jeg skrevet jevnt og trutt – etter «Min kamp» har jeg gitt ut ti bøker (på ni år) og denne høsten kommer altså to til – «Morgenstjernen» og en bok som heter «Skogen og elva» som handler om kunstneren Anselm Kiefer.

Føler du det er vanskelig å skulle leve opp til «Min kamp»-suksessen?

– Da min første roman kom ut i 1998, gikk det veldig bra med den, og da jeg satte meg ned for å skrive igjen etter den høsten, hadde jeg total prestasjonsangst og kunne plutselig ikke skrive. Det gikk fem år før neste roman kom ut, og etter den nye fire år. Det jeg lærte meg av «Min kamp», var å koble ut alle krav og forestillinger om kvalitet og prestasjon: det var bare å skrive og ikke tenke på hvordan det ble. Det har jeg fortsatt med. «Morgenstjernen» er bok 11 etter «Min kamp». Det er den første lengre romanen, og jeg håper så klart at det vil gå bra for den, men det viktigste for meg er at den ble antatt og at jeg kan skrive en ny roman etter den!

På hvilken måte har suksessen endret livet ditt?

– Så mange dører har åpnet seg! Jeg fikk for eksempel kuratere en Munch-utstilling, noe som aldri ville ha skjedd om det ikke hadde gått bra for bøkene mine. Jeg får også treffe mange utrolig interessante mennesker, de som før levde på andre planeter og som jeg bare leste om. Og så var det noen år hvor jeg ikke behøvde å tenke på penger. Men livet lever jeg på samme måte som da, jeg skriver og er med familien.

Synes du det er vanskeligere å skrive fiksjon enn virkelighetslitteratur?

– Nei, å skrive er å skrive, uansett om skriften går inn mot det faktiske livet eller det oppdiktede. Det handler om å skape et nærvær, en følelse av å være der, og om å forløse det som finnes der av muligheter. Å dikte opp karakterer og hendelser gir i utgangspunktet større frihet, men så snart noen sider er skrevet, er noen premisser gitt som teksten må følge. Skal noe overnaturlig hende, som det gjør i denne romanen, må premissene kunne åpne for det uten at troverdigheten forsvinner ut, og det er selvfølgelig vanskelig. Skriver man om virkelige hendelser, er vanskelighetene andre, troverdighet er ikke noe problem, men mer de stadige grensedragningene man må gjøre i forhold til hva man kan skrive om andre og hva man må holde igjen.

Psst... Dette er podcastene du må høre! 

HØYTHENGENDE PRIS: I fjor ble Knausgård tildelt Svenska Akademiens nordiske pris. Her poserer han med den daværende sekretæren for Svenska Akademien, Anders Olsson. 

© NTB

«Morgenstjernen» er en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri. Hva menes med det?

– Det føles som om noen krefter er satt fri i våre dager – enorme skogbranner, store, ødeleggende stormer, tørke og masseutryddelse av dyrearter på den ene siden, en forsøpling av den politiske retorikken og en voksende høyrepopulisme i land vi tradisjonelt har vært forbundet med, USA og Storbritannia, for eksempel. Hva skyldes det? Hvor kommer det fra? Hvorfor hender det? Hvorfor kan vi ikke gjøre noe med det? Eller kan vi? Ingenting av dette finnes direkte i romanen, der hender noe annet: en enorm stjerne står plutselig en kveld og brenner på himmelen over menneskene. På et sykehus våkner en pasient fra de døde. Dyr begynner å oppføre seg annerledes. Og varmen, den er nesten overnaturlig. Hva skyldes det? Hvor kommer det fra? Hva skjer?

Boken kan vel leses som en slags dommedagsprofeti, og den ble skrevet ferdig under lockdown under en pandemi. Påvirket stemningen deg?

– Jeg vil ikke kalle den en dommedagsprofeti, det er mer en roman hvor grensene mellom det som alltid ellers står bom fast – som den mellom døden og livet – begynner å åpne seg. Men jo, under lockdown var det en underlig dobbelthet mellom livet inne, hvor alle måtte holde seg, og som ble veldig fint – og livet der ute, hvor døden herjet. Litt samme dynamikk finnes i romanen, som veksler mellom det lille, hjemlige familielivet og skremmende hendelser der ute.

Du har sagt i et intervju at alt man skriver må forholde seg til noen form for virkelighet, ellers blir det ikke spesielt interessant. Hva mener du med det?

– Det er jo ikke noe vanskelig å finne på fantastiske ting – flygende kuer, for eksempel, eller snakkende trær eller tunneler hvor man kan tre inn i fremtiden, men vanskeligheten består i relevansen det fantastiske har, det må forbinde seg til noe som gir mening, og mening finnes i og mellom mennesker. Jeg vet om en roman uten mennesker, nemlig «Zalep» av Thure Erik Lund, den er helt utrolig bra, men til randen fylt med menneskelighet likevel, og derfor funker den.

«Morgenstjernen» er så mye fiksjon som en roman kan bli, har du uttalt. Men det kan virke som det finnes elementer fra ditt eget liv også i den. Arne-karakteren ligner jo på deg. Er det bevisst?

– Det er ni karakterer i romanen. For å gi dem liv, investerer jeg meg selv i dem, mine egne følelser og tanker, som så blir filtrert gjennom karakterene sånn at de endrer seg og ikke lenger er «mine». Arne er veldig forskjellig fra meg, han tenker og gjør ting jeg aldri har tenkt eller gjort, og han er også fylt av følelser jeg vanligvis ikke har. Så om han minner deg om meg, er det fordi han har mitt språk. Og for meg er det viktigste å skape nærvær. Mitt språk pluss sterkt nærvær er lik meg, kan det se ut som, kanskje? Men slik er det ikke. Og det spiller heller ingen rolle om folk tenker at han er meg, det jeg forsøker å få til, er å skrive en roman som nærmer seg noen områder jeg er interessert i, fra mange ulike vinkler. En av karakterene er en tjue år gammel jente, Iselin, hun har min ensomhet, men hun er ikke meg for det, og en annen karakter, Solveig, en sykepleier i førtiårene, har min omsorgsfølelse for mine barn, men hun er ikke meg – og sånn fortsetter det romanen igjennom. Fiksjonen gjør det mulig å ta noe lite fra ens eget indre, forstørre det opp og jage etter det som da skjer. Om alle tenker at karakterene er forfatteren, har jeg feilet, men det kan jo hende at noe skjer i romanen for det? Det jeg mener, er at alle romaner er fulle av feil og mangler, og at man ikke kan styre hvordan det leses – omtrent som livet, ikke sant? Jeg kan ikke lenger gjøre noe med det om romanen er dårlig, annet enn å skrive videre på den nye og håpe at den blir bedre.

GÅR INN I MØRKET: Karl Ove Knausgård utfordrer mørke krefter i sin nyeste roman. Men selv er han ikke redd for dommedag. – Jeg tenker på døden med et skuldertrekk, sier suksessforfatteren.

© André Løyning

Det kan virke som du har latt deg inspirere både av Bibelen og filosofene. Hvorfor?

– Jeg er interessert i mening, jeg er interessert i de aller mest grunnleggende spørsmålene: Hvorfor er vi her? Hvorfor ser det ut som det gjør her? Hvorfor skal vi dø? Alle begynner jo å stille sånne spørsmål i barndommen, og alle vender vel jevnlig tilbake til dem i løpet av livet. Filosofien og religionen er jo stedene hvor disse spørsmålene har levd eller lever, så det er naturlig å vende seg dit. Jeg har ikke noe hode for filosofi, men jeg leser det likevel og er fornøyd med de tjue prosentene jeg forstår – heldigvis skal jeg ikke avlegge eksamen i det! Og når det gjelder religion, strekker jo den seg mot det som ligger utenfor den menneskelige horisonten, altså mot det som vi ikke vet noe om, men kanskje aner?

Er du selv religiøs?

– Nei.

Døden er svært fremtredende i din nye roman. Hvilket forhold har du selv til døden?

– Jeg tenker på døden med et skuldertrekk. Det er noe som kommer til å skje om veldig lenge. Men så kan jeg få glimt av den fryktelige innsikten om hva den vil innebære, og for noen sekunder være skrekkslagen. Men nei, jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for at noe skal hende med mine nærmeste. Det er jo mye mer forferdelig.

Du har sagt at det alltid koster å skrive. Hva mener du med det?

– Å legge frem det som finnes inne i en, alt det man har tenkt på, forstått og misforstått, alt det man drømmer om, hater og forakter, elsker og vil ha, den man er med alle sine feil og mangler, er alltid synlig i en bok – og boken gis ut. Alle kan lese den og tenke sitt! Men selv om man vet det, at alt blir synlig, må man inn til de stedene hvor det gjør vondt. Det koster, men ikke ensidig, det finnes også rikelig med belønning der inne, i skrivingen.

Du tjente godt på «Min kamp», men jeg har lest at du har et litt angstfylt forhold til penger. Hvorfor tror du det er slik?

– Jeg er redd for konvolutter og åpner dem ikke. Vet ikke hvorfor.

Du er nygift og har blitt pappa igjen. Hvordan er livet ditt i London?

– Det er veldig bra. Stor familie, travle dager, veldig mye interessant som skjer!

Som fembarnsfar – hvordan finner du tid til å skrive?

– Jeg leverer datteren min på skolen klokka ni, skriver fra halv ti til jeg henter henne igjen klokka tre, og resten av dagen er fylt med huslige gjøremål. Fem og en halv time skriving om dagen er ganske bra.

Jeg har lest at du skriver i din sønns rom ...?

– Det var ikke jeg som skrev i min sønns rom, det var han som sov i mitt skriverom! Vi er ni personer i familien, så det er ikke alltid plass til alt, men nå har vi nettopp flyttet, barna har hvert sitt rom og jeg har et lite kontor hvor jeg sitter og jobber.

Stemmer det at du alltid har følt deg underlegen og hatt dårlig selvtillit – selv etter suksessen du har hatt?

– Det stemmer. Men det må nesten legges til at jeg også kan føle meg som verdens beste – de to tingene henger sammen, manglende selvtillit sammen med et noen ganger grandiost selvbilde. Hvorfor? Les «Min kamp» og se om det står noe om det der!

Har suksessen hjulpet på selvtilliten?

– Nei. Jeg føler meg fortsatt som en idiot som ikke vet eller kan noe. Mange vil nok si at det selvbildet stemmer nokså bra.

Om boken

«Morgenstjernen»

«Handlingen i ’Morgenstjernen’ utspiller seg noen dager sent i august. Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nærheten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid, som er hjelpepleier, har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse. ’Morgenstjernen’ er en roman om det vi ikke forstår, om det store dramaet sett gjennom det lille livets begrensede linse. Men først og fremst er det en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.»

Forlaget Oktober, 399 kr.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...