© Svein Finneide

Kan man slå opp med en venn?

Monica Isakstuen skriver i sin nye roman om kvinnelige vennskap – og uvennskap, og alt det som ikke snakkes om. – Det er tabu å si at man kan kjenne forakt, irritasjon, sjalusi eller avsky mot venninner. Sånt materiale liker jeg å gå inn i, sier den prisbelønte forfatteren.

10. april 2021 av Lisbeth Skøelv

«Jeg vil ikke være uvenn med henne 
jeg tør ikke være uvenn med henne 
jeg orker ikke å være uvenn med henne 
jeg tåler ikke å være uvenn med henne 
jeg overlever ikke å være uvenn med henne» 

Fra romanen «Mine venner»

Du har gått bort fra å skrive om familie i din femte roman, «Mine venner». Hvorfor? 

– Det har vært en stor lettelse å skrive om noe annet. Hver gang jeg ble intervjuet i forbindelse med romanen «Vær snill med dyrene» fikk jeg spørsmål om hva jeg mente om delt bosted for barna etter en skilsmisse, og etter «Rase» om jeg selv ble sint på barna mine. Jeg la jo opp til å bli intervjuet, men jeg syntes også det var ganske utmattende å hele tiden måtte relatere det til mitt eget liv. 

Så da skrev du om vennskap i stedet. Hvorfor dette temaet? 

– Jeg hadde lyst til å utforske kvinnevennskap gjennom et helt liv, det vil si både vennskap og uvennskap. Jeg har jo – la oss si – 41 års erfaring med temaet. Selv om boken handler om noe annet enn meg og mitt liv, kan jeg likevel relatere til flere av tankene som er tenkt i boken. Det er ganske deilig å sitte og spy ut dette i bokform, å skrive om alt som kan finnes i vennskap, men som man ikke snakker om. Det er for eksempel tabu å si at man kan kjenne forakt, irritasjon, sjalusi eller avsky mot venninner.

For boken handler jo mest om vennskapets skyggesider ... ? 

– Vel, gladhistoriene har ikke akkurat inspirert meg i de andre bøkene mine, heller ikke denne gang. Jeg liker å bore litt i relasjonene mellom mennesker, og da er det ofte frustrasjon, sjalusi og raseri som er drivkraften. Jeg opplever veldig stor glede, nesten et rush, av å skrive om dette, så det er antakelig en slags renselse for meg også. Det å skrive utbrudd, at man prater veldig uhemmet, å skrive setninger som bare er ville og løper av gårde og det ene tar det andre, det liker jeg veldig godt. Jeg tenker at dramatikken jeg skriver viser en form for umulige samtaler mellom mennesker. Og jeg synes alt det man ikke sier til hverandre er veldig fascinerende. For hvis man likevel gjør det, sier alt, hva skjer da?

SAVNER VENNENE: – Romanen har kanskje fått meg til å reflektere over mine egne vennskap, og ikke minst nå under pandemien som jeg savner ekstra å klemme vennene mine, sier den bokaktuelle forfatteren Monica Isakstuen.

© Svein Finneide

Monica Isakstuen

Alder: 44.

Bor: I Fredrikstad. 

Familie: Gift, har tre barn og en katt. 

Yrke: Forfatter og dramatiker. 

Sosiale medier: @misakstuen (Instagram).

På 40 årsdagen arrangerer venninnene til hovedpersonen en overraskelsefest for henne. Den kan vel kalles festen fra helvete..? 

– Hun er en person som har mange venner som ikke kjenner hverandre. Men idet de samler seg rundt henne, blir de en gjeng likevel, som rotter seg litt sammen. De er jo helt jævlige, en både komisk og grusom gjeng: alle forteller det de har på hjertet – helt usminket. Jeg vet ikke hvilke vennskap som ville tålt den ærligheten. 

Har du opplevd dette selv? 

– Nei, heldigvis ikke. Det ble arrangert et utdrikningslag for meg en gang, en hyttetur med mine nærmeste venninner. Men det var likevel venner fra forskjellige perioder i livet mitt, det var én fra det nye livet mitt i Fredrikstad, så var det en fra Ten sing-tiden da jeg var 19, osv. Jeg tenkte ikke noe mer over det, men da jeg ble overrasket på kafé, og det plutselig sto seks-sju venninner der, da var det litt rart, ja, nesten ubehagelig å vite at de, som ikke kjente hverandre, hadde snakket sammen uten meg. Det er det nærmeste jeg har vært en sånn fest som jeg skriver om. Tenk hvis det hadde vært nesten 30 stykker der alle skulle reise seg å si noe – og kanskje få ut litt agg? Det hadde ikke vært gøy. 

Hovedpersonen i boken er veldig opptatt av at det er knute på tråden med bestevenninnen..? 

– Hun blir litt paranoid av konflikten, at hvis det nærmeste vennskapet kan briste, setter det henne i en tilstand der hun er helt på skjelvende grunn. Og da føles også alt det andre utrygt.

Hun frykter uvennens fortelling om henne. Hvorfor? 

– De har vært så nære at de vet veldig mye om hverandre. Hvis du har en venn gjennom et langt liv, eller gjennom en intens periode i livet, som sitter på dine betroelser, dårlige sider, sårbarheter, som kjenner til dine store livsvalg, all tvil og usikkerhet, og som går fra å føle kjærlighet for deg til avsky – hvor blir alt dette av når man ikke er venner lenger? 

Hvis et kjæresteforhold tar slutt kan man snakke om å skilles som venner, men hva om bruddet er med en venninne? Skilles man da som uvenner? Jeg stiller spørsmålet i boken: Kan man gjøre det slutt med en venn? Jeg tror det er vanskeligere å slå opp med en venninne enn med en kjæreste. 

Et brudd med en venn føles ofte veldig uavklart, det blir til et ubehag som kanskje minsker litt med tiden. Men det oppleves som veldig truende å vite at det mennesket som går rundt der ute og ikke liker deg, har mer informasjon om deg enn noen andre.



Les også: Hilde Louise Asbjørnsen: - Vi kan lære av kompromissløse damer

INGEN EGENTERAPI: For Monica Isakstuen er ikke skrivingen egenterapi, hun skriver om temaer hun ønsker å undersøke nærmere. – Det hender at jeg kommer litt roligere ut i andre enden fordi jeg gjennom skrivingen har fått tenkt mye, innrømmer hun.

© Svein Finneide

Har du selv slått opp med en venninne? 

– Nei, faktisk ikke. Jeg tror aldri jeg en gang har kranglet høylytt med en venninne, da krangler jeg nok oftere med kjæresten min, for det er vanligere å vise de dårlige sidene sine litt uforskjønnet til den man bor sammen med. Men for mange år siden hadde jeg en venninne som ble syk, hun var deprimert. Da var det en stund vi ikke hadde særlig mye kontakt. Det var nok fordi våre livssituasjoner ikke passet helt overens da, men også fordi jeg rett og slett sviktet som venn, tror jeg. Jeg kunne vært mer til stede, og det var nok det hun trengte. Men noen ganger er man på forskjellige steder i livet. Jeg flyttet jo også vekk fra vennene mine da jeg dro fra Oslo til Fredrikstad i 2016. Hva slags avgjørelse var dét, liksom? Avstand kan jo være drepen for et vennskap. Og min nærmeste venninne ga uttrykk for at hun overhodet ikke skjønte avgjørelsen min om å flytte. Det ble ikke noen stor konflikt akkurat, men det var vanskelig å vite at hun ikke støttet det. Og da jeg flyttet, ble det jo til at vi ikke kunne møtes så ofte som før. 

Og kanskje enda mindre i disse dager? 

– Ja, det siste året har vi jo nesten ikke sett hverandre på grunn av koronaen. Det har satt ting litt i et perspektiv. Når pandemien er over, vil jeg sikkert begynne å møte flere, men de vennene jeg virkelig bruker nå, deres vennskap kan jeg nesten begynne å gråte av bare ved tanken. Jeg er plutselig så utrolig takknemlig for de vennene jeg har, og kjenner en slags blanding av dyp kjærlighet og ny forelskelse. Her om dagen fortalte jeg min (fortsatt!) nærmeste venninne nyheten om at Pia Tjelta og Tuva Novotny planlegger å lage film av boken min. På kvelden skulle vi feire litt via Zoom, og da hadde hun tatt på seg kjole og satt med en discokule i bakgrunnen. Hun hadde pyntet seg for meg! Hvor fint er ikke det? 

Du skriver at ferske vennskap kan ligne forelskelser. På hvilken måte? 

– Et nytt vennskap kan føles som en forelskelse, det kan nesten være like besettende, man gjør seg litt ekstra kvikk, man tilpasser seg lettere, har lyst til å være sammen hele tiden. Og når jeg prioriterer å møte den nye vennen fremfor den «gamle», føles det omtrent som en form for utroskap. I vennskap som har vart lenge kan man få litt faste roller eller posisjoner, så det kan være like vanskelig å se hverandre på nytt der som i et parforhold. Selv er jeg sånn at jeg trenger det gamle, men jeg liker det nye, som å flytte til en annen by. Jeg har ofte kastet meg ut i nye ting, nettopp for å kjenne at jeg kan starte litt forfra.

© Svein Finneide


«Det er ikke alltid jeg får høre det jeg vil høre fra vennene mine»


Synes du vennskap i 40-årene er annerledes enn vennskap tidligere i livet? 

– De nære vennskapene føles mye tryggere. Jeg har færre nære venner nå enn før. Jeg har ikke tid eller kapasitet til å pleie så mange vennskap, jeg har lært at jeg først og fremst må ta vare på de virkelig gode jeg har. Det er lettere å satse hardt på noen få, føler jeg. Men det er ikke sånn at jeg helt har sluttet å få nye venner. 

Hvordan vil vennene dine beskrive deg som venn? 

– Jeg vet ikke, ha-ha. De som har fulgt meg gjennom gode og litt vonde situasjoner de siste årene, de tør å være ganske pragmatiske og ærlige med meg også, når jeg først har sluppet dem inn. Det er ikke alltid at jeg får høre det jeg vil høre, jeg er definitivt ikke bare omgitt av ja-mennesker. Det er en enorm trygghet i at noen kjenner meg så godt – med mindre man blir uvenner. 

Har venninnene dine lest boken? 

– Min nærmeste venninne leste den før den kom ut. Hun sa hun elsket den, og jeg velger å tro at hun snakket sant. Men hun spurte meg spøkefullt – etter å ha lest boken: «Hvor mange bestevenninner har du egentlig?» 

Les også: Føler du deg trøtt hele tiden? 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...