Les også

Gunhilds kamp

© Geir Dokken

– Jeg er full av takknemlighet

– Noen sier livet er så kort, et lite blaff. Jeg synes det er fantastisk, jeg, sier skuespiller Anne Marit Jacobsen.

29. april 2015 av Nina Kraft

Hun er kjent for å være sterk og skjør, fandenivoldsk og poetisk, befriende morsom, dypt alvorlig og totalt uhøytidelig – alt på en gang, og gjerne samtidig.

– Å tørre å gå inn i det landskapet, først som et lite barn som ikke er født ennå, så i dødsøyeblikket eller øyeblikket rett etter døden. Det er så utrolig å få oppleve, sier Nationaltheatrets store skuespillerinne. Hun snakker om Jon Fosses hovedperson, Johannes, som blir født og som dør som gammel mann, mens vi i salen hører og kjenner alt sammen – fra Johannes’ synsvinkel.

Anne Marit Jacobsen fremfører Fosses ”Morgon og kveld” på Nationaltheatret, og er overstrømmende begeistret for teksten. Idet Tara besøker henne i hennes hyggelige leilighet i skogbrynet med den snøglitrende lysløypa rett utenfor og utsikt over hele Oslo, har stykket ikke hatt premiere ennå, og hun har en anelse premierenerver – som hun holder godt under kontroll. Når hun legger teksten vekk et øyeblikk, kommer strikketøyet frem. Hun strikker en gryteklut i lin – det er kanskje mest en «terapiklut».  

– Jeg blir full av takknemlighet når jeg leser dette, sier hun og viser til Fosse-monologen som hun holder på å innstudere.  

– Vi har alle angst for å dø. For det er så ukjent. Men dø skal vi alle. Å få være med på denne prosessen sammen med Johannes gir en slags trygghet. Jeg blir ikke fullt så redd for å skulle oppleve det selv lenger. Jeg tror vi er fylt med så mye angst i forhold til døden at det er verdifullt å gå inn og slipe litt av kantene av den. Det er jo like naturlig å dø som å fødes. Begge deler befinner seg på hver side av et liv som vi kan bruke til det vi vil.

 

Selv har Anne Marit Jacobsen brukt livet til så mye at vi hadde måttet bruke flere årganger av Tara for å yte henne full rettferdighet. Flere generasjoner har ledd og grått med Anne Marit. Alle som så hennes Hedvig i Fjernsynsteatret på 70-tallet, ble frelst på Ibsen. Siden fulgte Shakespeare, Tsjekhov og Holberg på landets hovedscene, og fantastiske monologer som Willy Russels Lilli Valentin – som hun spilte i femten år over hele landet. Og helt nylig en sart og nydelig Mathea i Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», også på Nationaltheatret. 

Revyer, film og humorprogrammer på TV har det også blitt en del av – som Gro Harlem Brundtland, for eksempel. Det er vanskelig å tenke seg to mer forskjellige personligheter enn Anne Marit og Gro, men når hun legger stemmen i et litt skarpere leie, er den nær identisk med eks-statsministerens.  

– Nei, Marit, ingen grunn til å klage. Ingen slipper unna. Når man nærmer seg sytti og er så heldig å være født i Norge, kan man ikke klage over noen verdens ting, sier hun til seg selv med en antydning av Gro i stemmen.

– Tenk så mye vi kan bruke livet til, og alt det fine utstyret vi er velsignet med. Det er jo helt utrolig. En liten brødskive med gulost og et glass vann og - vips – så kom et vakkert dikt, liksom, sier Anne Marit Jacobsen.

Hun snakker stadig om takknemlighet. For gode motspillere, for eksempel – og her er hun raus og favner både de unge og de etablerte. Veteranen Bjørn Sundqvist får varm ros, det samme får unge Nils Golberg Mulvik, som hun spilte mot i Skomsvolds stykke. Og selvsagt familien.

– Barndommen min husker jeg som trygg og harmonisk. Far døde da jeg var 20, og jeg har alltid savnet den lune varmen hans. Vi hadde mye av den samme humoren, og det er trist at jeg aldri fikk oppleve voksentiden med ham, sier Anne Marit. Hun kan heller ikke få skrytt nok av sønnen sin, Torbjørn Sletta Jacobsen, som er jazzmusiker og lærer på Steinerskolen, svigerdatteren Ida og sine «tre supre barnebarn».

– Mor ble 81 og var en utrolig støtte for alle oss. Hun passet og hentet og stilte opp for alle barnebarna sine til alle døgnets tider. Til tross for at mor var en klassisk skolert sangerinne, var hun så glad i folkemusikk at hun reiste opp i fjellheimen for å møte Gjendine Slålien, seterjenta som inspirerte Grieg med sine slåtter. Jeg fikk være med en av gangene!

 

 

Noe av den samme klangbunnen gjenfinner hun i musikken til Benedicte Maurseth, som følger henne på fele gjennom forestillingen.

– Det var Benedicte som foreslo at vi skulle gjøre «Morgon og kveld», hun kjenner Jon Fosse godt. Ja, jeg har jo også møtt ham og laget en forestilling over Fossedikt. Jon beskriver noe som kan ligne en Gud som også kan være min:

«Det er desse usynlege hender

som legg sin stille musikk

inn i oss

som eit lyftande sug

inn mot denne stilla

som gjer at dagen kan levast.»

Jacobsen vet ikke hvor Johannes havner etter at han dør og hans bestevenn, Peter, har hentet ham i båten sin. Men det sier ikke Fosse heller, påpeker hun. Det Fosse gjør i «Morgon og kveld», er å gi oss en sår og vàr, men også på et vis lys og god fabel om hva som kanskje venter oss.

– Vi går «frå inkje til inkje», som Fosse sier på sitt lyriske nynorsk. Menneskene blir borte, men tingene er igjen. Men hva er i veien med det? Vi er jo ikke redde for livet før døden. Det gir trøst, det, synes jeg. Johannes ser seg tilbake når han for siste gang forlater den lille fjordbygda han kommer fra, og alt det kjente ligger i et gyllent lys. Det er en takknemlighet i hele boken som gjør at man setter så utrolig stor pris på livet. Jon greier å løfte smerten ut og inn i noe som er så flott. Det er så mange menneskelige, hverdagslige og gjenkjennbare elementer i boken – stykket – og en deilig humor.

Fosse er hverdagsdetaljenes mester, og det appellerer til Anne Marit Jacobsen. Småfuglene spiser frø i de to fuglehusene hun omsorgsfullt har plassert utenfor kjøkkenvinduet. Gjennom vinduet ser vi skogen, tett i tett med norske grantrær med snø på greinene. Hun har klippet ørsmå stjerner i en rullegardin i stuen som sola kan skinne gjennom, «for sånne rullegardiner er så triste». Og på toppen av kjøleskapet står det en gipsbyste av disippelen Johannes, han som Jesus elsket, en kopi av en middelalderskulptur fra Nidarosdomen. Den fikk foreldrene hennes da de giftet seg.

 Journalist og fotograf får kaffe. Hos Fosse rulles det derimot skråtobakk, og hver rullings er et tegn på noe sjelelig – på nærvær, på fravær, på minner, på samhold og kjærlighet.

 – Det fascinerende ved Jon er at de små utsagnene blir så utrolig betydningsfulle. Og at han skriver om de menneskene som nesten aldri er i fokus, elsker dem frem gjennom språket sitt, på en så respektfull måte. Johannes og Peter snakker om at de har klippet håret på hverandre i tretti år. Eller var det førti, spør de hverandre. Og så er egentlig Peter død. Johannes kommer ned på kjøkkenet om morgenen, og venter at kona hans er der. Men så husker han at hun er død, hun også. Døden er så mangt – også fravær av alle de små tingene som livet består av, hårklipping, morgenkaffe, rulletobakk. Jeg synes det er så fint, sier Jacobsen. Og skjenker litt mer kaffe.

 

Flere av de skjebnene Anne Marit Jacobsen har rullet opp for oss de siste årene har vært nettopp slike som Johannes’, han som lever og dør så stillferdig og tilsynelatende uten drama i sin vestlandsbygd. Kanskje i Strandebarm, der Fosse kommer fra. Skomsvolds Mathea bor i et borettslag i Oslo, også hun mellom liv og død, alene forskanset i leiligheten sin med minnene – og kanskje anger over ulevd liv. Men Jacobsen er streng på at vi ikke skal betrakte disse menneskene som triste skjebner, annerledes enn oss selv. Og det er hun sikker på at publikum ikke gjør.

– Jeg tror at publikum synes de er akkurat som dem selv. Mathea og Johannes, de er oss. Ikke stakkarslige og stusslige, men tenkende mennesker som det er lett å bli glad i. Slik er det her i veien min også, jeg har naboer som er både åtti og nitti, og de har mye å bidra med.

En del av drivkraften min for å gjøre disse to stykkene, er at jeg må gjøre opp for meg, på en eller annen måte, jeg som har det så godt. Ingen kommer unna, vet du, og en dag er det for sent. Det må være balanse i tingene. Jeg vet ikke hvor mange år eller dager eller timer jeg har igjen, sier hun. Det siste igjen med noen gram Gro i stemmen.

 Hun synes det er «fantastisk» at hun har fått anledning til å gjøre de to stykkene – og Børli-oppsetningen, og Fosse-diktene også. Men egentlig er det hun selv som har tatt initiativ til alt sammen – som hun beskjedent innrømmer, først etter å ha blitt spurt om det direkte. Man må ta selvstendig initiativ og vise innsatsvilje, og det har Anne Marit Jacobsen gjort. For roller vokser ikke på trær for kvinnelige skuespillere som har fylt 68.

Ikke alltid før heller, for den saks skyld. Det er godt kjent at Jacobsen har vært kritisk til hvordan både hun selv og andre kvinnelig skuespillere over 45 blir satt på tørkeloftet, og særlig hvis de er litt runde. Ikke bare syltynne skuespillerinner har talent, har hun påpekt. Ibsen sier ikke at Hedda Gabler er tynn som en strek (bare at håret hennes er «kun pent mellombrunt, ei heller fyldig» – Anne Marits er derimot langt, tykt og kjempeflott). Allerede den første teatersjefen hennes foreslo at hun burde slanke seg – og da veide hun under seksti kilo, har hun fortalt i tidligere intervjuer.

Hun legger ikke skjul på at en av grunnene til at hun har vært så aktiv i det siste, er at hun gjerne vil vise hva hun er god for. For dem som ikke måtte ha oppdaget det. Hun har guts, og hun vet det. Som skuespiller og som kvinne. Men når det gjelder det siste, er hun nøktern – en kvinne over femti får lett en usynlighetskappe, selv en som alle kjenner igjen.

– Jeg hører at mange kvinner sier at de har et så vidunderlig sexliv etter å ha fylt 70. Å skryte på seg mannebein i den alderen er vel litt sent? Men heldigvis er det mange måter å være nær hverandre på!

Kanskje er du også interessert i...